Lydia Sandgren skriver treffende om kunstnerklisjé og kvinneforakt

«700 sider med lyskraft» skrev Aftonbladets kritiker Carl Mikael Edenborg om Lydia Sandgrens debutroman Samlade verk da den kom ut i fjor vår til ellevill jubel fra det svenske anmelderkorpset. «Glem pandemien, glem økonomien, les Lydia Sandgren og tenk at det er med Samlade verk at 2020-talet begynner», lød hyllesten i Expressen.

Nå er Sandrens debut, som 34-åringen brukte elleve år på å skrive, oversatt til norsk av Trude Marstein. Det er en svært medrivende og godt konstruert roman vekselsvis fortalt av en mislykket forfatter i midtlivskrise, Martin, og hans 24 år-gamle datter, Rakel. Rakels mor, Cecilia, forsvant sporløs da Rakel var barn. Store deler av romanen handler om Martin og Cecilias kjærlighetshistorie i Gøteborg på 1980-tallet. Deres forhold er tett sammenvevd med Martins bestevenn, Gustav, som senere har blitt en av Sveriges største kunstnere og hvis portretter av Cecilia har gitt den nå forsvunne kvinnen en mytisk karakter.

---

Bok: Roman

Lydia Sandgren

Samlede verker

Oversatt av Trude Marstein

Strawberry Publishing 2021

---

Klassisk melodrama?

Jeg slukte Samlede verker på svensk i den tjukkeste koronatåken i fjor vår, og likte den så godt at jeg begynte på nytt igjen med en gang jeg var ferdig. Men lovprisningene av romanen har delvis stilnet siden den gang. Sandgren har blitt beskyldt for å ha skrevet en pseudointellektuell og klisjefull dameroman som sprer om seg med lettvinte referanser til Sartre, Wittgenstein og Freud. «Basic culture for dummies», er uttrykket Jonas Thente i Dagens Nyheter bruker for å beskrive romanen. Aller mest syrlig er imidlertid en karakteristisk slakt av Bernhard Ellefsen i Morgenbladet: «Samlade verk er i bunn og grunn en skikkelig dårlig bok. Ikke minst fordi den snarere enn å være kunst, bruker kunst som rekvisitter i en underholdningsfortelling av det mest banale slaget».

Hadde jeg virkelig blitt forført?

—  Ingeborg Misje Bergem

Derfor synes jeg det var spennende å gå i gang med den norske oversettelsen. Hadde jeg virkelig blitt forført, slik Bernhard Ellefsen beskriver det, av en «bok som nettopp er ment å forføre dem som synes det er mystisk og deilig og flott med litt Camus og Beauvoir og Homer», et «klassisk melodrama» om «folk som leser Céline, for folk som ikke orker å lese Céline»?

Avkler en viss type mann

Etter å ha lest boken på nytt, står jeg likevel fast på mitt: Samlede verker er en veldig god bok. Kritikerne har selvfølgelig rett i at hovedkarakteren Martin er en vandrende klisjé med svært grunne analyser av både seg selv og av litteraturen. Men slik jeg leser det, er det hele poenget med romanen: den er en avkledning og en kritikk av en type kulturmann som aldri har skrevet noe substansielt, men som har konstruert et liv etter et romantisk forfatterideal.

Når Martin trekker opp «kraven på frakken som Albert Camus», er det et eksempel på hvordan han konstant iscenesetter seg selv, en beskrivelse der romanen ler av sin egen hovedperson. Dette inntrykket forsterkes av små klipp fra et portrettintervju Martin gir der han forskjønner og romantiserer sitt eget liv, om enn på ytterst banalt vis. Her kommer kontrasten mellom det Martin ønsker å fremstå som og det han faktisk er, tydelig frem. Det samme gjelder passasjene som fortelles av Martins datter, Rakel, som er mye mindre preget av «namedropping» og selviscenesettelse.

Vi konstruerer oss selv

Slik jeg leser Samlede verker, er det derfor helt tydelig at den er innforstått med hvor latterlig dens hovedkarakter er. Det gjør romanen god, nettopp fordi den så godt skildrer hvordan et liv i selviscenesettelse ser ut. Martin lever som om han lever, i stedet for faktisk å leve, for å bruke en referanse fra Martins elskede eksistensialist, Jean-Paul Sartre. Det Samlede verker beskriver, er at dette er noe vi alle gjør i større eller mindre grad, og at selviscenesettelsen er umulig å unngå.

Romanen er tydelig innforstått med hvor latterlig dens hovedkarakter er.

—  Ingeborg Misje Bergem

Martins romantisering er på steroider i forholdet til kjæresten Cecilia, som han beundrer og forakter for hennes intelligens, dyd og flittighet. For ham er hun essensen av det han drømmer om: belest, intellektuell, vakker, kunstnerisk og mystisk. Samtidig forakter Martin henne for at hun er så arbeidsom, da kunsten i hans verden skal springe ut fra ren inspirasjon og talent. Utover i romanen blir det tydeligere at Martin ikke forstår hvem Cecilia er. Gjennom fortellerstemmen til Rakel får vi etter hvert klart for oss at Cecilia ikke er den mystiske musen Martin husker henne som, men en ung og litt livsfjern kvinne som går inn i en dyp fødselsdepresjon.

Kvinneforakt

Martin er et godt eksempel på en bestemt type kvinneforakt. For å bruke Simone de Beauvoirs analyse, som Martin selvfølgelig ikke har lest: Cecilia stimulerer ham intellektuelt, men er for selvstendig og skarp til å bekrefte hans ego. Martin beskriver det slik når han er utro mot Cecilia med en annen kvinne, Diane: «Cecilia var hans sjelelige livsledsager. Hun representerte en type kjærlighet som ikke ble truet av den kjærligheten han praktiserte med Diane. Noe som var mer av en Kjødelig Kjærlighet.»

Jeg står fast ved at «Samlede verker» er en veldig god bok, også for oss som orker å lese Céline.

—  Ingeborg Misje Bergem

Cecilia er sjel, Diane er sex og kropp. Men det han egentlig vil ha, er det umulige: En som er skarp og selvstendig som Cecilia, men som likevel kan underkaste seg og bekrefte hans ego, slik Diane gjør. Forakten han føler for henne er pakket inn i alle mulige filosofisk og litterært korrekte referanser, men den skinner igjennom. Det motsetningsfulle forholdet mellom Cecilia og Martin er et spenningsfelt i Samlede verker, og jeg mener det er svært godt beskrevet.

Boken er god!

Jeg står altså fast ved at Samlede verker er en veldig god bok, også for oss som orker å lese Céline. Jeg håper virkelig ikke jeg må vente i elleve år på Lydia Sandgrens andre roman.