Den evige slåsskampen

Svein Tindberg har gjort det til sin spesialitet å formidle historier fra Bibelen – helt fra han i 1995 hadde stor suksess med Evangeliet etter Markus. Den gangen fylte han hus etter hus på Det Norske Teatret. Ryktene om suksessen nådde helt til Stockholm, og det fortelles at det kom forespørsel om å få tilgang til manuskriptet til teaterforestillingen som gjorde sånn lykke. Da fikk de høre at det bare var å bla opp i Bibelen!

I årene som fulgte, kom flere forestillinger: Apostlenes gjerninger, Abrahams barn og Gudspartikkelen.

---

Teater

Esau og Jakob

Spilles i Storsalen 13. til 27. april

Svein Tindberg

Regi: Kjetil Bang-Hansen

Bibelselskapet i samarbeid med Victoria Productions AS

---

På morsmålet

Nå er Tindberg pensjonert fra Det Norske Teatret og dermed kan han legge ut på bokmål når han nå zoomer inn på en av de virkelig gåtefulle beretningene i Det gamle testamente: den om tvillingene Esau og Jakob, som ble opphav til hver sine folkeslag. Språkbruken føles behagelig naturlig, ikke minst fordi forestillingen ikke bare rommer bibelhistorie, men også en personlig fortelling fra egen oppvekst.

Grunnstoff

Man lurer riktignok på hvor han vil hen når han begynner forestillingen med å fortelle om Linden Park kjøpesenter, som passeres når man skal ombord i Bastøferja ved Horten. Her var det seks store drivhus da han var barn, og han husker at han dro opp saftige gulrøtter der når han var hos tante Maria og onkel Thorleif Reuter Schjøll om somrene, men hva har liksom det med Esau og Jakob å gjøre?

I omtrent ti minutter er vi i Horten og blir presentert for den lille familien. Det er så levende, så humoristisk og kjærlig formidlet at vi fiskes inn i hans fortellergrep som en makrellstim på dorg.

Tindberg er helt alene om å dra dette i havn, men han har oss i sin hule hånd.

Og sannelig viser det seg at det også er en sammenheng mellom gartnerne og kveldens hovedpersoner, Esau og Jakob. Ikke bare er de gudfryktige mennesker som flittig formidler bibelhistorie til nevøen, de har sine dramatiske historier å bære på (hvilken familie har ikke det?) og dessuten dukker det opp en annen liten gutt i fortellingen, som gjør sammenligningen med Jakob og Esau spennende.

Og når Tindberg kobler familiedramaet i Bibelen opp mot sin egen families drama, gjør han også veien kort for publikum til å trekke sine egne paralleller. For her er det grunnstoff å kjenne seg igjen i: Misunnelse, svik, forsoning...

Sleipe Rebekka

Kvinnene har en viktig plass i Tindbergs forestilling. Det gjelder de familiære, men ikke minst de bibelske. Han bruker sin innlevelse til å formidle hvordan det må ha vært å være Lea, søsteren til Rakel, som ble giftet bort til en mann som ikke elsket henne.

Og det er kostelig å se ham agere Rebekka når hun iscenesetter hvordan Jakob skal lure til seg førstefødselsretten fra sin gamle far. Han får så godt fram hvordan kvinnene har spilt viktige roller, selv om de har måttet gjøre det innenfor rammen av de patriarkalske strukturene.

Asketisk

Kjetil Bang-Hansens minimalistiske regi preger forestillingen, i likhet med den asketiske scenografien: Et digert teppe dekker mesteparten av scenen og er trukket opp på bakveggen. På dette står det to krakker og et tre – en vindskeiv busk der det henger bilder av de viktigste personene i bibelfortellingen han formidler. Det virker nærmest humoristisk, for de er så små at man ikke ser hva de forestiller.

Scenelyset endres svakt underveis. Lydkulissene er tilsvarende forsiktige, litt borgerlig pianospill, feletoner som fargelegger kampen mellom Esau og Jakob allerede i mors liv, en sildrende bekk, et tikkende veggur...

I sin hule hånd

Han har ‘taiming’ til tusen, Tindberg. Enkelte partier freser av gårde i forrykende fart, som bygger opp under intensiteten og budskapet – som noen ganger er indignert, eller oppgitt. Som når han snakker om hvorfor i all verden Herren ga sin velsignelse til svindleren Jakob? Eller hvorfor Jakob gjør forskjell på konene og barna sine når de skal gå i møte med en Esau som de tror er på krigsstien. Har han ikke lært noe av erfaringene for hvordan det går når man behandler folk urettferdig?

Andre steder unner han seg pauser i fortellingen, der han sitter på en av de høye krakkene på scenen, nesten som om han lurer på hvordan han skal fortsette.

Denne vekslingen gir liv og dynamikk i fortellingen, som jo står og faller med Tindbergs nærvær på scenen. Han er helt alene om å dra dette i havn, men han har oss i sin hule hånd.

Tilgivende kjærlighet

Esau og Jakob ble altså opphav til hver sine folkeslag. Det er naturlig at tankene våre går til dagens Midtøsten.

Et høydepunkt i forestillingen kommer når Tindberg forteller om Jakobs kamp med engelen, som slutter med at han forstår at det er Gud selv han kjemper med. Også denne gangen blir han velsignet. Og etterpå går han sin bror i møte med store gaver for å forsone seg. Og blir møtt med tilgivende kjærlighet. Hmm, det var kanskje et tips?

Tindberg avviser selv en forenklet bruk av Bibelen til å støtte opp om et bestemt syn på dagens politiske landskap. Bibelen er beretninger, salmer, leveregler, ordspråk og poesi som kan gjøre oss klokere, men aldri bevise noe. Men en sak er sikker, sier han: «Tilgivelsen har Guds ansikt».