Mer enn et talerør

Det er et tveegga sverd når debutanter lovprises som en «sensasjon» eller «brakdebut». Vi så det i høst med Oliver Lovrenskis Da vi var yngre, og har sett det før med forfattere som Maria Navarro Skaranger, som førstnevnte raskt blei sammenligna med. Foruten å være unge mennesker, representer disse, i likhet med danske Amina Elmi (f. 1994), ulike minoritets- og/eller klasseerfaringer som fort klistres over hele det litterære verket. Det kan – sett utenfra – tildekke tematiske nyanser så vel som forfatterens evne til å være mer enn et talerør.

Amina Elmis debut Barbar [Taushetens objekt] tok den danske litteraturverden med storm i fjor høst, og lanseres nå i norsk gjendiktning av Tina Åmodt. Åmodt har gjort en imponerende jobb på kort tid, og bevart en gjennomgående nærhet til Elmis røst.

Elmis erfaringer som somaliskfødt og skeiv, med et ransakende blikk på sin muslimske arv, henger tett sammen med verkets litterære kvaliteter. Med ironi, vrede og inderlighet kommer hun den snevre lesninga i forkjøpet, og slår i bordet med ei bok som demonstrerer poesiens spennvidde.

Apati og protest

Stor spennvidde fins også på det tematiske planet i Barbar. Boka er inndelt i fire akter med en kort prolog og lengre epilog. Diktene preges av et tydelig «jeg» som forteller, med et mangfold av referanser, fra Tupac til Kierkegaard. De veksler også mellom en muntlig stil med diktene presentert som korte tekstblokker, og en mer metaforisk språkbruk ikledd lyrikkens dvelende form.

---

Dikt

Amina Elmi

Barbar [Taushetens objekt]

Gjendiktet fra dansk av Tina Aamodt

116 sider, Bonnier 2024

---

Første akt kretser rundt farens død – sorgen etter en konkret person og samtidig tapet av et av forbindelsene hun har til fortida. Her sørges det også over tapet av foreldrenes opphav, av språket og landet de har forlatt. Det er høst, og de innledende ordene til akten beskriver en apati. Er «høstbladene på bakken» naturen som sier «velkommen til de nye sesongene av ikke-væren?»

Spørsmålet stilles til jegets egen apati, men også til morens, og moren hennes før det igjen, og indikerer en nedarva historie. Det er ei historie om utenforskap, som i likhet med årstidene, ubønnhørlig gjentar seg.

Det er ei historie om utenforskap, som i likhet med årstidene, ubønnhørlig gjentar seg

—  Sigrid Elise Strømmen

Like før, i prologen på én setning, har imidlertid en protest blitt erklært: «Europa forsto flyktningen da flyktningen var europeeren, her er min nedarvede hukommelse, og her er enda et fuck you». Dette oppsummerer på mange måter bokas todelte stemningsleie: et forsøk på å nærme seg opphavet, og et sinne retta mot den undertrykkende majoriteten. Realiteten av hvordan vi («Europa») opererer med en begrensa medmenneskelighet, kom til syne, slik Almi tydelig referer til, da vi så med raushet på ukrainske flyktninger, i kontrast til flyktninger ellers.

Med denne setninga åpnes altså boka mot vår samtid, i tillegg til Elmis egen historie.

Den smale sti

Andre akt er viet forelskelse, hengivelse og begjær. Her kan enkelte formuleringer tatt ut av kontekst framstå som klisjefylte, men slik er jo mange av forelskelsens innsikter, og i helheten virker naiviteten troverdig og følelsene smittsomme («det er vår!»). Men kjærligheten møter på en vegg idet den plasserer henne i et nytt utenforskap, som lesbisk. Samtidig setter hun sterke, men enkle ord på den universelle lengselen etter å bryte ned vegger internt i en relasjon.

Seinere, i bokas fjerde og nærmest altomfattende akt, skriver hun: «I vår kultur ber man flere begravelsesbønner for unge som har forlatt ‘den smale sti’, enn man gjør for de døde». I Barbar er den muslimske troen til stede slik den er til stede hos enhver som har vokst opp med tradisjonene, symbolene og ordene en religion uttrykker seg gjennom – som noe man på godt eller vondt aldri blir kvitt.

Elmi synes å forholde seg til troen som en markør for hvem hun er, og som en begrensning hun vil utfordre

—  Sigrid Elise Strømmen

Arabiske navn og uttrykk både bryter og flettes sømløst inn i teksten. Et brudd, fordi de i den danske/norske helheten markerer seg som fremmed for leseren som ikke forstår, og sømløst fordi det er det naturlige språket til den som forteller. Likeså synes Elmi å forholde seg til troen, som en markør for hvem hun er, og som en begrensning hun vil utfordre. Det kan være alt fra de enkle forslagene om å be når hun er fortvila og søker andre svar, og denne smale stien hun og hennes brødre må navigere.

Tausheten

I tredje, og for meg sterkeste, akt henvender hun seg til disse brødrene – en mer åpen «bror» enn den konkrete faren fra første akt. Særlig her blir tematiseringa av taushet sentral, i gripende skildringer av brødre som lever i et kulturelt mellomrom. Kjønnsdimensjonen er eksplisitt; der hun bruker poesien til å befeste stemmen sin, antyder hun at de samme mulighetene ikke er like tilgjengelige for brødrene:

«i dag er du fortsatt taus, bror, og de fleste overser tilstedeværelsen din i rommet, for du gjør deg selv mindre, det lærte du allerede i grunnskolen, i alle institusjonene, ingen sinte brune menn velkommen, så du søker ditt eget selskap, skjoldet ditt mot verden […] og familien, bror, de tror du aldri er helt til stede, men jeg ser at du går inn og ut av rom som en djinn, du skifter form og lar dem du tillater, se deg».

Jeg tenker på undertittelen «taushetens objekt», og på disse oversette, stilltiende tilstedeværelsene – med ekko til «sesongene av ikke-væren» fra starten på første akt. I møte med stillheten, språkets sprekker og ordenes utilstrekkelighet, bruker poeten blikket for å løfte fram livene som fins der. Dette åpne og djupt kjærlige blikket samler alle bokas tråder; kjærligheten og protesten stilles ikke opp som kontraster, men springer ut fra poetens kjerne.

Elmi navigerer seg inn og ut av tausheten, imellom språk og i møte med vegger av motstand, i en debut som berører og utfordrer.