Peers siste akt

Han kommer tuslende inn på scenen, og åpner med ord som byr på gåsehud før forestillingen omtrent har rukket å starte: «Når jeg en dag skal dø...», sier Toralv Maurstad med en liten kunstpause, før han drar oss videre inn i Peer Gynts fantasifulle fabuleringer rundt døden – og livet. Med 91-årige Maurstad i rollen som den gamle Peer Gynt oppstår noe helt spesielt, som om skillet mellom karakter og skuespiller opphører. Nå står han ved endestasjonen og ser tilbake på livet sitt.

I Erik Ulfsbys regi har hele sju skuespillere rollen som Peer Gynt. De spiller ham i ulik alder og fasong, mens Maurstad gjenoppliver øyeblikk, møter med mennesker og hendelser som formet han som den Peer han ble.

LES ESSAY: Er det typisk norsk å elske Peer Gynt?

Nye grep

Det opprinnelige hendelsesforløpet er forandret på fiffig vis. Her er det Peers møte med Knappestøperen (Svein Tindberg) som binder forestillingen sammen. I et forsøk på å unngå å bli smeltet om i støpeskjeen, reflekterer Maurstad/Peer over hvem han egentlig har vært i løpet av sitt liv. Her skrelles løken som kjent lag for lag i leting etter en kjerne. Men ved å splitte scener og flytte tekst skildres utviklingen i hovedpersonen på en ny og handlingsmettet måte. Det er tatt et grep om teksten som ikke bare er dyktig gjort, men også helt nødvendig i kraft av hovedrollens anselige alder.

LES OGSÅ: Peer Gynt ble skrevet for å leses, ikke spilles. Men leser vi diktet i dag?

Nestekjærlighet

Toralv Maurstad debuterte i Peer Gynt for ufattelige 84 år siden, da han som sjuåring spilte veslefanden. Det er ikke bare et langt liv, men en hel teaterhistorie som spiller med når han nå står på scenen. Men mer enn å stå i scenens sentrum, er Maurstad plassert på sidelinjen, som for å gi plass til de yngre skuespillerne og tidligere versjonene av seg selv.

Observatørrollen fungerer likevel best når den får ta litt plass. Som når han varsomt brer om sin mor, mens den yngre Peer sitter i sengeenden med ryggen til og ikke engang merker at hun dør. Øyeblikk der dubleringen av rollen gir en ekstra klangbunn til forestillingen, og tydeliggjør den livsinnsikt Peer til slutt får. For til tross for flere kirkekritiske spark, ligger nestekjærligheten og et kristent tankegods til grunn for Ibsens tekst: Du blir deg selv i det du betyr for andre. Eller som knappestøperen sier: «Å være seg selv, er seg selv å døde.»

LES OGSÅ: I Byggmester Solness går Ibsen Freud i forkjøpet og kobler begjær og skyld, skriver vår anmelder.

Poetisk

Ibsen var forarget over at Norge ikke kjempet med danskene i den andre slesvigske krigen, da han skrev stykket. Han mente vi var oss selv nok. Samtidig gjør han narr av nasjonalromantikken, med bygdebryllup, fyll og spetakkel. Stykket har for lengst frigjort seg fra sin politiske kontekst, og på Det norske Teatret ser vi hverken spor av norgessatire eller nasjonalromantikk. I stedet er det de menneskelige aspektene ved teksten som får ta plass. Peer stiller spørsmål på vegne av oss alle: Hva er min plass i verden? Hvem er jeg?

Arne Nøst har skapt en åpen, poetisk scenografi som kler forestillingen. Her projiseres bilder og video på skuespillernes kropper, så vel som den sparsommelig utstyrte scenen. Slik bringes vi fort fra fjell og daler til sanddyner og hav. En bro dominerer rommet, mens gulvet er dekket av utallige fotspor som vitner om levd liv. Symboltungt og treffende på samme tid.

Det sies at livet er en scene. I likhet med forestillingens sterke åpning, griper slutten. Solveig er ikke å se. I stedet snur Peer/Maurstad ryggen til salen. Hånd i hånd med en liten gutt som holder støpeskjeen, forlater de scenen.