Utgangspunktet var Virgo fra 1988, resultatet er Anger, 2011. Virgo fikk gode kritikker, men ble gitt ut før den egentlig var ferdig, fordi Bokklubbene ga ham et tilbud han ikke kunne avslå. Ikke rart han angret.
Hans Larsen slipper ut av fengsel etter ti år, to før tida. Han er 72 år, har ikke mer tid igjen enn at han skal kontemplere over sin synd, holde seg i ro og unngå datteren Marianne. Vi skjønner at hun hater ham, og kanskje med rette; han var dømt for vold og frykter sin egen vrede. Han angrer det som har vært og frykter det som kan komme.
Konseptet er godt. Skam, skyld, raseri, hevn; menneskets store følelser, troens og religionens ildsoner. Sorg, sinne og anger lenket sammen. Både han og datteren angrer på hver sine ting, og de veksler mellom å kjæle med angeren, rømme fra den og å sone den. Spørsmålet er når det blir for sent.
På tvers. Man kan jo diskutere om Anger er en remake eller en helt ny bok. Andre forfattere skriver bok etter bok som variasjoner over tema; Jacobsen har spart en tredjedel og nyskrevet resten. Gjennom årene har han finslipt språket, via den språklige nytelsen Hoggerne fram til forrige roman, den strålende, gjennomførte Vidunderbarn.
Anger, derimot, setter seg på tvers.
Kanskje er det ånden fra 1988 som henger igjen, for det blir bedre etter hvert som Virgo og Anger skiller lag, og nettopp språket var en av de tingene Jacobsen ikke var fornøyd med i Virgo. Men Anger slipper meg ikke inn.
Umotivert. I litteraturen er et begrep som sier «show, dont tell»; vis hva folk føler, ikke fortell at de føler det. Her blir behovet nesten omvendt. Betydningsfulle ord og handlinger står umotiverte og dermed forvirrende. Vi skifter uforvarende mellom tanker, minner og virkelighet, en teknikk som legger opp til mye dynamikk, kryssklipping og nye perspektiver. Utelatte opplysninger kan være en snedig måte å skape overraskelse på når poenget omsider avsløres, men ikke her.
Det er som å lytte til en samtale i rommet ved siden av. Du skjønner det meste, men det faller ikke ordentlig på plass før du kikker inn. Jeg vil kikke inn, men får ikke alltid lov.
Mister dypet. Jeg vil så gjerne like Anger, for jeg liker så godt Jacobsen. Han kan alle triksene, og han kan dem godt. Den syrlige humoren er på plass, det er snert og stil, teksten er strippet, talende, lur. Den har sine sitater; «Det var en underlig dag. Selv været var nytt.» Men når det ufortalte forviser meg til det andre rommet, enten det er enkeltord, setninger eller hele handlingsreferater som mangler, da mister jeg dypet i hva det egentlig handler om. Angeren. Konflikten. Nedtellingen og oppgjøret. Prosessen og engasjementet.
Poenget.
