Musikk mot det uendelige

Te Deum er basert på den teksten i den Ambrosiske hymne,­ forfattet av Ambrosius og Augustin rundt år 400. Arvo Pärt sier selv at han finner uforanderlige sannheter i den. Og han har brukt sin musikalske kraft til å gjøre den til en del av strømmen av uendelighet.

Klarhet

Det begynner i stillhet. Ut av tomheten reiser den minimalistiske musikken seg til noe tidløst, og kraften i musikken tvinger oss inn i en meditativ modus – og gir noe som bærer oss videre mot evig­heten.

LES ANMELDELSEN AV «GUDS LOBBY»: «Godt skrevet om kristenkonservatisme»

Te Deum er skrevet for tre kor, preparert piano, strykere og vindharpe. Den langsomme pulsen og Pärts særegne, inderlige klangverdenen ble til et hele som fanget både det eteriske og det lengselsfulle i verket.

Ny kraft

Oslo domkor, under ledelse av Vivianne Sydnes, hadde full kontroll på det tungt ladede uttrykket. Klangene fikk liv, og Ensemble Allegria fulgte opp med energiske strykerkvaliteter.

LES ANMELDELSEN AV FILMEN EVEREST: Ein film som viser kor små menneska er

Det unge ensemblet har på kort tid blitt en ny kraft i norsk musikkliv. Her fikk de vist at de har kvaliteter og bærekraft som henter ut energi og substans fra noe så krevende som Arvo Pärts intrikate klangverden.

Verdenspremiere

Ultima-festivalen skal by på ny musikk. Arvo Pärts verk er 30 år gammelt, og ble her bokstavelig talt linket med en verdenspremiere av André Bratten og Ole-Henrik Moes samtidsuttrykk. Du skulle være våken for å få med deg overgangen mellom det hviskende Sanctus som avslutter Te Deum – og Bratten/Moes urfremførelse.

André Bratten er blitt omtalt som Oslos nye diskoprins, og har befattet seg mest med electronika, house og techno. Her kunne man frykte det verste, på plakaten opp mot Arvo Pärt så det i utgangspunkt ganske så besynderlig ut.

Lengsel

Men her kom overraskelsen. Musikken fortsatte i en modus helt opp mot Pärt, den pustet langsomt videre og tok opp en tilsvarende puls. De to herrene har utvilsomt skjønt hva de skulle være en del av. Lengselen var der, bare klokke­spillet endte opp i litt heftigere rytmer, men var fortsatt noe som fremstod som søkende – og den tunge grunntonen lå der, blant annet ved bruk av en gigantisk oktabass.

Ultima-festivalen er over, og oppfordres herved til å fortsette­ med å sette kirkemusikk på plakaten.

Følg oss på Facebook og Twitter!