Omsorgsfullt, sint og suverent

På kort tid har den danske forfatteren og psykologen Glenn Bech skapt avisoverskrifter med to prisbelønte utgivelser. I 2021 debuterte han med romanen Farskibet hjemme i Danmark. Året etter kom et høypolemisk og identitetspolitisk kampskrift, Jeg anerkender ikke længere jeres autoritet, med harde utfall mot middelklassens økonomiske og kulturelle privilegier.

Tvers gjennom kampskriftet løper forfatterens familiehistorie, i direkte forlengelse av romanen. Nå er begge bøkene oversatt til norsk.

Fraværet av far

Farskipet åpner med et selvbiografisk smerteskrik: «Med selvmordet ditt tok du livet av barnet jeg nettopp hadde vært». Bærebjelkene i romanen er henvendelsen til faren, som begikk selvmord da Glenn Bech var fem år, kjærligheten til de nærmeste, og det å lete seg frem til et gyldig språk for å gjenfortelle barndommen.

Farskipet vender konstant tilbake til fraværet av far, på bearbeidende og flerstemmig vis. Slik skapes et voldsomt emosjonelt trykk. Det hever denne boka over mange av virkelighetsromanene som utgis i dag.

Jeg innser hvor sterkt barndommen plager den voksne som skriver, og imponeres av at forfatteren lykkes så godt med å skape et nyansert og reflekterende rom, med plass til andre enn ham selv, i gjendiktningen av viktige hendelser fra oppveksten.

---

Roman

Glenn Bech

Farskipet

Oversatt av Kyrre Andreassen

540 sider, Aschehoug 2024

---

Farskipet utmerker seg med en forskende, insisterende stemme og med sine ulike innganger til fortiden. Den kronologiske fortellingen forkastes til fordel for en fremstilling der nåtid blandes med fortid. Dialoger og scener veksler med usammenhengende enetale. Setninger brytes av midt i, og gir et oppbrutt og hakkete inntrykk.

Språk og følelse

Av og til fremstår teksten prosalyrisk. Samtidig problematiseres skriveprosessen og at det å gi språk til en følelse, også er å fastholde noe og dermed skape avstand: «Når språket jeg skriver om faren min i, er et språk som vil ha en ‘avstand’, som igjen vil ha en ‘trygghet’ … er det da ‘selvbedraget’ jeg vil ha? … Jeg mener: Når språket jeg skriver om ham i, på ingen måte er språket jeg føler ham i?…»

Jeget har fjernet seg fra talemåter han er oppvokst med. Bech viser hvordan han leter seg frem til et språk for sine erindringer. Hele veien har jeget utprøvende samtaler med seg selv, med den døde faren og med sine nærmeste. Med andre ord slipper han meg ikke inn i en harmoniserende illusjon. Samtidig er teksten veldig virkelighetsnær. Den borer i tiden etter at faren gikk bort, og i hvordan den voksne Glenn skal gi seg selv den omsorgen faren ikke ga.

Han gjenopplever tiden etter dødsfallet. Herfra stammer tittelen:

«Det er ‘Farskipet’, sier jeg: ‘Den gigaskyen der … Det er skipet til pappa–’ … Og René? … går et skritt lenger vekk … ‘Farskipet?’ gjentar han … og står med? … storebroren i øynene, den storebroren som ‘jeg?’ … burde være? … har blitt … redd for at jeg nettopp har lovet ham at jeg skal bli?»

Bildet av faren på himmelen er eksempel på omsorgen som etableres for lillebroren.

---

Kampskrift

Glenn Bech

Jeg anerkjenner ikke lenger deres autoritet

Oversatt av Kyrre Andreassen

326 sider, Aschehoug 2024

---

Kjærlighet og svik

Likedan skildres moren med kjærlighet, samtidig som hun også utleveres. Moren får selv fortelle om hvordan hun er blitt sviktet som barn. Som voksen forsøkte hun å skape et godt liv for seg og sønnene ved å gifte seg.

Farskipet får frem sammensatte følelser i en fullstendig betagende henvendelsesform. Lars Ramslies Fjellet, geværet, vannet fra i fjor tiltalte også en død far med varme og skildret samtidig helt umulige omsorgssituasjoner.

Farskipet får frem sammensatte følelser i en fullstendig betagende henvendelsesform

—  Astrid Fosvold

Glenn Bechs roman minner om 1970-tallets formtematiserende teksteksperimenter. Det imponerer, ettersom han i et intervju i Aftenposten hevder at han leste sin første roman som tjuefemåring.

Selv om Bechs fortellerstil er langt mer kompleks og borende enn den enkle og utleverende til Thomas Korsgård, nærer begge danskene forakt for destruktiv og maktsyk maskulinitet. I Bechs roman representeres den av stefedrene barna vokser opp med.

Den nye arbeiderlitteraturen

De eneste yrkene vi får et glimt av i Farskipet er morens. Hun arbeider både som bussjåfør og senere som fengselsbetjent. Dagens arbeiderlitteratur utmerker seg ved ikke å handle om arbeidsfolk, men snarere om klasseforskjeller og verdipolitiske konflikter. Ofte med utgangspunkt i egen oppvekst dominert av vanskelige vilkår, trøblete familieforhold med psykisk sykdom, vold og rus, rasisme og utenforskap.

Bechs oversetter, Kyrre Andreassen, er en av de som skriver om menn som havner i identitetskriser fordi arbeidssituasjonen deres ikke lenger skaper den forankringen de trenger. I Farskipet derimot, blir arbeidet en sikkerhet, en trygg havn. Fengselet blir et sted hvor moren kan utfolde omsorg. Hennes identitet er forankret i arbeiderklassen.

Den danske litteraturforskeren Mathies Græsborg Aarhus mener det sentrale i dagens arbeiderlitteratur er at en avmektig posisjon i samfunnet blir portrettert og gjort opprør mot. Dessuten er klassekamp viktig. Det ser vi blant annet i forfatterskapene til Glenn Bech, danske Asta Olivia Nordenhoff, skotske Douglas Stuart og selvsagt franske Edouard Louis.

De lærde strides om hvorvidt Glenn Bechs kampskrift, Jeg anerkjenner ikke lenger deres autoritet egentlig er arbeiderlitteratur, siden utgivelsen i enda større grad handler om verdipolitiske konflikter og kjønnskamp. Den splitter nye forskningsantologien Nordisk arbejderlitteratur – internationale perspektiver og forbindelser trekker linjer fra 1970-tallets arbeiderdiktning til i dag, og peker på at arbeidere, arbeidets art og arbeidersolidaritet sjelden tematiseres nå.

Skapte het debatt

1. juni 2023, nesten samtidig som Glenn Bech mottok Blixenprisen for kampskriftet, som er utformet som et diktverk, ble et motdikt publisert på forsiden av Weekendavisen: «Anerkjenner du min autoritet?» av Helle Malmvig.

Motdiktet forteller om en oppvekst med kulturell og økonomisk kapital, men full av vold og overgrep. Øvre middelklasses fasader skjuler også traumatiserende barndomserfaringer. Malmvig anklager Bech for overfladiske holdninger og et lite nyansert syn på klasseforskjeller.

Glenn Bech terget også på seg venstresidens progressive flokk ved å polemisere mot alle med nedarvet kulturell kapital: Kanskje den kreative klassen ikke er så full av makt som han tror?

Jeg anerkjenner ikke lenger deres autoritet anklager blindt alle forfatteren mener har privilegier – uansett hvor de kommer fra. Bech går også i strupen på de han ser som opportunister, de som fremmer late og fordummende utsagn og hylles på sosiale medier. Folk som slesker seg frem ved å låne andres identiteter og pynter seg sosialt med regnbueflagg, får så øra flagrer.

De fineste linjene vies den personlige historien og den underforståtte hyllesten av moren

—  Astrid Fosvold

Ved å spille på polariserende holdninger, illustrerer Bech sitt gjennomreflekterte og analyserende ståsted.

De beste argumentene hans går til likevel kjønnskampen, skeives rettigheter og en berettiget systemkritikk. De fineste linjene vies den personlige historien og den underforståtte hyllesten av moren.

Vi tvinges oss til å snu oss

Bechs synspunkter veksler mellom det selvsagte og sofistikerte. En del av ham identifiserer seg fortsatt med hvor han kommer fra, selv om han også tydelig tar avstand fra fastlåste kjønnsroller, negative mannsideal og grenseløs oppførsel.

Samtidig spør han: «Hva slags venstreside er det som ikke har plass til underklassen lenger?» Når det sammensatte i tenkningen hans glimter til, er kampskriftet skikkelig godt.

Diktverket minner om Lone Aburas: Det er et jeg som snakker og Edouard Louis: Hvem drepte faren min? Likevel favner han videre: Glenn Bechs sinte og urimelige stemme som overdriver, forenkler og provoserer treffer bredt. Vi tvinges til å snu oss mot speilet.