Å se ‘den andre’

Turid Barth Pettersen, anmeldelse@vl.no

Petter Nyquist bestemte seg for å forlate sitt lille barn og sin kjæreste for å leve på gata i 52 døgn. Denne beslutningen ble det TV-serie av, og nå også bok, designet og med fotografier i svart-hvitt. Under navnet Petter Uteligger kom han til våre TV-skjermer med sterke bilder, rystende skjebner og hjertevarme historier.­ Eventyreren og filmskaperen fant sin sjanger og sitt publikum gjennom noe som kunne fortone seg som et stunt, men som utviklet seg til noe mye større: «De to opplevelsene som har endra meg mest i livet, var da jeg ble pappa, og da jeg bodde på gata i 52 dager.»

Å dra ut i vinternatta uten penger og bagasje og ikke vite hvor han skulle sove eller når han kunne få seg et måltid mat, var selvsagt ikke uten offer og forsak­elser, og heller ikke uten risiko. Skal vi tro Petter Uteligger, var det han fikk igjen, likevel mye større, som varige vennskap og ny innsikt.

Skrivehjelp

Med TV-serien vant Petter Nyquist prisen for beste dokumentarserie i 2016. Boka som nå er utgitt, har han fått hjelp til av forfatteren ­Eivind Hofstad Evjemo. Etter en serie som både smøg og hamret seg vei inn i TV-seernes hjerter, der sterke, usensurerte histor­ier, ufiltrerte bilder, skiftende stemninger, nakne ansiktsuttrykk og et inntrengende lydbilde nærmest teppebombet våre forsvarsverker og vår likegyldighet, kan en spørre om en bokutgivelse tilfører noe nytt. Jeg måtte stille meg dette spørsmålet noen ganger underveis i lesingen, særlig gjennom den første delen av boka.

Vanlig liv

Nå er noen år gått. Petter er tilbake i sitt vanlige liv. De han møtte i sitt uteliggerliv, lever videre i den virkeligheten han selv har forlatt. De fortsetter sitt salg av =Oslo. De bor fortsatt på hospits eller i leiligheter de har fått hjelp til å skaffe seg. Svein, som var den som hjalp ham den første tiden, er blitt en venn. Petter fortsetter å møte mange av dem han ble kjent med. Nye kommer til. Alle strever med sitt, og noen klarer seg bedre enn andre.

Deler av boka vil nok oppleves som gjentakelse av det som ­allerede er fortalt i TV-serien, selv om rammen rundt fortelling­en er nåtiden, altså tre år etter at Petter dro ut på gata. Jeg kjenner igjen fortellingene og bildene, og det er her jeg spør meg selv om det å få fortalt dette i tekst tilfører noe sammenliknet med det jeg allerede har sett i et annet format.

LES MER: Forandret av gatelivet

Muntlig stil

Språket i boka er enkelt og hverdagslig, holdt i en nær opptil muntlig stil. Ikke alle grep og formuleringer sitter like godt, men jevnt over har forfatterne valgt en effektiv fortellermåte. Best er forfatterne når de gir enkeltfortellinger litt plass og unngår det episodiske. Da kommer også bokformatet bedre til sin rett, og jeg tenker: Ja, boka tilfører faktisk noe, i form av dybde og økt forståelse.

Det er ikke mulig å forbli uberørt av Gunn-Anitas seier når hun greier å tømme en bruker­dose rett i toalettet, eller av ­Mikaels og hans mor Ann Helens felles kamp, den ene er avhengig av dop, den andre av alkohol.

Vi kjenner varmen fra Wivian som har mistet en datter i overdose og fortsatt lager næringsrik mat på sitt eget kjøkken, pakker den ned i en trillekoffert og reiser inn til =Oslo-selgerne med den.

Vi møter dem med forfatterens noe større avstand, men også større ettertanke enn i TV-serien. Vi møter også andre mennesker og hører andre historier, og ikke minst får vi vite hvordan det har gått siden sist med noen av dem som var med i serien. Der TV-mediets sterke bilder taler til sansene, taler boka mer til tanken og refleksjonen. Der filmmediet er flyktig, gir den skriftlige fortellingen leseren en mulighet til å stoppe opp, bla tilbake, lese om igjen.

LES OGSÅ: Kjenner vi våre nærmeste?

Mer sak enn bok

Petter Uteligger oppleves mer som en sak enn en bok, som et prosjekt heller enn et stykke litterært arbeid. Petter Nyquist vil noe, han vil fortsette å jobbe for dem som faller utenfor, og bidra til at de skal ha et verdig liv. Sin andel av inntektene ved boksalget gir han til stiftelsen Petter Uteligger, som er opprettet «for å skape lyspunkter for mennesker i en utfordrende livssituasjon relatert til rus og gatemiljøet».

Både TV-serien Petter uteligger og boka representerer ­naturligvis først og fremst en ­appell til deg og meg, men også til politikere, behandlere og ­andre med ansvar i samfunnet. Den gir ingen lettvinte svar. Den gir ­ingen oppskrifter på spørsmålet om hva som bør gjøres for å løse et samfunnsproblem.

LES OGSÅ: Kongebrev i bokform

Menneskeverd

Petter Nyquists store fortjeneste er at han hjelper oss til å se. Se den andre. Se at menneskeverdet ikke er avhengig av posisjon, utdannelse eller anseelse. Forstå at et samfunn som ikke har plass til den som faller utenfor, blir kaldt, inhumant og kjærlighetsløst: «Jeg var ikke forberedt på varmen og omsorgen som finnes blant de rusavhengige­, den hadde jeg ikke sett noe til tidligere, eller, jeg hadde kanskje ikke vært åpen for den?»

Kanskje er det å vise medmenneskelighet selve løsningen, eller i alle fall forutsetningen for å finne­ gode løsninger, for dem som av ulike årsaker faller utenfor i dagens rike, men ikke alltid inkluderende ­norske samfunn.