Sterk opera om det verste i oss

For å sette rammen: Vi er i et nonnekloster, dagene går sin gang. Karmelittene er blant de «strengeste» av de katolske klostrene, mye taushet, en stor del avstand til kjente og familien, bønn og kontemplasjon er det viktigste. Som alle ordener i kirken, har også karmelittene sitt preg, sin oppgave i kirken. Karmelittene ber og kontemplerer, de «bærer» på en måte kirken ved å lytte til Guds stemme i stillhet.

---

Opera

Francis Poulenc/Georges Bernanos

Karmelittsøstrene

Regi: Barrie Kosky/Gudrun Elisabeth Kosky

Solister: Mari Eriksmoen, Marita Sølberg, Tone Kummervold, Yngve Søberg, Eirik Grøtvedt, Randi Stene m. fl.

Operakoret og Operaorkesteret, dir: Yi-Chen Lin

Den Norsk Opera

---

Det er riktignok mer fart i Poulencs kloster, her er ro og uro, frykt og glede, redsel og fred. Som utenfor klosteret. Vi er presis under den franske revolusjonen, året 1789 – da 16 kvinner ble halshogd fordi de holdt fast ved Gud, ikke ved revolusjonen, ikke den Staten som hatet det katolske.

Sin tids skarpeste

Det er en sterk, ja, veldig sterk forestilling – en nådens handling i et territorium der djevelen for det meste har herredømme.

Som operasjef Randi Stene sa i et intervju om stykket til Vårt Land, rører Karmelittsøstrene ved store eksistensielle spørsmål vi alle møter i livet.

Og den er vakker, også. Musikken ikke minst. Dette høres og ses i fullt dagslys, terror gjør alltid det. I klosteret er grunnstemningen urolig. Ingen vet hva som skal skje, få tenker at det er det verste. Til slutt faller øksen, én etter én dør de mens skoene deres slenges mot murveggen. Vi ser ingenting, bare skoene. Ikke skafottet. Noe annet ville vært banalt i en slik oppsetning.

Karmelittsøstrene – slik det spilles Operaen nå – treffer hjertet på en annen måte

Den franske forfatteren Georges Bernanos, som har skrevet teksten, var en av sin tids skarpeste, mest ubehagelige polemikere for dem som ble utsatt for kritikken, ikke minst det «bevistløse» borgerskapet, som ikke så hvor verden var på vei – han var selv en dyp, radikal katolikk. Unnskyld språkbruken, men han skriver i et av sine essays: «En helgen er et menneske som heller lar seg hakke og male til kjøttfarse, enn å gi keiseren mer enn hva keiserens er». Det er klart han kunne bruke denne historien.

Rent løp

Regissøren Barrie Kosky – en av tidens store – kjører et rent løp. En nærmest hvit førsteakt med hvitmelerte vegger, ingen bilder på veggene der, naturligvis. Interiørets stillhet er overdøvende. Det mykes ikke opp etter hvert, heller – det eneste er den ene veggen, som ramler sammen og revolusjonens figurer stormer inn. Det er underlig at det må en hær av svartkledde fanatikere til for å ruinere en sånn uskyld. Skjønt, ja – brutaliteten er alltid paranoid. Dette vet Barrie Kosky, han forteller det for alt det er verd. Og han tenker vel unektelig på holocaust og det som skjer akkurat nå. Ja, nettopp nå.

Francois Poulenc sa at «min musikk er portrett av meg selv». Det er til tider musikk som står nær drømmen. Den handler om de motstridende følelsene i et stille kloster, men også om motsetningene og konfliktene i ham selv, angsten og prinsippene, sannheten og usikkerheten i en mann, som var dypt knyttet til troen, til Den katolske kirke, mens han selv var homofil – som, selv om det ikke var forbudt å være homofil i Frankrike – så var det det i Vatikanets verden.

Til minste detalj

Jeg tenker på Poulencs musikk som at det er noe den ikke vet, før noen kommer og vekker den opp. Og det gjør sannelig det jevnbyrdige laget av sangere, den ettertraktede dirigenten Yi–Chen Lin og Operaorkesteret/Operakoret i denne mildt gripende og bunnløst aktuelle oppsetningen. Mari Eriksmoen er den sentrale her, hennes lyse og til dels «redde» stemme samler de andre rundt seg, hver med sin indre skikkelse.

I det hele tatt er det mange karakterer. Portrettert ned til tilsynelatende minste detalj: For eksempel tar regissørene Barrie Kosky og den norske utgavens Gudrun Elisabeth Glette, et godt grep ved å kle nonnene i kapper med forskjellig lengde – antakelig et hint om at alle, også i dette «klosteret», er personligheter som dypest i sin sjel er på vei mot sitt sanne «fedreland».

Kontakt med noe hinsidig

Så hva er det med disse karmelittene?

For en tid siden vakte det oppsikt i nevrologiske kretser da en forsker ved Montreal Nevrologiske Institutt ville sjekke hva som egentlig skjer når en karmelitt ber i dyp stillhet. Mens de fleste er ute etter å kunne bevise at religiøse opplevelser bare er et uttrykk for hjernens kjemiske bedrag, gjorde han vitenskapelig gangbare undersøkelser i et karmelittkloster, om hva som skjer når noen er i dyp bønn. Det han fant belegg for, var at da nonnene ba, hadde de kontakt med noe innenfor seg selv, det han – som han sa – ikke kunne forklare med noe annet at «de var i kontakt med noe hinsidig».

Det det var digresjonen, men kanskje er det sant? Det er som tekstforfatteren Bernanos sier i et essay: «Den synlige kirke er rett og slett det hver av oss evner å se av det usynlige, alt etter fortjeneste og Guds nåde. Det nytter ikke å si at «jeg skulle gjerne se noe annet enn det jeg selv ser».

Slik er det i forvirringen. Likevel: Denne verdenen er det vi får et blikk inn i. Selv om det går galt.

Treffer hjertet

Hvorfor skal vi utsette oss for en opera som Karmelittsøstrene – får vi ikke nok elendighet i nyhetene?

Nei, det er brutalt uten at vi har mulighet til å « ta oss for». Viktig nok. Men Karmelittsøstrene – slik det spilles Operaen nå – treffer hjertet på en annen måte. Den er ikke mindre brutal, men den trenger ned i cellevevet på en annen måte.