Skaper teaterhistorie

Å få til en bedre cast enn Oslo Nye Teater gjør med Lang dags ferd mot natt, skal vanskelig gjøres. Med skuespillerfamilien Hoff Oftebro i samtlige roller, får Eugene O´Neills selvbiografiske skuespill, som nettopp handler om en familie med skuespillere, et ekstra lag. Et slags metaperspektiv som spiller med og gjør denne forestillingen til noe helt utenom det vanlige.

Regissør Runar Hodne skal ha honnør for å ha øynet muligheten til å skape teaterhistorie gjennom denne rollebesetningen. Han gjør også lurt i å ikke ta store regigrep, men sette den gode teksten og det som skjer mellom skuespillerne i sentrum.

Verdensdramatikken har fremstilt ulykkelige familier på utallige måter til alle tider. Fra de greske tragedier, til Shakespeare så vel som samtidsdramatikken. Med et unikt skuespillerensemble for hånden, viser Oslo Nye at det finnes få som er så nådeløse i sin utlevering av den dysfunksjonelle familien som Eugene O´Neill.

Demoner

Stykket kretser rundt et døgn i familien Tyrones liv. Utad ser de ut som en kjernefamilie, innad kjemper de med demoner som driver dem til å rive hverandre i stykker.

Sinne og fortvilelse knytter seg til morens narkomani. Hun har nylig kommet hjem fra avvenningskur. Mannen, den populære skuespilleren James Tyrone, og hans to voksne sønner går i stadig frykt for at hun skal få tilbakefall.

Anette Hoff får frem en karakter som hele tiden forsøker å beskytte seg mot sitt eget så vel som andres kritiske blikk

—  Kjersti Juul

Samtidig har de sine egne problemer å stri med. Alle tre er like avhengige av whisky som moren er av morfin. Faren er bitter fordi han satset karrieren på økonomisk trygghet og lettvinte suksesser. Den eldste sønnen Jamie, en mislykket skuespiller, er fremdeles økonomisk avhengig av sin gjerrige far, mens den stadig hostende Edmund, som ønsker å bli kunstner, flykter inn i litteraturen. Denne dagen venter han på beskjed på om han er alvorlig syk.

Ekstra dimensjon

Nils Ole Oftebro har en helt spesiell evne til å by på varme og rettferdiggjøre rollen, til tross for karakterens mange laster. Som James Tyrone balanserer han det egosentriske og selvopptatte med det rørende omsorgsfulle, og smetter nærmest umerkelig inn morsomheter når vi minst aner det.

Nils Ole Oftebro er åpen om at han lever med kreft, og når han her gjør en karakter hvis sønn blir syk, gir det en ekstra dimensjon til stykket. Som om O´Neills evne til å skape sterke spenninger i små rom og røre ved strenger i oss, aksentueres ytterligere.

Skjør

I rollen som morfinavhengige Mary, får Anette Hoff frem en karakter som hele tiden forsøker å beskytte seg mot sitt eget så vel som andres kritiske blikk. Vi skjønner gradvis at rusproblemet startet med at hun mistet en sønn, men her er aldri snakk om årsak og virkning.

---

Teater

Lang dags ferd mot natt av Eugene O´Neill

Oslo Nye Teater, Hovedscenen

Regi: Runar Hodne

Med: Nils Ole Oftebro, Anette Hoff, Jakob Oftebro, Jonas Hoff Oftebro

---

Uten å gå inn i noen offerrolle, får Hoff frem en skjør ensomhet som berører. Jonas Hoff Oftebro spiller Edmund med stor overbevisning. Livredd for å dø, men samtidig fascinert av å skulle slippe dette livet. Mens Jakob Oftebro parerer med en helstøpt karakter som broren Jamie. Like troverdig og treffsikker snøvlende full som i sin selvransakelse og sine samvittighetskvaler overfor en lillebror han har sviktet.

Morsomt

Spesielt Jakob og Nils Ole Oftebro får frem mye morsomt i starten av stykket, tidvis formidlet som ren teatersport. Det muntre gjør at tristessen griper enda hardere, etter hvert som O´Neill retter sitt borende blikk inn i familiesfærens innerste mørke.

Stykket, som er skrevet i 1940, er ikke forsøkt modernisert, hverken i snittet på kostymene eller den spartanske scenografien. Det kler denne tidløse historien. Stoler med flettverk som man kan se igjennom, er plassert på scenen som illuderer terrassen i sommerhuset deres.

Stykket viser hvordan vi bedrar oss selv i frykten for det som er vanskelig

—  Kjersti Juul

Merkelig nok står det en ruvende stol med heldekket rygglene i front på høyre scenehalvdel. Det gjør at publikum som sitter på denne siden av salen, ikke ser skuespillerarrangementet bak. Et rart valg i et ellers godt scenebilde.

Tåkelagt

Lyssettingen er delikat, på grensen til det dunkle. Det stadige tilsiget av tåke er som et stemningsfullt, visuelt hint om hvor tåkelagt kommunikasjonen kan bli oss mennesker imellom.

Lang dags ferd mot natt viser hvordan vi unnlater å snakke om ting, og bedrar oss selv i frykten for det som er vanskelig. Med et gnistrende samspill av skuespillerfamilien Hoff Oftebro, får vi et unikt innblikk i hvor fort vi sårer de som står oss nærmest. Hvordan vi rammer de ømme punktene fordi vi vet hvor de er.