Treffende tekst, tamt teater

Har min eksistens utgjort en forskjell for noen?

Hovedpersonen er en kvinne på dødsleiet, som tviler på nettopp det. Hun strever med å finne de gode øyeblikkene, der hun ser tilbake på livet sitt. Det eksistensielle (spreng)stoffet i «Og verden forsvinner sikkert med meg» er til å ta og føle på fra start. Stykket er fjerde del i en tetralogi om ulike stadier av et kvinneliv, og denne gangen befinner vi oss i likhusets forværelse, i en slags limbo mellom liv og død.

---

Teater

Og verden forsvinner sikkert med meg

Av: Sibylle Berg.

Regi: Mari Vatne Kjeldstadli

Musikalsk ansvarlig: Simon Revholt

Scenografi og lysdesign: Norunn Standal

Kostymedesign: Synne Reichelt Føreland

Lyddesign: Stian Kristensen

Torshovteatret

---

En overdose dystert?

Neida. Den tysk-sveitsiske forfatteren, dramatikeren og aktivisten Sibylle Berg, beskriver seg selv som en optimistisk pessimist. Stykket oser av denne paradoksale miksen og byr på et manus som både er underholdende, trist og treffende på samme tid. Som teater treffer det likevel ikke helt. Til det blir mangelen på sceniske situasjoner ordene kan spinne ut fra for stor.

Bombe

En kjegle med lysstoffrør henger ned fra taket, som sammen med tidvis durende lyder, kan minne om overvåkingsutstyr på en intensivavdeling. Selve scenen er strippet ned til en sirkelformet forhøyning. Tekstens mylder av minner, assosiasjoner og sinneutbrudd fordeles mellom fire kvinner, ofte fragmentert, noen ganger som et kompakt kor. Den intime scenen på lille Torshovteatret kler stykket. Her hører man selv hvisking, sukk og hver minste lille nyanseforskjell i Bergs rike og springende teaterstykke.

I løpet av den snaue halvannen time lange forestillingen, ser jeg likevel stadig flere hoder rundt meg duppe av

Regissør Mari V. Kjeldstadli har skuespillere for hånden som kan tekstformidlingens kunst til fingerspissene. Liv Bernhoft Osa, Andrine Sæther, Marte Magnusdotter Solem og Marika Enstad spiller alle den kvinnelige hovedpersonen, som vi gradvis skjønner har utført en ekstrem handling; «Med et heidundrende smell ville jeg ta farvel med en verden jeg ikke lenger var knyttet til», forteller hun.

Men på dødsleiet, når det er for sent og bomben for lengst er detonert, er det ingenting hun heller vil enn å bli værende.

Oppgjør med alt

Synne Reichelt Førelands kostymedesign er diskre, men treffende. Kledd opp i noe som kan minne om både sykehusskjorte, fangedrakt og englekjole, drar kvartetten av skuespillerinner oss gjennom livet til den dødsdømte, og en teksttsunami av samtidens store og små saker. Som et slags siste oppgjør med absolutt alt. Fra apatien til i å ta tak i eget liv, til kapitalismens kraft, der et liv uten storbyferier er meningsløst og kjøp av eiendom fortoner seg som orgasmer. Med en sekundærbolig på Côte d’Azur, vil det kanskje komme en såkalt mening inn i livet?

Ikke minst vil stykket til bunns i løgnen om at kvinner i dag har samme rettigheter som menn. «Si meg, vær så snill, har noen forberedt oss på denne krenkelsen? At vi plutselig blir uviktige? Usynlige, selv om vi følger reglene? Som finnes for kvinner», spør Sibylle Berg. Det er såre betraktninger, fulle av vidd.

Samlende regihånd

Det lakoniske lurer nemlig hele tiden mellom linjene. På Torshovteatret blir det sinte og kraftfulle ofte fremført på sprudlende vis.

I løpet av den snaue halvannen time lange forestillingen, ser jeg likevel stadig flere hoder rundt meg duppe av. Det er ikke bare det dunkelt opplyste rommet sin skyld. At forestillingen aldri lar oss få en pause fra ordstrømmen, yter ikke teksten rettferdighet. Et stykke som vil så mye, trenger en mer samlende regihånd for at vi skal henge med på lasset. Først da kunne «Og verden forsvinner sikkert med meg» både blitt eksistensiell dyp og en sann svir å se på.