Hardcore Jon Fosse

Allerede ved tittelen på Jon Fosses blodferske skuespill, kan nok en og annen begynne å stusse – Einkvan, hva betyr nå egentlig det? På bokmål lyder tittelen En eller annen fortsatt like vag og uhåndgripelig.

Vel inne i teatersalen fortsetter strevet i møte med dette skuespillet. Et heldekkende plastforheng skiller publikum fra det som foregår på scenen. Vi kan bare så vidt skimte skuespillerne på den andre siden, i stedet får vi nærbilder av dem på store filmlerreter som er spent opp. Men selv nærbildene er vanskelig å få grep om. Hvem er det vi ser?

---

Teater

Einkvan

Av Jon Fosse

Regissør: Kjersti Horn

Scenograf og kostymedesigner: Sven Haraldsson

Videoregissør: Mads Sjøgård Pettersen

Lysdesigner: Oscar Udbye

Komponist og lyddesigner: Erik Hedin

Dramaturg: Anna Albrigtsen

Det norske teatret, Scene 2

---

Med bruk av skuespillere som ligner på hverandre, og et bildeutsnitt så nært at det blir vanskelig å skille den ene fra den andre, går forestillingen til kjernen med det samme. Einkvan handler om ensomhet, om hvorfor vi ikke klarer å se eller være sammen med selv de nærmeste.

Spennende tvetydighet

Handlingen dreier rundt to unge menn, begge billedkunstnere, som møtes etter lang tid. Det virker som de har kjent hverandre godt, nå er de mer som fremmede. Er det ikke likevel noen varme følelser mellom dem? En fortid av noe nært og intimt, eller kanskje konkurranse og gammelt nag?

Er du ikke vant til Fosse kan nok Einkvan bli en smule «hardcore»

—  Kjersti Juul

I kjent Fosse-stil dirrer det mellom linjene. En spennende tvetydighet mellom det som blir sagt og ikke blir sagt, gjør det opp til publikum å fylle inn resten. Regissør Kjersti Horn bygger opp under dette på elegant vis.

Som i åpningsbildet, der vi ser en ung mann i et badekar. Slapper han av – eller er han tynget av noe og i ferd med å gå under? Er det vann som renner nedover kinnet eller er det en tåre vi ser? Uvissheten skaper ladede pauser og pirrende scenebilder, som gjør at man som publikum blir sittende på alerten selv om nesten ingenting skjer. Godt supplert av komponist og lyddesigner Erik Hedins forsiktige, men likefullt stemningsfulle toner.

Utfordrer publikum

Vi møter også to eldre menn som ligner på hverandre og to eldre kvinner. De er foreldre til billedkunstnerne, og de forsøker å få kontakt, uten særlig hell. Der de ulike generasjonene strever med å nå inn til hverandre, setter scenograf Sven Haraldsson kjepper i hjulene for at publikum skal få kontakt med skuespillerne på scenen. Plastforhenget som skiller oss fra dem, forblir trukket for hele forestillingen igjennom.

Halvveis uti begynner sidemannen min unektelig å se litt rådvill ut. Er du ikke vant til Fosse kan nok Einkvan bli en smule «hardcore». Med kjent signatur skygger nemlig heller ikke Kjersti Horn banen for å bryte med det mange tradisjonelt tenker på som teater. Uten noen egentlige spill-scener utfordrer hun publikums årvåkenhet, men også muligheten til å lene seg tilbake, lukke øyene og la seg rive med.

Suggererende sang

Einkvan er da også mer av en suggererende sang enn mange av Fosses tidligere skuespill. Der forholdet mellom karakterene og stemningen stadig skifter, og ordene betyr noe litt annet enn første gang de ble sagt, uten at skuespillerne kan bruke annet enn stemme og mimikk.

Med Vetle Bergan og Preben Hodneland i spissen som de to unge mennene, viser skuespillerensemblet på seks en enorm lydhørhet for poesien i teksten. Ikke minst evner de å formidle et rikt indre liv innenfor strenge rammer.

Slik blir det første Fosse skriver etter at han fikk Nobelprisen i litteratur, til et konseptuelt spennende stykke teater som går til kjernen av hva han vil undersøke: Er nærhet mulig, eller vil man alltid føle seg alene, selv når man er sammen?