Allsangen får hjerter til å banke

En isende høstvind raser gjennom oktobermørket, men fra en liten høyde over bygda, lyser Klæbu kirke innbydende. Og inne, mellom to store, sorte kakkelovner og en altertavle som viser «hyrdenes tilbedelse», sitter en liten flokk mennesker og synger sammen. Hvorfor?

Kanskje fordi musikken griper mennesker på en helt spesiell måte? spør 72-år gamle Marit Paulen, som har satt seg på første benk.

– Det hender til og med at jeg ikke klarer å synge med, fordi jeg blir så rørt, sier hun.

Hjerteslag

I dag markeres reformasjonen over hele verden. Legenden sier at det den 31. oktober er 500 år siden presten Martin Luther spikret opp sine teser. Men hvordan var det mulig at Luthers ideer kunne få så stor virkning?

Her spilte musikken en avgjørende rolle, skal vi tro en tysk kommentator:

– Musikken var reformasjonens hjerteslag, mente den tidligere lederen for de tyske, evangeliske kirkene, Nikolaus Schneider, og forklarte hvorfor:

– Martin Luther oversatte ikke bare Bibelen til tysk, han oversatte også sentrale bibelske og teologiske erkjennelser til sanger. Og de ble sunget av hele menigheten.

Salmesangen skulle siden bli selve varemerket til den lutherske kirken.

LES OGSÅ: Reformasjonens kvinner forandret Europa

Misforståelser

Her hjemme har kirkemusikeren David Scott Hamnes det siste året reist landet rundt for å fortelle om Luthers musikksyn, og hvordan dette er blitt tatt videre gjennom historien.

Det er han som i dag inntar både lesepult og pianokrakk i Klæbu kirke.

– Hva er den vanligste misforståelsen du møter på?

– De fleste er ikke oppmerksomme på at Luther var så begeistret for musikkens egenart, og musikkens betydning i forkynnelsen, sier Hamnes.

Han foreslår at det handler om et par ting: For det første at dette ikke kommer så tydelig frem i Confessio Augustana, altså den lutherske kirkens bekjennelsesskrift, eller «programerklæring», men også fordi Luther er litt glemt, litt avleggs.

– Derfor er det fint at vi i år har anledning til å minnes ham, synes Hamnes, som mener Luther har mye å fortelle oss om hvorfor musikk er viktig.

Skilte lag

Luther var selvsagt ikke den eneste reformatoren, men når det gjaldt kunsten, skilte han lag med et par andre kjente skikkelser fra denne tida. Uldrich Zwingli i Zürich kastet for eksempel ikke bare ut kirkekunsten, han fjernet også orglene. Zwingli ville til livs alt som han mente kunne lede tanken et annet sted enn mot Gud. Derfor innførte han i 1525 en messeordning helt blottet for sang og musikk.

Jean Calvin i Genève var ikke like ekstrem, men han mente kun bibelske salmer kunne tjene som grunnlag for kirkesang.

– Han krevet det umulige, at det var bibelens nøyaktige ordlyd som skulle synges, bemerker Hamnes, og forklarer at Luther derimot skrev parafraser over de bibelske salmene. Han speilet både Det gamle og Det nye testamente, og samtidig bragte han sine egne teologiske synspunkt og religiøse erfaringer inn i tekstene.

Dette er synlig i for eksempel «Nå fryd deg, kristne menighet», der flere av versene er en slags dialog mellom Luther og Gud.

– Den fremstår som en personlig religiøs bekjennelse, og var nok sterk kost i samtiden, mener Hamnes.

LES OGSÅ: Luther ble Hitlers nasjonalhelt

Sang for bålet

Luthers debut som dikter av sanger, skjedde i forbindelse med en grufull hendelse i 1523. To andre augustinermunker, altså Luthers ordensbrødre, var nettopp blitt brent på bålet i Brüssel på grunn av sin tilsluting til evangelisk tro.

Grepet av hendelsen skrev Luther en bonfire-sang, dette var nærmest en egen sjanger den gang, som på versemål fortalte at vinteren var endelig over, «de sarte blomstene» hadde gått foran, for noe nytt som blomstret frem.

Sangen ble raskt en kampsang for de som fulgte Luthers tolkning av kristentroen.

Det skulle komme mer i samme gate fra Luthers penn: «Jeg har til hensikt å følge profetenes og kirkefedrenes eksempel og skrive salmer på morsmålet for vanlige folk; det vil si åndelige sanger, slik at Guds ord også gjennom sang kan leve i folket,» erklærte Luther samme år som bålhendelsen.

Dette ble sanger som fikk en enorm ettervirkning. Melodiene tok han fra velkjente hymner, altså liturgiske sanger som menigheten kjente fra før, eller fra datidens populærviser.

Mobbet prestene

I kirkebenken i Klæbu er damene på første benk skråsikre på hvilke melodier Luther hadde tatt i bruk hvis han hadde levd i dag.

– Å Rosenborg, Å Rosenborg! ler Torill Moe.

Og verken Lerkendal eller Klæbu ligger så fryktelig mange mil unna det stedet forskere antar at reformasjonen først fikk fotfeste i Norge, nemlig Ørlandet.

Sannsynligvis nådde sangene disse breddegradene lenge før den lutherske kirkeordinansen ble vedtatt i Danmark-Norge i 1537. Flere Luther-salmer ble tidlig oversatt til dansk, og dermed sunget på norsk jord. Blant annet fortelles det om en fyr fra Giske på Sunnmøre, Oluf Skriver, som var «en principal til å kvede og skjemme prestene etter Luthers dikt.» Sagt på en annen måte: Han ertet prestene med å synge Luther-salmer.

Nattergal

Luther sang i et guttekor som ung. Han spilte både tverrfløyte og lutt, og sies å ha hatt en flott stemme. En av mestersangerne fra Nürnberg, Hans Sachs, skal ha kalt ham den «wittenbergske nattergalen».

I lys av dette er det ikke så underlig at han mente at musikken, «nest etter Guds ord er det som mest fortjener å feires». Den som går på leting i tekstene hans, finner mange fyndord som understreker hvilken rolle han tilla musikken som disiplin: «Musikken jager djevelen og gjør menneskene glade», eller «en av Guds skjønneste og herligste gaver er musikken».

Forskere mener i dag at det mulig å øyne et bestemt musikksyn i Luthers tekster, der han er opptatt av musikkens egenart.

Men dette tas det ikke høyde for i den lutherske kirkes bekjennelsesskrifter, påpeker Hamnes, og synes det er merkverdig.

– I bekjennelsesskriftene er musikk først og fremst identifisert som adiafora, noe vi tolererer fordi det ikke er forbudt, sier han.

LES OGSÅ: Pietistene, ikke Luther, formet den norske folkesjela

Følelsenes dronning

Dermed tematiserer de ikke den virkningen som Luther mente at musikken kunne ha på mennesker.

Luther skrev blant annet til Georg Rauh, som en periode var kantor i Thomanerkirken i Leipzig, at musikken «hersker som dronning over de menneskelige følelser, tar herredømme og styrer mennesket, eller snarere overvelder det».

Musikken evnet, ifølge ham, alt fra å oppmuntre de nedtrykte, og sette et støkk i de muntre, til å roe de som var forbitret av hat.

– Den makten som utøves både fra pianoet og fra sangen, er noe vi kirkemusikere må være oppmerksomme på, mener Hamnes, og peker på at Luther også advarte mot å misbruke kunstformen.

Det var dette Luther mente de «fordervede sjeler» gjorde, altså uanstendige diktere som «rapper guds gave og bruker det til å dyrke Guds fiende».

Intrikat

Luthers salmedikting var utvilsomt del av hans øvrige reaksjon mot utviklingen i kirken. Den første evangeliske salmeboka kom ut allerede i 1524, var skrevet ut i en firestemmig sats. Den lot hele menigheten delta i den evangeliske gudstjenesten.

Den evangeliske kirkesangen skilte seg dermed enormt fra de intrikate, forsirede komposisjonene som finnes for eksempel hos en renessansekomponist som Palestrina. Dette var messemusikk som ikke ble sunget av folket, men av kor tilknyttet kirkens institusjoner.

Musikkvitere har påpekt at samtidig som reformasjonen skapte nytt, innebar den også et sammenbrudd for deler av det profesjonelle musikklivet i Europa i det både klostre ble oppløst, og idealene forandret seg.

Nye svar

I Klæbu avslutter den lille forsamlingen med å synge Luthers trolig aller mest kjente salme, «Vår Gud han er så fast en borg».

Mens de slet litt med å treffe tonene på den forrige, en nyskrevet, mer ukjent salme, runger det nå sterkt mellom veggene.

David Scott Hamnes sier Luthers arv på mange måter blir ivaretatt idag, men han avslutter foredraget sitt med å kaste frem noen spørsmål:

– I vår tid er vi på mange måter like splittet som det reformatorene var i sin tid. Skal vi ivareta tradisjonen, eller bør vi i størst mulig grad være i takt med vår egen tid? Og i et mangfoldig samfunn, der folkekirken er mer preget av medbestemmelse enn av sentrale lutherske dogmer: Kan vi tillate oss å være kritiske til musikkformer av estetiske eller kulturelle grunner? Og kan musikken også distrahere i dag, eller skal vi tillate oss å fremelske musikkens virkningskraft i all den prakt den kan ha? spør Hamnes.

LES OGSÅ: Slik skal Luther redde gamle DDR

Bortenfor ord

For tidene har forandret seg, og vi trenger i dag nye svar, mener han.

– Vi er fortsatt mennesker som Luther, men så mye annet har skjedd i mellomtiden som har påvirket vårt tankesett, sier Hamnes, og mener dette ikke minst gjelder synet på gudtjenesten.

Hamnes viser til blant annet hvordan vår tids musikkvitere og teologer har vært opptatt av hvordan de estetiske dimensjonene i gudstjenesten lar mennesket erfare det som ligger bortenfor ordene. Dette plasserer oss i en form for tidsløshet, og distanserer oss fra hverdagen, hevder for eksempel den tyske teologen Alexander Deeg.

– Når vi synger en salme, er det ytterst sjeldent at vi får med oss hele teksten. Men likevel drar musikk oss med, der noe som ikke lenger kan forstås likevel erfares kollektivt. Det tror jeg er noe av det sunneste vi opplever når vi er i kirkerommet, avslutter David Scott Hamnes.

Øvrige kilder:

Reformation und Musik – EKD Magazin zum Themenjahr der Lutherdekade vol. 4/2012.

Eyvind Skeie: «En vise ny ville wi nu quæde» i En ny sang for herren – studiebok i hymnologi. Andaktsbokselskapet, 1981.

«Reformationen och musiken» i Den svenska musikhistoren. Sveriges radio, 2015.