«Om utregning av romfang 4»: En triumf for diktningen

Alle kjenner vi de gode rutiners velsignelse, uvanens makt og gjentakelsesmønstrene som kan fange oss. I Solvej Balles planlagte syvbinds romanverk Om utregning av romfang repeterer dagligdagen seg. Tiden har stanset på attende november. Alle lever den samme dagen om igjen i det uendelige.

Tara Selter er en tidsflyktning, et unntak. Jeg-fortelleren er klar over at tiden har stanset og romanverket er hennes dagboksnedtegnelser, med tall på dagene. Selv er Tara fri til å følge sin egen vei gjennom dagen som ubønnhørlig gjentar seg.

I det første bindet utforsket Tara selve tidskollapsen. I det andre reiste hun omkring i Europa på jakt etter årstider, siden attende november er en overskyet grå dag i Nord-Frankrike, der hun bor. I tredje bind forlot vi Tara i det hun var i ferd med å danne et fellesskap med tre andre unntaksmennesker. For disse tre bøkene mottok Balle Nordisk råds litteraturpris 2022.

I fjerde bok, aktuell på norsk i Trude Marsteins oversettelse, banker mange mennesker på porten til Taras kollektiv. Alle er de rammet av tidens sammenbrudd. For noen er det en lettelse å sitte fast i den attende, for andre betyr det å skilles fra, eller svikte, noen de står nær.

Mer desperasjon

Inntrykket av bind fire er at mønsteret de sitter fast i er mer påtrengende. Det er desperasjon å spore her, mer fortvilelse og insistering. Jeg-fortelleren observerer og rapporterer mer enn hun agerer.

Det er som om selve bokas handling er rammet av gjentakelsen. Personene kretser om hvordan de skal forstå det som har hendt, igjen og igjen.

Bokollektivet diskuterer den språklige definisjonen av tidsavbruddet. Skal de finne opp nye ord, må de ha en felles fortolkning? Kan nye begrep betegne den tilstanden de er i? Eller skal gamle begrep tøyes: «Lever de i en anastrofe? For det var ingen katastrofe, bare en vending, og det var det den betydde, anastrofen. Verdenen deres hadde ikke gått under, de var bare sendt i retur til den samme dagen. Uten tragedier, uten falne eller omkomne.»

---

Roman

Solvej Balle

Om utregning av romfang 4

Oversatt av Trude Marstein

230 sider, Press forlag 2024

---

Jeg setter pris på leken med forskjellige språklige uttrykk for hvordan de skal oppfatte situasjonen, og seg selv. Filosoferingen utvider og konkretiserer betydningen og de ulike opplevelsene av at tiden er stanset, som her:

«Vi måtte også finne de riktige ordene for oss selv. Tidsfanger, mente hun [Karna Jeri], var bedre enn både loopers og repeaters og returners – og å snakke om tracers og erasers var å forlate emnet. Ord som sporsettere og sporslettere var altfor lette og muntre. […] Innesperring, murer, metall. Ulykke og sorg. Avgrunnen vi hadde falt i. Og skjebnen vår var dobbelt ulykkelig, for selv om tiden ikke gikk, ble vi eldre. […] at man skal dø i en dag som gjentar seg selv, er å dø i en dyp kløft mellom to ugjennomtrengelige fjellmassiver.»

Gruppeidentitet

Selv om Tara anerkjenner sorgen og fortvilelsen over den evige runddansen som alle er fanget i, har hun kommet seg over sjokket. Hun er tilpasningsdyktig og kjenner på tilfredshet, nesten lykkefølelse. Fellesskapet med de andre tidsflyktningene og hverdagens praktiske strev rydder unna følelsen av tomhet. Stillstanden kan også være en mulighet for ombygning, en sjanse til å redefinere tilværelsen. Hun går opp i detaljene.

Praktiske gjøremål og de taktile møtene med verden og med tingene skaper mening, ifølge Tara: «verktøymøter, sandpapirmøter, penselmøtene og blyantmøtene, alle saksemøtene og nålemøtene og øksemøtene med veden.»

Slik fortsetter teksten med å ramse opp hele inventaret av husholdningsredskaper. Repetisjonen og gleden ved rutinene får meg til å tenke på Albert Camus fortolkning av Sisyfos (i Myten om Sisyfos) som til slutt finner tilfredshet i den ubønnhørlige gjentakelsen.

Spørsmålet om menneskene som er fanget i tiden er monstre som bruker opp verden, siden de tømmer lagrene for alt som ikke kan fornyes, gjør gjenbruk og energisparing til noe en ikke kommer utenom i den attende novembers evige gjenkomst.

Det som er nytt, er problematiseringen av gruppeidentitet: Hvorfor møter tidsofrene bare folk som ligner dem? Her er verken søppelkjørere eller aksjemeglere. Derimot dominerer vestlig middelklasse. Er tidsfilosoferingen, full av eksistensielle spørsmål som den er, noe bare vi fra dette samfunnslaget kan unne oss?

Fantastikk svøpt i hyperrealisme

Teksten er i stor grad en beskrivende undersøkelse av hvordan det å sitte fast i tiden erfares og håndteres. Tja, hva ville du, kjære leser, tenke hvis tingene du omgir deg med fikk selvstendig liv? Brøddeigen du satt om kvelden, var forduftet morgenen etter?

I dette universet får kaffekjelen vinger i en nysgjerrig gjenoppdagelse av virkeligheten. Dette er fantastikk holdt fast i hyperrealismens innpakning. Her får hverdagens helt konkrete, tinglige virkelighet, full av praktiske gjøremål fornyet verdi, i tråd med 70-tallets tenkning. Men med fantasien som forutsetning. Mest av alt Solvej Balles romanverk er en rungende triumf for diktekunsten.

I Balles fabulerende prosa blir vår oppfatning av eksistensvilkårene grundig satt på prøve – i fantastiske krumspring

—  Astrid Fosvold

Bøkene bygger på hverandre, en får ikke fullt utbytte av bind fire uten å ha lest de tre første. Fenomener blir ikke forklart på ny. Sånn sett er romanserien i seg selv heller lineær, en protest mot tidskollapsen, med spenningstopper etter hver bok. Så også i denne.

I Balles fabulerende prosa blir vår oppfatning av eksistensvilkårene grundig satt på prøve – i fantastiske krumspring. Dette er altså tekster som både undersøker vilkårene for vår gang på jorden og besynger den konkrete virkeligheten vi inngår i. Det er vanskelig å ikke tenke på Inger Christensens diktsamling Sommerfugldalen og dens feiring av alt som er.

Siden bind fire er litt fastlåst, gleder jeg meg over opptaktene til fortsettelsen.