Kultur

Å ønske seg heim og å ønske seg vekk

Forfattarintervju: Når Abraham seier «her er eg», er det for å fortelje Gud at han er til å stole på. I Jonathan Safran Foers nye roman speglar desse orda indre konfliktar og tøffe val.

Den amerikanske forfattaren Jonathan Safran Foer fekk verdas merksemd då han i 2002 gav ut debutromanen sin Alt blir klart og betydelig. Tre år seinare kom den kritikarroste romanen Ekstremt høyt og utrolig nært. No er han i Oslo for å snakke om den tredje romanen sin, Her er jeg, 11 år etter si førre skjønnlitterære utgiving.

Romanen kan, i alle fall i første halvdel, lesast som eit forsøk på å skildre eit ekteskap i oppløysing. Julia og Jacob Bloch, ho er arkitekt, han forfattar, er godt planta i den øvre middelklassen og bur med dei tre barna sine, Sam, Max og Benjy i Washington D.C. i USA.

Vårt Land møter han på Litteraturhuset, der det går slag i slag med intervju i høve til noregsbesøket. Heldigvis er Foer ein forfattar som liker å snakke om bøkene sine.

– Etter kvart som åra går kjem dei nærmare og nærmare kvarandre i heimen, i det å oppdra barna, organisere kvardagen, samtidig som dei beveger seg lenger og lenger frå kvarandre når det gjeld intimitet eller å fortelje kvarandre kva dei tenkjer på, svarer Foer på spørsmålet om kva som skjer med Julia og Jakob.

– Det som i eit forhold skal vere lett, kjennest som uoverkomelege tiltak. Det blir vanskelegare å nærme seg kvarandre, og kjensler av skam veks fram i begge.

LES OGSÅ: Bruker teologiens språk for å analysere det moderne samfunnet.

Jødisk opphav

Dei verkar å ha mista evna til å relatere seg til den andre utover den funksjonen vedkommande har i familien. Julia kjøper fint undertøy som ho endar med å aldri tørre å vise fram. Jacob har lyst til å seie noko fint til Julia, som han berre ikkje greier å få sagt.

– Det er små ting som i seg sjølve ikkje betyr noko. Men summen av dei kan øydelegge eit ekteskap, seier Foer.

Både Julia og Jacob er svært bevisste sin jødiske bakgrunn. Sjølv om dei ikkje trur, er kvardagen deira prega av ritual og skikkar. Særleg i byrjinga av forholdet, kan vi lese at desse rituala får ei romantisk form, og dei snakkar om at dei har ein «religion for to»: Dei har sin eigen sabbat, dei utfører tashlich-ritualet sjølv om dei ikkje går i synagogen, og dei kyssar kvarandre religiøst.

– Nokre av rituala er lånte frå religionen eller jødisk kultur, andre har dei utvikla sjølve. Poenget er at dei oppmodar til fellesskap og begjær.

Etter kvart glir dei bort frå rituala og klamrar seg til rutinane for at ikkje familiestrukturen skal falle.

«Jacob visste aldri hva han skulle svare på spørsmålet 'Er du religiøs?' Han hadde aldri ikke tilhørt en synagoge, hadde aldri ikke prøvd å overholde kosher-reglene ... Men doble nektelser har aldri vært tilstrekkelig grunnlag for en religion», står det i første kapittel.

– Korleis er det med trua til Julia og Jacob?

– Dei ser nok på seg sjølve som kulturelle jødar, ikkje religiøse. Ingen av dei følgjer lovene, sjølv om dei utfører nokre av seremoniane på sin måte og sender eldstesonen Sam til Bar Mitzvah-undervisning. Men det jødiske opphavet er viktig for dei i ein abstrakt forstand, seier Foer, som kjenner seg att i akkurat dette.

– Eg er ikkje ein religiøs person, men den jødiske bakgrunnen min betyr svært mykje for meg.

LES OGSÅ: Tvileren Thomas

Ikkje heime

Sonen Sam strevar også med å akseptere sin jødiske identitet og vil helst ikkje setje foten sin i ein synagoge. Samstundes har han skapt en virtuell synagoge i dataspelet Other Life. Den mellomste sonen, Max, driv i ein periode og gir bort alt han eig. Foreldra må lære han om verdiar – i eit motsett type scenario enn det ein kan sjå for seg i andre familiar.

– Desse barna er i overkant reflekterte. Det verkar som du til ein viss grad nyttar barna til å løfte fram ein del eksistensielle spørsmål?

– Sannsynlegvis. Dei er definitivt ikkje realistiske, ingen av karakterane mine er det. Eg er meir opptatt av å skape ein atmosfære for lesaren som opplevast som sann. Av og til kan noko kjennast sant utan at det er det, slik som i dei greske mytane, eller hos Shakespeare – eller i Bibelen, for den saks skuld. Det er vanskeleg å argumentere for at noko av dette er realistisk – men kvifor skulle ein trenge å gjere det?

Foer meiner romanen handlar om folk som ønskjer å føle seg heime, i kroppane sine, i heimen sin, i landet sitt, i kulturen sin og i religionen sin, men som ikkje får det til.

– Alle karakterane har eit ønske om å vere ein annan stad, fortel han.

Sam er ein annan stad i denne virtuelle røynda, Jacob er det når han er utru mot Julia ved å sende seksuelle SMS-ar til ei anna kvinne, Julia er det ved at ho teiknar drøymehus der berre ho sjølv skal bu.

– Kjensla av å ikkje føle seg heime, er universell. Jødane strevar med det, menneska i Bibelen strevde med det, og dei fleste kjenner nok på det i dagens samfunn.

LES OGSÅ: Fellesskap i en oppløst tid

Israels øydelegging

Jacobs far og farfar får lesaren til å skode utover denne vesle familien, til verda og til historia. Faren Irv snakkar støtt om Israels sårbarheit i Midtausten og bestefaren Isaac er holocaust-overlevar. Dei i-landsprega problema til familien blir sett i lys av episke bibelske forteljingar, til Israel-Palestina-konflikten, til Holocaust, til situasjonen til syriske flyktningar. Desse større temaa skin igjennom humoren som pregar det som først verkar å vere eit portrett av tilsynelatande moderne flyktigheit og lykkejakt.

– Aldri før har vi menneska vore så nære resten av verda og aldri har vi hatt så mykje historie bak oss som no. Men vi endar med å føle oss framandgjorde. Så mykje er tilgjengeleg, men kjennest mindre tilgjengeleg enn nokon gong.

Fram til cirka midt i boka krinsar handlinga rundt familien Bloch og deira små og store problem i basketak med eigen identitet. Så skjer det noko som riv dei opp frå tryggleiken. Eit massivt jordskjelv har lagt Israel i grus, og landet kallar jødar over heile verda til Midtausten for å kjempe mot arabarane. Jacobs israelske slektningar vil ha han «heim», og han må plutseleg ta eit livsviktig val.

– Korleis kom du på eit slik radikalt, dystopisk brot midtvegs i romanen?

– Eg var allereie godt i gang med å skrive romanen, som skulle handle – og handlar – om ei skilsmisse, då eg var i Jeriko i Israel, og høyrde nokon seie at det var eit jordskjelv som fekk muren til å rase den gongen israelittane tok seg inn i Kanaan. Så skjønte eg etter kvart kor utsett Israel faktisk er om eit jordskjelv skulle finne stad. Infrastrukturen i Israel er svak og kjem truleg ikkje til å tole det.

LES OGSÅ: Israelske kulturarbeidere strides om boikott

Dei store vala

Derifrå var vegen kort til å sjå for seg forkastingssoner og jordskjelv i familien.

Menneska i boka lengtar etter å dyrke sine indre liv, samstundes som dei kjenner seg aleine og ønskjer fellesskap – noko dei også søkjer sin jødiske bakgrunn.

– Det er ein konflikt mellom individuell fridom og ideen om eit fellesskap i boka?

– Absolutt. Konflikten mellom ulike identitetar er kjernen i boka. Korleis skal ein sjå individuell identitet opp mot ein nasjonal, religiøs eller politisk identitet? Og korleis speler dette seg ut i familien? spør han.

Livet er fullt av val knytt til identitet, meiner han, men vi er heldige i den forstand at vi slepp å ta val som handlar om liv og død. I boka er slike val sett på spissen, gjennom at Jacob må velje om han skal dra og kjempe eller ikkje. Den bibelske forteljinga om Abraham som får beskjed om å ofre sonen sin, Isak, til Gud, er tydeleg til stades i romanen på ulike måtar. Abraham svarer «her er eg» både til Gud og til sonen.

– Sjølv om han ikkje nøler med å lyde Guds befaling, har han nok ei indre konflikt der hans rolle som Guds tenar og hans rolle som far ikkje er kompatible. Han kan ikkje vere der for begge, seier Foer.

LES OGSÅ: Retter søkelys mot fellesskapet

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur