Nytt album: «Gråtefremkallende og vakkert fra Maria Solheim»

«Fuglen er fløyet», åpner Maria Solheim sin oddysé over elleve spor. Er det hun som er fløyet, og har hun allerede dratt? Det kan høres slik ut, selv om albumet The Bird Has Flown høres ut som prosessen fram til dette punktet. Skal hun bli? Er det i det hele tatt mulig? Klarer hun å dra? Blir hun fordømt om hun gjør det? Fanget i denne mellomtilværelsen klarer Solheim å sette ord og musikk til det som høres ut som en eksistensiell krise, utløst av et samlivsbrudd.

---

Album: Pop

The Bird Has Flown

Maria Solheim

Kirkelig Kulturverksted 2021

---

Undertegnede har ingen kjennskap til Solheims privatliv, så dette blir bare ren gjetning, og ikke er det viktig heller. Kunstnerens privilegium er nettopp å få lov til å fortelle historier, om de er egne eller andres spiller mindre rolle. Likevel er det tekstene hennes som virkelig står ut, og hun er moden og klok nok til å knytte til seg musikere som forstår nettopp det. Produsent og gitarkunstner Geir Sundstøl har fått forme albumet lydmessig, godt hjulpet av de helstøpte musikerne Erland Dahlen og Jo Berger Myhre på henholdsvis slaginstrumenter og kontrabass.

New Orleans og Halloween

Det har noe å si hvordan ting høres ut, og det kan kanskje være å slå inn åpne dører i akkurat en musikkanmeldelse, men det er noe med kontrasten mellom Maria Solheims inn til beinet-smertefulle tekster, og den nesten burleske stemningen som oppstår i de lange gitarlinjene, støyen og ekkoene som skapes i lydbildet, den distanserte ooingen, og Solheims særegne stemmeknekk på grensen til hvisking enkelte steder. Den kan nesten låte lystig, steelgitarens countryaktige kommentar til Solheims fortelling. Det krever en helt egen form for styrke og mot å skrive tekster om repet som henger fra treet, om håpet om at de to skal finne tilbake til hverandre igjen, om balingen med selve Spørsmålet: Hvorfor leve? Og vi er bare kommet til første låt.

Det krever mot å skrive om balingen med selve Spørsmålet: Hvorfor leve? Og vi er bare kommet til første låt

—  Kristine Hovda, musikkanmelder

Andre låt, «This Is A Letter», fortsetter over samme lest. Fuglen er fløyet, hun er alene i verden. Det høres ut som et oppgjør med en tro hun har forlatt, en tro som har skuffet. Ingen melk og honning her, ingen gater av gull – og det er ikke det hun trenger heller, egentlig, bare litt menneskelighet. Er det for mye å be om? Vi drives stadig nærmere albumets tematikk. Gud er borte, hun sender brev til ukjent mottaker. Ville det ikke være lettere å bare flytte ut i skogen igjen, slik hun spør seg selv i «Under The Willow Tree», som er albumets tredje låt? Kanskje er det umulig. Paradisets porter står voktet av en engel med brennende sverd. Igjen viser Solheim sin hang til kontraster – den nærmest dansende, lekne låta rommer et spøkelsesaktig alvor som kommer fram i koringen, stemmebruken, steelgitar, et sjøsykt orgel, jeg tenker på New Orleans, Halloween, et spontant spellemannslag etter stengetid på en sliten pub.

Gråtefremkallende gjenkjennelig

Overgangen er slående til «Alone In My Car», albumets kanskje mest gripende låt. Her våger Solheim stole på nydelig, enkelt gitarspill, klokkespill, kontrabass og enkle setninger. Jeg tenker på låta «Fast Car» av Tracy Chapman – en låt som handler om ønsket om å sitte på med kjæresten og kjøre langt vekk i en rask bil. Solheim høres ut som en som har gjort akkurat det, og som blir innhentet av fortiden og livet. Nå sitter hun alene i bilen, og kommer seg ikke av flekken. Kan varsellyset fungere som veiviser? Det er gråtefremkallende gjenkjennelig, og veldig vakkert.

«Throw Her In The River» bekrefter følelsen av Halloween, for her synger Solheim om hekseprosesser, om sin tvil på egne moralske kvaliteter. «Am I infected by the goat», spør hun. Det høres ikke helt ut som det bare er et retorisk spørsmål. Det er rått, truende, seigt, ubehagelig å høre på. «My innocence is gone. They all know what I’ve done», fortsetter hun. En kan spørre seg om det å vokse opp i et kristent univers gjør deg ekstra var for de prosessene Solheim beskriver; den angstridde frykten for å være djevelens barn, for å ha det onde inne i seg. Eller er Solheim bare, nettopp på grunn av sin bakgrunn, ekstra godt rustet til å beskrive en allmennmenneskelig erfaring? Hva er det hun har gjort?

En vakker bønn

Kanskje kommer noe av svaret i neste låt, «Midnight Song», som er en vakker bønn om at barna må være trygge. Når man ris av indre demoner kan tanken på hva dette gjør med ens nærmeste legge ekstra stein til byrden. Solheim høres ikke ut som hun stoler på den eller det hun ber til, men kanskje har hun ikke lenger noe valg. Noe åpner seg. Hun ber. Jeg tenker på Negro spirituals, faktisk også på Kristin Asbjørnsen og hennes «Wayfaring Stranger»-prosjekt. Men Solheim har for mye indiemusiker i seg til å gå helt den veien, midt i sangen kommer nok et tekstløst, ooende parti som gir en atypisk pustepause i den messende bønnen. «Don’t let my fear break them, set my children free», avslutter hun.

Syvende låt på albumet er tredje akt der alt kan skje, og plutselig øyner vi et håp i fortellingen. Skal de forenes likevel, de to hun sang om i første låt? «Dance Around The Living Room» er en sjarmerende lek med ord, i tospann med artisten «Monobird», som er et godt valg som duettpartner. Den der brusende følelsen man kan få med noen, som gjør at ordene stokker seg, det er godt og dristig gjort på en plate som er såpass alvorstynget. Å leve rundt det dansende rommet hadde kanskje flere av oss hatt godt av, selv om det bare er en talefeil i akkurat denne sangen.

Solheim høres ikke ut som hun stoler på den eller det hun ber til, men kanskje har hun ikke lenger noe valg

—  Kristine Hovda

Forsoningen med Gud

Åttende låt bringer oss tilbake til det som er albumets virkelige tema: forsoningen med Gud. «You love me although I tried to let you go, you love me because the Bible tells me so». Det er ikke en koselig sang, og det bidrar den ugle-aktige sagen i bakgrunnen til. Solheim unngår dur-akkorder der man skulle tro de kom, takk Gud for det.

Det blir ingen lykkelig slutt, i hvert fall ikke en forsoning, og alt blir bra, men ikke før man har gått gjennom det vonde. Solheim tør å problematisere korona-slagordene mot slutten av albumet, tør å beskrive den nødvendige prosessen. Et såret hjerte trenger tid til å leges. Her er Maria Solheim en slags Marit Larsens mørkhårede kusine, med den samme klokskapen og melodiske snerten, i en litt tyngre valør.

«Cuculus Canorus» er albumets egentlige sistelåt, selv om Solheim har valgt å inkludere MGP-bidraget «Nordlyset» helt til sist. Den låta er ikke skrevet av Solheim selv, og føles litt som et forstyrrende element i fortellingen. «Could see, but now I’m blind», synger Solheim i sangen om gjøken. Vi er tilbake i Negro spirituals, i New Orleans, i uhyggen og desperasjonen. Gjøken er den eneste fuglen som legger egg i andres rede. Hun tar fugleungens perspektiv og ber en enkel bønn om å få høre til, likevel. Bli tatt inn under fuglemors vinger. Noe sier oss at hun får lov.