Djevelske fraspark

Våren 2020 lanserte den prisbelønte danske forfatteren Asta Olivia Nordenhof sin første roman i en planlagt syvbindsserie om skipskatastrofen Scandinavian Star og en antatt forsikringssvindel. Penger på lomma vakte oppsikt som sosialrealistisk kjærlighetsroman med et politisk budskap.

I bok to, Djevelboka, er forbindelsen til «Scandinavian Star» prosjektet syltynn. Her undersøker Nordenhof snarere sine egne erfaringer med kjærlighetens vilkår under kapitalismen.

---

Roman

Asta Olivia Nordenhof

Djevelboka. Scandinavian Star del 2

Oversatt av Trude Marstein

153 sider, Oktober forlag 2024

---

Djevelboka består av to prosatekster om djevelen i ulike forkledninger, «Djevelen i høyhuset» og «Djevelen på galehuset». Mellom disse kommer to diktkretser, en utopisk fantasi og en om styrken i de nære relasjoner. Boka er en sjangerhybrid som holdes fast i romans form av en gjennomgående jeg-forteller. Romanen, fint oversatt av Trude Marstein, er full av metakommentarer og leker spøkefullt med virkelighetsfortellingen. Her ligger også frasparket i verket.

En djevelsk avtale

I den første og lengste prosateksten, «Djevelen i høyhuset», er jeg-fortelleren i karantene hos en fremmed mann i en leilighet i London. Her skriver hun en novelle om den gangen hun som prostituert inngikk en avtale om et betalt opphold sperret inne i et hotellværelse.

Erfaringene ligner de som blir gjengitt av den kvinnelige hovedpersonen i Penger på lomma. Hun bodde hos fremmede menn som ung og hjemløs. Men sterkere er forbindelsen til Nordenhofs selvbiografiske diktsamling, det nemme og det ensomme, som forteller hvordan hun prostituerer seg fordi hun mangler penger. Noe hun har bekreftet i flere intervju.

Salgbart tema

Djevelboka vil gjerne fremstille prostitusjon som ledd i en kritikk av et kapitalistisk system, uten å stakkarsliggjøre selgeren. Derfor velger fortelleren å gi «Djevelen i høyhuset» et gyserpreg. Noen av intensjonen med teksten er å henge ut et patriarkalsk mønster. Om dette egentlig fungerer etter hensikten, er jeg usikker på.

Men fortelleren klarer å understreke at hun er alt annet enn et ubehjelpelig offer ved å vektlegge at teksten hun sitter og skriver, skal betale regningene hennes. Temaet ung kvinne, vold og sexsalg vil være innbringende, antar jeg-fortelleren. Spøkefullt og halvalvorlig, denne selvkommenterende tonen som gjennomsyrer verket, er veldig sjarmerende og en av romanens sterkeste kort.

Kritikk av velferdssamfunnet

Påstanden om at prostitusjon av og til kan lønne seg for den som selger sex, gjøres til skamme i romanens andre djeveltekst, «Djevelen på galehuset». Her har jeg’et havnet på psykiatrisk avdeling etter sexsalgerfaringene.

Stemmen er sint, og det hagler med trusler og tydelige anklager. Kraftsalvene som bærer frem systemkritikken minner om de rasende kapitalismeanklagene i Penger på lomma. Men her rettes de ikke mot kapitalismen som sådan. Snarere er dette et djevelsk godt angrep på velferdssamfunnet. Det henger sammen med oppveksten til jeg-fortelleren, som var et utagerende barn i nærkontakt med det offentlige støtteapparatet. Barnet krevde noe annet enn kommunens folk er villig til å gi: «Jeg håpet virkelig at dere elsket meg, men da rapporten var slutt, var jeg ferdig. (…) rapportene var så mange at de fylte mer enn meg selv. Jeg svevde som en grusom klovnemaske over papirene.»

Djevelboka gjør djevelrollen mangetydig

Nordenhof lykkes særdeles godt i sin kritikk av hvordan velferdssamfunnet ser på enkeltindividet. Barnet i romanen oppfattes som en bruker, en pasient, en borger etter forvaltingens logikk: «jeg kostet 40 000 om dagen da jeg bodde på ungdomshjemmet (…) Jeg håpet virkelig at dere ville elske meg, men det er vanskelig å være verdt 40 000, det er vanskelig å være elskelig for et så stort beløp daglig.» Kulden i samfunnsinstitusjonene overfor barnets rop om varme, kjærlighet og omsorg, blir fremstilt med en rasende og uforsonlig stemme. Kritikken som kommer til utrykk i denne sekvensen, rammer blink.

Djevelboka gjør djevelrollen mangetydig. Djevelen er både en som utnytter jeg-fortelleren i «Djevelen i høyhuset». Men jeg-fortelleren spiller selv djevel når hun kjefter løs på patriarkatet og samfunnsinstitusjoner. I djevelrollen søker jeg’et hevn over alle som har sviktet og ydmyket henne.

Utopisk drømmeri

Imidlertid er hevnen jeg’et vil få frem i prostitusjonsnovellen også en form for selvødeleggelse. Selv om hun kjekker seg med mottoet: «føkk menn» og blottstiller de nedverdigende og ydmykende seksuelle relasjoner hun har satt seg selv i, er jeg’et bevisst på at strategien ikke holder: «nå forstår jeg/at først/da jeg hadde/gjort meg/helt kald/stekte jeg virkelig/over patriarkatets ild.»

Linjene står i bokas andre diktkrets «Åpne hus». Her formuleres en utopisk drøm om et solidarisk samfunn der alt deles. Fellesskapet hun drømmer om har verken eiendomsrett eller markedsøkonomi. Diktkretsens fabulering gir et søkende, ungsosialistisk inntrykk. Av og til er dette vakkert. Andre ganger savner jeg mer tyngde enn disse luftige frasene tilbyr. Det var mer substans i kapitalismekritikken i Penger på lomma. Her var anklagene knyttet til at fattigfolk ble lurt og svindlet. Sammenlignet blir Djevelbokas angrep på kapitalismen lite målrettet.

Jeg har mer sans for diktkretsen som avslutter samlingen som heller ikke er blottet for politisk nerve, men likevel makter å hylle hverdagens kjærlighetspraksiser i et enkelt poetisk språk. Den gir romanen en håpefull utgang.

Samlet sett preges Djevelboka av et fascinerende åpent poetisk uttrykk som gjør at den ikke kan holdes fast i en bestemt tolkning. Helt avhengig av hvilken inngang jeg velger, åpner nye perspektiv seg. Selv om mange av disse kan virke litt fluffy, og mine forventninger om en roman som spant videre på Scandinavian Star ikke ble innfridd, ga Asta Olivia Nordenhofs sjarmfylte Djevelbok meg svært mye å tenke over.