Kultur

500 år preget av Luther-arven

Flere nye bøker peker på hvor sterkt Martin Luthers tanker har påvirket våre liv de siste 500 årene. Hans Nielsen Hauge settes i en nøkkelrolle i å ­befeste de nye ideene i Norge.

I morgen er det 500 år siden Martin Luther la frem sine teser som regnes som startskuddet for reformasjonen. At han spikret tesene på kirke­døren i Wittenberg, er tvilsomt rent ­historisk.

Det seneste året er det kommet­ en rekke bøker om Luther og hans betydning for kirke- og samfunnsliv. I den ferskeste, ­Reformasjonen – den store historien, har universitetslektor Kjetil Evjen og nå avdøde Frank Aarebrot trukket­ opp linjer gjennom de 500 årene etter reformasjonen. Som kolleger ved ­Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen ­jobbet de tett sammen om å skrive reformasjonshistorien.­ Manus ble levert kort tid før Frank ­Aarebrot døde i september.

###

– Det er vanskelig å tenke seg en enkeltperson med større innflytelse på det halve tusenåret som er gått, enn Martin Luther, sier Evjen.

– Men den store reformatoren ville nok ikke alltid sett med like blide øyne på hvordan arven ble forvaltet. Han ville nok ikke hatt veldig sans for hvordan den eneveldige kongemakten – «av Guds nåde» – brukte ideene hans for å holde på makten. Luthers ­nådebegrep skilte seg nok ganske kraftig fra de eneveldige kongenes definisjon, sier han.

Luther-arven

Evjen mener Luther ville nikket godkjennende­ til Hans Nielsen Hauge, som hentet tilbake mye av reformasjonstanken tidlig på 1800-tallet.

– Hauges ideer om det alminnelige prestedømme er direkte nedarvet fra Luther. Haugian­erne svekket etter hvert både kirke- og statsmakt. Protest­bevegelsen som førte til at ­konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, begynte i lekmannsbevegelsen, og ble fullført av lavkirkelige krefter på Stortinget. Men forbudet mot ansamlinger rammet ikke bare kristne, den tillot heller ikke politiske bevegelser å samles, forteller han.

Haugianernes kamp mot forbudet løsnet opp for dannelsen av all mulig organisasjonsvirksomhet, og mange sentrale skikkelser var skolert i lekmanns­bevegelsen.

– Fra midten av 1800-tallet var det et skred av nye avholds- og arbeiderbevegelser. De nye demokratiske tankene og evnen­ til å organisere hadde disse gründerne lært i den kristne lekmannbevegelsen – som var den sentrale drivkraften for det massive samfunnsengasjementet som utviklet seg, mener Evjen.

Pietisme

I boken peker Evjen og Aarebrot på spennet mellom den lutherske inderligheten og sekulariseringen av Europa.

– Luthers inderlighet ble omfavnet av mange – og gjennom motreformasjonen la også katolikkene mer vekt på inderliggjøringen. Men historien går i bølger, og på 1700-tallet var statskirken blitt traust og satt. De som styrte var velbeslåtte akademikere i statusposisjoner. Da kom den folkelige pietismen og hentet frem igjen Luther, sier han.

Pietistene kritiserte den akademiserte kristendommen, der kirkens menn brukte mye av ­tiden på å overanalysere Luthers skrifter – og snakke om hva han burde ha ment.

– Behovet for å vende tilbake til det opprørske kom, og misjonstanken gjorde seg gjeld­ende. De første misjonærene ble sendt til Grønland og til samiske områder i nord. Det dukket også opp mer svermeriske bevegelser, et tidlig innslag av karismatikk i kristendommen. Dette ble det slått hardt ned på i Danmark-Norge, men det utfoldet seg sterkt i Nord-Amerika, forteller han.

Kristenplikt

Men Hans Nielsen Hauge var ingen svermer.

– Han var en selvlært gründer og lekpredikant som utfordret både det kirkelige maktmonopolet­ og den økonomiske kontrollen Danmark hadde over Norge. Hauge tilførte også tankegangen om at det var lov – og nærmest en kristenplikt – å streve for å bedre sine egne kår. Denne holdningen ble styrket av at alle så hvordan danskene satt og forvaltet sine egne privilegier og sin egen velstand, på Norges bekostning, sier han.

Martin Luther er blitt tillagt antisemittiske holdninger.

– Hans harde utfall mot jødene var basert på religion, etnisitet var ikke en størrelse man forholdt seg til, og var ikke ansemittisme i moderne forstand. Luthers­ holdning var misjonerende, og han ble mot slutten av livet skuffet over at jødene ikke ville bli protestanter, sier Evjen.

– Økumeniiske tanker kommer jevnlig på banen. Ser du for deg en fremtid med kirkelig ­tilnærming?

– De økumeniske tankene skjøt fart på begynnelsen av 1900-tallet, og fikk et nytt skyv etter 2. verdenskrig. Men nå ­synes jeg det har gått litt i stå, og lite tyder på økende tilnærming. De karismatiske bevegelsene er den delen av kirken som øker mest, og er samtidig minst interessert i økumenikk. Med sin anti-akademiske tilnærming er de lite opptatt av læresetninger, og med sin flate struktur står de heller ikke frem med et samlet syn på konfesjonelle spørsmål, mener universitetslektoren.

De siste årene har det vært heftige debatter i den katolske kirke, om for eksempel opp­hevingen av bannbullen mot Luther fra 1521, som ble tema rundt pavens besøk­ i Lund.

– Nå tyder alt på at bannlysningen blir stående, selv om sterke røster vil oppheve den. Flere kontroversielle spørsmål har skapt sterke indre stridigheter i den katolske kirken. Mindre grupper sår til og med tvil om pavens ufeilbarlighet. Men den katolske kirken er trofast mot egne tradisjoner, og det skal ligge tunge kriterier til grunn for å skifte mening, sier Evjen.

###

Statskupp

Historiker Sigrun Høgetveit Berg ved Universitetet i Tromsø har skrevet boken Reformasjonen, der hun påpeker særtrekk ved reformasjonen i Norge

– I Norge er ikke reformasjonen en fortelling om et luthersk opprør, men om et statskupp – en kongelig maktovertagelse som fikk store konsekvenser for både kirken og Danmark-Norge under Kristian III.

– Mange vil mene at de lutherske tankene ikke slår gjennom for alvor før med Hans Nielsen Hauge og lekmannsbevegelsen tre hundre år senere. For Norge­ var 1537 et år som tok fra oss selvstendighet. Vi var en svak part i unionen allerede, og nå ble vi helt underordnet Danmark – både kirkelig og statsmessig. Kong Kristian III var overbevist lutheraner, men overfor Norge var reformasjonen mer maktpolitikk enn religiøst opprør. Det kan se ut som om han ikke var så veldig interessert i Norge, bortsett fra å tjene mest mulig penger på landet, sier hun.

Kongemakt

Hun viser til at den katolske kirke i Danmark var mye svakere enn den norske.

– Den var på vikende front ­allerede før reformasjonen kom. I Norge hadde kirken en sterkere posisjon opp mot kongemakten. I Sverige vipper det litt frem og tilbake, her lander ikke reformasjonen for alvor før på 1590-­tallet.

Likevel var Norge lite forberedt på reformene, og bød på lite motstand, hverken religiøst eller politisk.

– Ingen sterke krefter ropte høyt i mot, men det foregikk en viss videreføring av katolske tradisjoner i det skjulte, blant annet gjennom kultisk Olavsdyrkelse. Erkebiskop Olav Engelbrektsson opponerte, men måtte gi opp kampen ganske fort, og rømte til Nederland. Etter hvert konverterte de andre biskopene ­etter tur.

– Forventer du at protestanter og katolikker vil nærme seg hverandre?

– Det er vanskelig å se at det vil skje. Uenighetene om for ­eksempel forståelse av nattverden ser for meg ut til å være grunnleggende – og i spørsmål om sakramentsforståelse og ­synet på Bibelens autoritet virker avstanden å være stor. En stor del av Luthers kritikk mot ­pavekirken er fortsatt gjeldende, sier hun.

Men historikeren er gjerne med på å feire Luther, selv om vi i Norge i 1517 var lykkelig uvitende om hva som skjedde i Wittenberg.

– Han kom med viktige, nye tanker – i et friskt og spenstig språk. Han var frodig og skarp i sin polemikk og tilførte noe ­radikalt nytt som verden hadde godt av – og som fortsatt preger oss, mener Sigrun Høgetveit Berg.

Les mer om mer disse temaene:

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal

Lars O. Flydal har i mange år vært journalist og fotograf i Vårt Land, og har dekket både kultur- og kirkeliv.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur