Fartsfylt barnebibel fra Sverige

Det er nok ikke hvemsomhelst som skriver bibler, innser jeg når jeg leser Sören Dalevis portefølje. Den svenske biskopen og forfatteren har blant annet forsket på barnesyn, gudsbilder og Jesusbilder i svenske barnebibler gjennom avhandlingen «Gud som haver barnen kär?».

Da er det kanskje ikke så unaturlig at man gir seg i kast med en barnebibel selv. I 2020 kom Barnens bästa bibel (intet mindre!) ut på svensk, og den er allerede trykket i tre opplag. På norsk har den fått den mer blodfattige tittelen Barnas bibel. Fontini forlag om det.

Mot, vennskap, svik

Barnas bibel er fortellerteknisk bygd opp som Ylva Eggehorns nydelige En venn fra himmelen fra 2012. Først kommer fortellingen om Jesu fødsel. Så kommer delen om fortellingene Jesus hørte som barn, altså et utvalg fra Det gamle testamente. Deretter starter fortellingen om Jesu liv. Det er nok ikke tilfeldig at Dalevi lar Jesus-fortellingen starte med tolvåringen i tempelet. Gjennom hele verket står barnet sentralt. Man får mest ut av fortellingen ved å lese den fra begynnelse til slutt – mer enn å bla tilfeldig opp for å lese et enkelt kapittel.

Innledningsvis skriver Dalevi at fortellingene i boken handler om mot, vennskap og svik. Det gjør den jo. Samtidig stusser jeg over at han ikke skriver at boken handler om tro. Jeg undres hvorfor. Berøringsangst er det vel neppe når det er en biskop som fører det i pennen.

Fart og liv

Fortellingen er strålende visuelt fortalt i hvert eneste oppslag. Illustratør Marcus-Gunnar Petersson har tegnet en Jesus som faktisk ser ut som han kommer fra Midtøsten. I tillegg er han sjarmerende tynn i håret, har et levende uttrykk og holder seg sjelden i ro. I det hele tatt er det mye fart og liv i Peterssons illustrasjoner. Det er spennende, og det passer godt til Dalevis fortellerstil – den er frisk og vil alltid videre. Dette understrekes av linjene i illustrasjonene. I hvert oppslag er det minst en strek som skjener av gårde, som ikke vil stå rett, den vil videre. Det gir liv til fortellingen.

Særlig god er måten Petersson bruker blikk på. Det er en oppdagelsesreise i seg selv å lete etter blikk og retning, og det gir dybde. Som når tolvåringen Jesus rakkeraktig kikker seg tilbake mens en rimelig stresset (og lettkledd!) Maria drar ham med seg ut av tempelet. Eller blikkene israelittene gir Farao når de drar fra Egypt, vel vitende om prisen egypterne nettopp har betalt. Mange av illustrasjonene trenger nesten ikke tekst, de er nok i seg selv.

---

Barnebibel

Sören Dalevi og Marcus-Gunnar Petersson (illustrasjon)

Barnas Bibel

Oversatt av Håvard Rem

Målgruppe: 4–12 år

Fontini forlag 2021

---

Representasjon

En innvending, dog: Petersson har valgt en stil der han blander datidsmennesket med nåtidens. Her rir de på esler, men bruker briller og tursekker. Soldatene har både sverd og maskingevær. Rut sitter på et mintgrønt kjøkken og drikker morgenkaffen sin omgitt av tidsriktige grønne planter. Petersson vil dra fortellingene inn i vår tid, og det er mye som er fint med det. Men noen ganger er det også litt rart. Det gir menneskene et middelklasse-preg. Peter går i hipster-aktig rutete flanellsskjorte, for eksempel. Sara ser ut som hun er på safari der hun bukserer seg av gårde med trillekoffert og katt.

Boken er god på representasjon på mange nivå. Personene har former og sjarmerende lyter. Det jeg savner, er at Dalevi og Petersson lar personene i fortellingen i større grad utfordre guddommen. Man kan si mye om Dalevis Gud i denne barnebibelen, men spesielt nidkjær er han ikke. Derfor kan menneskene godt protestere litt mer, både i teksten og visuelt. Ikke bare gjøre som Sara og legge ut fra Ur i Kaldea, som om det var en hvilken som helst ferie.

Så var det synden

Dette er en fin bibel, og den passer godt for barn som har begynt på skolen. Fortellingene om Hagar og Rut er eksempler som er godt fortalt. David-fortellingen er for kort, og jeg savner også vennskapet med Jonatan og mer om David – han var jo ikke bare grei. Jeg savner Samuel, Sakkeus og Bartimeus, men Dalevi har også løftet frem mange fortellinger der barna står sentralt. Innimellom har han lagt til bibelvers eller salmevers etter fortellingene. Det fungerer godt der sitatene er hentet direkte fra Bibelen. Ellers kunne han latt være.

Det store spørsmålet selv ikke biskopen er tydelig på, er hvorfor Jesus dør.

—  Karen Frøsland Nystøyl

Det store spørsmålet selv ikke biskopen er tydelig på, er hvorfor Jesus dør. Skal en barnebibel fortelle eller forklare dette? Jesus sier en setning om det under det siste måltidet. Men blir det egentlig forklart av fortellerstemmen? Annet enn gjennom at folket var lei og Pilatus lot det skje? Og hvordan skal man si det til barn i dag? Snakke om synd? Adam og Eva syndet jo ikke, de bare hørte ikke på Gud der i hagen. Det var dumt, men Gud bryr seg om dem for det.

Å forklare hvorfor Jesu død og oppstandelse er viktig ut fra disse fortellingene, er jammen ingen enkel sak. Kanskje Kari Veiteberg eller en annen i bispekollegiet skal ta opp tråden?