Verdens mest berømte nachspiel

Et middelaldrende ektepar rangler hjem etter en fest på universitetet der han underviser. Hun har invitert en ung professor og hans kone hjem på nachspiel. Kranglingen mellom ektefellene eskalerer i takt med alkoholinntaket. Hvem er redd for Virginia Woolf? er på mange måter et litt underlig stykke; Hvorfor vil de gamle drive verbal krigføring mens de andre ser på? Og hvorfor går aldri det unge paret hjem?

En grunn til klassikerstatusen er den finurlige, dramaturgiske oppbygning, der karakterenes motivasjoner, livsløgner, brustne forventninger og kynisme gradvis avdekkes etter hvert som natt går mot dag. Men kanskje mest av alt fordi det resonnerer.

---

Teater

Hvem er redd for Virginia Woolf?

Av Edward Albee

Regi: Hanne Tømta

Scenografi og kostymedesign: Nora Furuholmen

Lysdesign: Øyvind Wangensteen

Nationaltheatret, Kanonhallen

---

Alle som har vært i et parforhold kan kjenne igjen elementer fra stykket i sitt eget liv, om enn av et langt mildere slag. Å se Edward Albees karakterer ta det helt ut i svingene, blir som en katarsis opplevelse. Det er mørkt, men morsomt – og en sann fornøyelse å få være med på når det svinger så godt som det gjør i Kanonhallen.

Mesterlig regi

Hanne Tømta skal ha honnør for at hun tør å sette opp i et utskjelt lokale som dette. Nesten samtlige anmeldere, undertegnede inkludert, har påpekt hvor lite egnet Kanonhallen er som spillested. Med publikum fordelt på to ulike sider av scenen, får man mye rygg og for stor avstand til skuespillerne.

Tømta klarer derimot å løse utfordringen på en mesterlig måte, ved å krysse skuespillernes bevegelsesarrangementer i diagonaler slik at vi får litt av alle. Hun løser et scenisk krevende regnestykke og får samtidig alt til å leve og flyte.

Klaustrofobisk følelse

Scenograf Nora Furuholmen rammer stuen inn med lave bokhyller som gir følelsen av et akademikerhjem, samtidig som det ikke kommer i veien for publikum. Vi får følelsen av å titte inn i hjemmet - og nachspielet fra helvetet - på en ibsensk måte. Det er godt gjort i et rustikt rom som dette.

At vi ler står ikke i veien for at det er rystende å se hvor grusomme vi kan være mot dem vi elsker mest.

Den scenografiske innrammingen gir en fortettet, nærmest klaustrofobisk stemning av å være fanget i hjemmet. Mens baren i den andre enden av stuen, fungerer som forestillingens katalysator. Jo mer brennevinet flyter, jo flere nyanser av parforholdets destruktive krefter kommer til syne.

Maktbalanse

Laila Goody og Trond Espen Seim får til et samspill som bølger på fascinerende vis. Vekslingen i den verbale fintingen og de stadig mer utstudert sårende kommentarene, gjør at maktbalansen hele tiden skifter. Midt i fornedringen av hverandre aner vi også små drypp av kjærlighet, av noe som holder dem oppe, en slags tafatt omsorg.

I en alder av 52 viser Seim at han fortsetter å utvikle seg som skuespiller. Jeg har aldri sett han bedre enn i rollen som George, vekslende mellom det mildt lunefulle til å flomme over av faenskap.

Mens Goody nok en gang viser hvilken eminent og modig skuespiller hun er. I rollen som Martha drar hun karakteren i retninger som stadig overrasker og får spilt på samtlige strenger, fra fandenivoldsk og vulgær til sårbar og nedbrutt. Sammen evner de også å få frem den mørke komikken, som denne teksten er spekket med.

De blir godt parert av John Emil Jørgensrud og Maria Ómarsdóttir Austgulen i rollene som det unge paret, som gradvis oppdager at det ikke står så bra til med deres eget forhold heller.

Maksimalt

Teaterhistorien er full av fordrukne, dysfunksjonelle familier. Når Hvem er redd for Virginia Woolf? seiler opp som min favoritt er det fordi humoren hele veien følger hakk i hel. Det gjør at vi orker å ta mørket inn over oss.

I Kanonhallen får det kunstneriske teamet maksimalt ut av Albees fuktige tekst. At vi ler står ikke i veien for at det er rystende å se hvor grusomme vi kan være mot dem vi elsker mest. Hvordan sårene aldri gror fordi vi fortsetter å pirke borti dem.