---

Sakprosa

Atta Ansari

Blasfemistridens blodige historie. Volden, vreden og kampen for det frie ord

374 sider, Aschehoug 2024

---

Hvordan kunne min far støtte den iranske dødsdommen mot Salman Rushdie? Dette spørsmålet er inngangsporten for NRKs journalistveteran Atta Ansari. For denne leseren blir det tydelig at han også bearbeider sin egen spenning mellom å være journalist med ytringsfrihet som rettesnor, samtidig som han identifiserer seg med muslimers opplevelse av striden. Dette gjør boken både nyansert og engasjerende.

Den største delen av boken foregår i Pakistan, noe som i første omgang er overraskende. Men Ansaris hovedpoeng er nettopp at vi må forstå denne striden som et globalt fenomen. I Pakistan brukes blasfemisakene i Vesten til å framstille det som landet er truet av en flom av blasfemi, og dermed som begrunnelse for drakoniske blasfemilover og til å piske opp voldsbølger. Disse bli i Vesten en begrunnelse for at vi må stå fast og ikke bøye oss for vold, og dermed for at det er motstand og provokasjon som er svaret heller enn dialog og forståelse.

Islamistenes agenda

Ansari tegner et dystert bilde av situasjonen i Pakistan, som han kjenner godt både fra oppvekst og mange reportasjeopphold i landet. Blasfemi-saker er blitt et viktig verktøy for islamister som vil gjøre landet enda mer ensrettet islamsk og for politikere som bruker dem til å få makt. Han tar oss med på en imponerende kilde-reise, der vi treffer de som er rammet av blasfemi-anklager, drapsmenn, politikere som pusher blasfemisaker, advokater på begge sider, politifolk og analytikere.

Islamistiske agitatorer har skapt en voldskultur som gjør at politiet ikke tør etterforske, dommere ikke tør dømme og advokater ikke tør å forsvare ofrene. En blasfemi-anklage, om aldri så ubegrunnet, kan ødelegge livet for et menneske og en hel familie. Mens andre får helgenstatus ved å drepe blasfemi-anklagede. Resultatet er et samfunn der kritisk samtale om islam er blitt umulig og ytringsfriheten er ofret på blasfemisakens alter.

Førti års blasfemistrid

Ansari etterlater ingen tvil om at dette er noe han inderlig vil bekjempe. Men også hans far, som innvandret til Norge i 1970, var tilhenger av demokrati, ytringsfrihet og åpen dialog. Likevel mente han dødsdommen som Irans leder Khomeini utstedte mot Salman Rushdie var berettiget. Hva var det som gjorde at han kunne mene noe slikt? spør sønnen.

Han minner oss om at de fleste ofrene i disse konfliktene er muslimer og minorieter i muslimske land, ikke minst kristne minoriteter

Reportasjen fra Pakistan er dermed rammet inn av en gjennomgang av Rushdie-saken, striden om de danske karikaturene, Charlie Hebdo-massakren og krisen som ble skapt av Koran-brenning i nordiske land, altså nesten førti år med blasfemistrid. Han minner oss om at de fleste ofrene i disse konfliktene er muslimer og minorieter i muslimske land, ikke minst kristne minoriteter.

Savner forklaring på vreden

Hvorfor blir muslimer så oppbrakte over krenkelse av profeten Muhammed og Koranen? Ansari stiller dette spørsmålet selv, og han spør sine intervjuobjekter. Noe av svaret han gir er de ydmykelsene muslimer har opplevd og opplever, både gjennom kolonialismen og vestlige overgrep og diskriminering når de kommer til vestlige land. Det har gjort dem følsomme for krenkelser. Men flere snakker også om sin kjærlighet til profeten og Koranen som begrunnelse.

Her skulle jeg ønsket Ansari hadde boret dypere. Det er ikke vanskelig å forstå at du kan bli såret når det du holder kjært blir tråkket på. Men det er tross alt snakk om en bok og en avdød person. Hvordan kan det bli så eksistensielt at man til og med aksepterer dødsstraff eller selv tyr til vold? Jeg skulle ønske Ansari hadde gitt oss mer innsikt nettopp i vreden.

Trengs hån og sjikane?

Journalisten Ansari er selvsagt mot blasfemilover, og han vil ikke ha restriksjoner på ytringsfriheten. Men han etterspør ansvar for hvordan friheten brukes. Og han spør om vi har gjort ytringsfriheten til en religion. Ved å gjøre det til en vestlig verdi i stedet for en universell rettighet, bidrar vi til å skape et bilde av motsetning mellom islam og ytringsfrihet, og dermed ekskludere de muslimer som kjemper for det samme.

Det er ikke vanskelig å forstå at du kan bli såret når det du holder kjært blir tråkket på. Men det er tross alt snakk om en bok og en avdød person. Jeg savner begrunnelse for vreden.

Med sin muslimske bakgrunn er Ansari likevel sterkt kritisk til mange av de ytringer og former som islamkritikken har tatt. Han spør stadig om hvorfor hån og sjikane regnes som en berettiget form for religionskritikk. Og han går i rette med den kunnskapsløshet og manglende vilje til å sette seg inn i muslimers tankegang som har preget mange av disse foreteelsene.

Vestlige fordommer

Det gjelder for eksempel de danske karikaturene av Muhammed, som han mener bare viser vestlige fordommer og misoppfatninger. Problemet var ikke at man publiserte bilder av profeten - noe det finnes tradisjoner for også hos muslimer. Det var at profeten ble framstilt som en terrorist og skurk. Tegningene ble publisert for å slå tilbake mot selvsensur og frykt for å tegne profeten. Men hvorfor tok man ikke opp dette problemet på en seriøs måte med muslimske kilder, både for å finne ut hvor reelt problemet var og hva man kunne gjøre med det, spør Ansari.

For en stor del ble debatten preget av misoppfatninger av hverandres hensikter og meninger, og en polarisering som hindret meningsutveksling. En viktig grunn til det var selvsagt de voldelige reaksjonene, både angrep på ambassader, men også trusler og drapsforsøk mot tegnerne og de som publiserte dem. Det gjorde at det ble opplevd som nødvendig å stå klart opp mot voldsmenn. Det var først da økonomiske interesser ble truet at den danske statsministeren sa seg villig til dialog.

Misforståelser dominerte

Her tar også Ansari selvkritikk og beklager at han kalte den norske redaktøren Vebjørn Selbekk for en ekstremist. Samtidig mener han fortsatt at Selbekk ikke forsto hvordan det ville bli oppfattet at en kristen avis publiserte en sjikanerende tegning av profeten. For muslimer framsto det som et kristent begrunnet angrep på islam, og det i en situasjon da mange muslimer allerede følte seg tråkket på. Selbekks egen motivasjon druknet helt i støyen.

Som eksempel på avklarende dialog trekker Ansari fram den samtalen den danske tegneren Kurt Westergaard hadde med den muslimske aktivisten Asmaa Abdol-Hamid sju år etter striden. Der fikk tegneren omsider forklart at han slett ikke hadde tegnet Muhammed, men derimot ville vise hvordan terrorister misbrukte profeten.

Feighet og selvsensur?

Er det virkelig slik at det å ikke ville publisere sjikane og hån er en form for selvsensur? Hvis det er en avgjørelse man tar på selvstendig grunnlag, kan det snarere uttrykke respekt for andre mennesker. Ansari roser på dette grunnlaget VG-redaktør Bernt Olufsens nei til å trykke karikaturene. Han går også i rette med påstanden om at det nødvendigvis er feighet å ta slike selvstendige avgjørelser.

Ansaris far var redd for at attentatet mot William Nygaard og volden under karikaturstriden ville føre til at Norge ville stramme til overfor muslimer. Han er glad for at faren tok feil der. I Norge er tross alt samtale og åpenhet også for muslimske stemmer det dominerende bildet. Det står i kontrast til Frankrike, hvor man har valgt restriksjoner og innstramminger mot muslimer som virkemiddel. Ansari kritiserer den franske sekularismen for å være rettet mot muslimer og være blind for virkningen av Frankrikes kolonifortid og diskriminering av innvandrere.

Nyansert bidrag

Med sin dobbelte bakgrunn har Ansari gitt en nyansert og kunnskapsbasert forståelse av en strid som slett ikke er over. Det betyr selvsagt ikke at alle vil være enig med ham. Men i et landskap der det er så mye kunnskapsløshet og hvor folk i så stor grad misforstår hverandre, er dette en kjærkommen veiviser.