Lars Roar Langslet (1936–2016) er et navn som kanskje ikke sier så mye for dagens lesere. Så la meg minne om at han var en viktig politiker på Høyres lag på 70- og 80-tallet, og en kulturpolitiker som fikk utrettet mye. Han huskes helst som den som opphevet kringkastingsmonopolet.
Han var en av de politikere jeg har hatt størst sans for, og jeg hadde mange samtaler med ham. Når jeg nå leser Heyerdahls bok om Langslet, slår det meg hvor lite jeg visste om ham og hvor mange samtaler jeg gikk glipp av. Vi snakket mest politikk, og det undrer meg nå at vi verken kom inn på felles bakgrunn i Hallingdal eller hans katolske tro. Kanskje fordi han omga seg med en viss personlig sjenanse, midt i all vennligheten.
Nils Heyerdahl var en av de som kom forbi Langslets diskresjon. De var nære venner hele livet, samtidig som de også hadde faglige fellesinteresser og møtepunkter. Når Heyerdahl nå gir oss innblikk i de sidene av Langslets liv som ikke var fullt så synlige, gir det oss andre del i en berikende reise.
Forfatteren er, bortsett fra i de siste kapitlene, nesten ikke til stede i fortellingen. Han bruker derimot i stor grad det Langslet skrev selv, enten offentlig eller i brev og dagboknotater. Derfor opplever jeg det ikke problematisk at han sto sitt objekt så nær.
Verdikonservatismen
Verdikonservatisme var Langslets varemerke. Han var den som mer enn noen andre brakte begrepet inn i norsk politikk. Allerede som student var han innflytelsesrik gjennom kretsen rundt Minervas kvartalsskrift. Men formularet «forandre for å bevare» blir ganske innholdstomt dersom man ikke sier noe om hva som skal bevares, noe verdikonservatismens skjebne i Høyre illustrerer.
Langslet forble lojal mot partiet og fulgte ikke vår felles venn Georg Apenes ut av Høyre, men han kunne i samtaler bli nokså sarkastisk overfor hva som foregikk der.
---
Sakprosa
- Nils Heyerdahl
- Den andre historien. Katolikken og humanisten Lars Roar Langslet
- 325 sider, St Olav forlag 2024
---
Det jeg først nå forstår, er hvor forankret Langslets verdikonservatisme var i hans katolske tro. Og kanskje forholdet hans til kirken illustrerer best hvordan han praktiserte «forandre for å bevare». Han var begeistret over den reformviljen som Det annet vatikankonsil på 1960-tallet representerte.
Det var konsilet som bidro til at han konverterte til en kirke han lenge hadde hatt stor interesse for. Han delte ikke kirkens syn på prevensjon og homofili. Men han respekterte dogmene og tradisjonen og forsto verdien av å stå i en lang historisk sammenheng som ikke uten videre kan brytes.
Et mer praktisk eksempel var hans arbeid med å oversette den latinske liturgien til norsk og hans innspill til bibeloversettelser og salmebok. Han verdsatte at tekstene ble forståelige og tilgjengelige, men han ville likevel ha et høyverdig språk som skilte seg fra dagligtale og dialekter.
Skjønnlitteraturen viste vei
Men hva var det som fikk en gutt fra Hallingdal med røtter i Rukkedalen til å bli katolikk? At vi får ta del i denne prosessen, er noe av det som berørte meg mest med boken. Han ga tidlig uttrykk for et sterkt behov for tilhørighet til noe større, noe som kunne bære også intellektuelt. Han ble snart godt belest både i filosofi og teologi.
Men det var særlig skjønnlitteraturen som ble veiviser. Paul Claudel, François Mauriac, George Bernanos og Graham Greene skrev alle om menneskets storhet og elendighet som møtes av Guds nåde.
Det jeg først nå forstår, er hvor forankret Langslets verdikonservatisme var i hans katolske tro
— Erling Rimehaug
Det er bare to alternativer, skrev han til pater Halvard Rieber Mohn: Kristendommen og kirken, eller absurditet, avgrunn og mørke. Men kunne han velge kirken når han ikke visste om han hadde tro? Etter hvert gikk det opp for ham at det var omvendt: Det var troen som hadde ham. Kirkens tro var der, det var bare å gå inn i den og la seg bære av den.
Troen og livet
Dette ble med ham hele livet. «Om trua mi stundom skulle vera litt tørrlagd, så trur Kyrkja på mine vegne, nett som Kyrkja bed på mine vegne», sa han i det siste intervjuet han ga – til Dag og Tid et par måneder før han døde.
Men kampen med troen var ikke ferdig med denne erkjennelsen. Han fortsatte hele livet å utforske troen, noe som også betydde at han tok imot tvilen som en nødvendighet. Troen skulle også settes ut i livet, både i eget liv og i samfunnet. Det skulle skje i et samfunn som var blitt både fremmed og fiendtlig til troen. «De kristnes oppgave er å være redskaper for verdens helliggjørelse», skrev han.
Det var ikke så ofte han eksplisitt nevnte troen i sitt offentlige virke. Men dette var altså hva som lå under samfunnsinnsatsen hans, både i politikk og i andre sammenhenger. Det gjør det lettere å forstå hva han sto for. Selv om han selv valgte Høyre som ramme for sin innsats, hadde han stor forståelse for at andre kunne virkeliggjøre samme idealer i helt andre sammenhenger. Han tok da også magistergraden på Karl Marx. Han kunne verdsette også ateisters bidrag.
Kunst og mennesker
Tro er mer ånd enn intellekt, selv om begge hører med. Et sted hvor begge møtes, er i kunsten. Langslet var mer enn opptatt av kunst. Det var livsnødvendig for ham. Han elsket både billedkunst og musikk, men kanskje mest litteratur. Og han var sterkt opptatt av språket. Det passet bra at det var kulturminister han ble da han kom i regjering (selv om han selv helst ville blitt utenriksminister).
For Langslet var ikke kirken bare et abstrakt fellesskap. Det var et fellesskap av levende mennesker
— Erling Rimehaug
For Langslet var ikke kirken bare et abstrakt fellesskap. Det var et fellesskap av levende mennesker. Han var kritisk til den individualismen som er arven fra både liberalismen og Søren Kierkegaards insistering på troen hos «hin enkelte». Ingen kan tro alene, poengterte han. Han hadde en vid vennekrets og stort kontaktnett, men fellesskapet med de som delte troen var det viktigste.
I omtalen av det katolske miljøet blir nok Heyerdahl vel intern for meg, og hans mange oppramsinger av navn og kortbiografier om personer i dette miljøet hoppet jeg delvis over. Men jeg forstår at det kan ha sin verdi for St. Olavs kjernepublikum å få en slik dokumentasjon. Vel mye «name-dropping» blir det også når det gjelder Langslets internasjonale kontakter.
Fant kjærligheten til slutt
På tross av dette brede tilfanget av mennesker, følte Langslet likevel på ensomhet, skriver Heyerdahl. Han hadde et behov for ømhet, og for å ta imot og gi omsorg, som ikke ble møtt. Vennskap ga ikke denne emosjonelle bekreftelsen. Derfor betydde det så mye da han på slutten av livet fikk møte kjærligheten i et parforhold.
Heyerdahl kaller de ni siste årene av livet hans for de beste årene – og det til tross for at han slet med sykdom og svakhet. Mye av grunnen var at han omsider fikk en livsledsager.
Jeg tenkte nok av og til at Langslet kanskje var homofil. Men det var i sin tid et tabuemne, og han ytret aldri noe om det. Han deltok heller ikke i den offentlige debatten om homofili. Selv om Langslet ikke delte kirkens syn på homofili, mente han at ekteskapets sakrament var forbeholdt mann og kvinne.
Synet på homofili var omdreiningspunktet for stridighetene rundt hans menighet St. Dominikus og pater Kjell Arild Pollestad. Denne striden gikk hardt inn på Langslet, og han var av dem som tok Pollestad i forsvar og mente det var en ondsinnet kampanje som var satt i verk mot ham av andre grunner.
Boken grep meg
Heyerdahl plasserer seg på Langslets side her og i andre stridssaker innen kirken. Men så er heller ikke redegjørelsen for sakene noen hovedsak i boken. Det er hva de gjorde med Langslet som er fokus.
Lars Roar Langslet er nok etter hvert et ukjent navn for de fleste. Men denne boken er høyst aktuell, fordi de spørsmålene han kjempet med og de tankene han gjorde seg, fortsatt er levende. Den grep meg, rett og slett. Jeg er takknemlig for at jeg fikk lese den.
