Noe godt, noe grått

Sergej Rachmaninovs versjon av den ortodokse kirkens urgamle nattbønn – vigilen – synges i ortodokse klostre og kirker, først og fremst påskenatt. Mange komponister i nyere tid har laget sine versjoner av den, Tsjajkovskijs og Rachmaninovs er de mest spektakulære. Det synges med inderlig hengivelse om kjærligheten som ennå ikke er utryddet, men lever i all evighet: Kristus er livet.

---

Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2024

16. mars, Oslo Domkirke, kl 2100

Sergej Rachmaninov

Vesper op. 37

Oslo Domkirke

Tone Kummervold (alt), Mathias Gillebo (tenor), Oslo Domkor (dir: Vivianne Sydnes) og medlemmer av Bergen Domkor (dir: Kjetil Almenning)

---

Stort hav

Det er vanskelige saker, noe av det vanskeligste som er skrevet for kor, en halsbrekkende utfordring. Men kjernen i denne musikken er at den «flyter» som bølger på et stort hav, frem og tilbake, drevet av en stor pust, kanskje Den Hellige Ånd. Fremførelsen rørte ved det, noen ganger rett på og med smittende kraft, særlig i utbruddene – så dalte konsentrasjonen ofte i de nærmest hviskende, dvelende partiene, det ble stivt, ja, «vertikalt». Men, du verden, takk for innsatsen, det er få som tør å håndtere utfordringen. Om det enn til tider var over evne.

Det er naturligvis mange måter å gjøre det på, slik det er med all musikk – ytterpunktene er den «hjemlige», russiske for full hals, og den mer reserverte, vestlige. Denne kvelden var det midt imellom, fint nok. Ære være bassen, som holdt russisk standard. Ellers: I de mest krevende passasjene ble det grøt og urenheter. Men store deler satt også godt og gjennomarbeidet etter evne, det skal for all del sies, dirigentene Vivianne Sydnes og Kjetil Almenning har æren for det. Langt ute på plussiden var evnen til å se verket som helhet, ikke bare stykkevis.

Hjelp til harmoni

Denne overstrømmende musikken skal hjelpe menneskene til harmoni og – ja – godt humør. Evangeliet er fullt av disharmoniske menneskeliv, av avmakt og nederlag – så: midt i det mørke, høytidelige, depressive, melankolske og skjønne på samme tid, lyser musikkens mening, fortellingen om Guds lys. Rachmaninov ba om at den femte delen, Simeons lovsang, ble sunget ved begravelsen hans. Det ville mange ønsket.

Men, du verden, takk for innsatsen, det er få som tør å håndtere utfordringen. Om det enn til tider var over evne.

—  Olav Egil Aune

Rachmaninov ante at det var en stemme der et sted, han likte ordenes rikdom, tonefargene og atmosfæren, som han var vokst opp med. Det ble brått revet opp med revolusjon og borgerkrig i Russland, bolsjevikene tok makten. Det ble satt strek over religion, det er sagt at ingen komposisjon kunne representere slutten på en æra så tydelig som dette liturgiske verket, Vigilen. Den gangen sånn, i dag – derimot – er det den russiske kirken som vender seg imot seg selv.

Katedral rundt livene våre

Vigilen er en stor hvile, eller rettere sagt en årvåkenhet – det opplevde vi også i deler denne fredagskvelden, som nærmest rundet av en svært virkningsfull og rik kirkemusikkfestival i Oslo. Vi har alle et behov for å bygge katedraler rundt livene våre. Er det noe denne musikken gjør, så er det det. Den brer seg som en vinge, den omskaper tomhet til fylde, den er et godt sted å være på.

Så mens vekkeruret beveger meg tilbake til min trygge sosialrealistiske hverdag, klinger det i meg: Dette handler om det vitenskapen ikke ser, det som lar tid være tid og evighet være evighet.