Strikkebøker er salgsvinnere – men når ikke opp hos Kulturrådet

– Jeg tror det handler om sakprosaens status, og at strikking er en kvinneinteresse. Man overser det at kvinner interesserer seg for strikking, og at de leser og låner bøker, sier Ingun Grimstad Klepp, professor i klær og bærekraft ved SIFO, OsloMet.

Strikkebøker er nemlig salgsvinnere uke etter uke i norske bokhandlere. De siste fem ukene har boken Runastrikk toppet bokhandlerlisten for generell voksenlitteratur. Tidligere i år har Fargerik turstrikk toppet samme liste i flere uker. Også Villmarksgensere 3 og seneste utgave av Klompelompe-serien, har vært inne på topplisten.

En bok på ti år

Men i løpet av det siste tiåret er det bare en eneste bok om strikking som har nådd opp i Kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk sakprosa. Bøker som kjøpes inn gjennom denne ordningen sendes ut til folkebibliotek over hele landet.

Nå spør forskeren Ingun Klepp hvorfor bøkene ikke når opp. Det er ikke bare oppskriftsbøkene hun etterlyser. Heller ikke sakprosaen som forteller om strikking, om historie, teknikker, garnkvaliteter og mønstre når opp i kampen om offentlige tildelinger.

Vårt Land har gjennomgått Kulturrådets tildelinger, og funnet at det i løpet av ti år bare er én bok om strikking som er blitt kjøpt inn: Norske strikketradisjoner av Nina Granlund Sæther som kom ut i 2019.

Andre bøker har fått avslag, herunder Klepps og Tone Tobiassens bok Norsk strikkehistorie, og et historisk praktverk om Selbumønstre: Selbuvotter.

Klepp tar Selbuvottboken ut av bokhyllen på kontoret sitt, og viser den frem. Hun synes det er underlig at denne aldri nådde opp.

– Jeg kan ikke forstå det. Jeg mener at dette er et av mange eksemplarer på at bøker som berører brede kvinneinteresser ikke når opp. Det er også et eksempel på at sakprosa blir stemoderlige behandlet, sier Klepp.

Trine Hamran som leder vurderingsutvalget for ny norsk sakprosa i Kulturrådet sier hun ikke kan kommentere enkeltvedtak, men avviser at valgene har et kjønnsaspekt:

– Vi nedprioriterer ikke kvinneinteresser som strikking eller annet tekstilhåndverk.

Hun viser til at de i fjor kjøpte inn det kulturhistoriske verket Trådar frå fortida. Nordnorske klesplagg og handarbeid av Åsa Elsta og Kvinner i bunadshistoria av Camilla Rossing.

– Viktig for forlagene

Utlånstallene viser at bøker om strikking er populær biblioteklektyre selv uten hjelp fra Kulturrådet. Vårt Land har kontaktet en rekke folkebibliotek i landet og bedt om utlånstall. De viser at strikkebøkene enkeltvis ikke har de store utlånstallene. Men at sjangeren samlet sett er en vinner. Flere steder var utlånstallene i 2023 totalt sett høyere enn for eksempel Abida Rajas Frihetens kamp, som var fjorårets sakprosavinner.

Bokhandlerlisten viser samme trend. Ingen enkeltstående titler når opp i årsresultatene. Men strikkebøkene avløser hverandre i salgstoppen.

Og forlagene vet at dette markedet har stort volum:

– Strikkebøker er viktig for forlagene og fyller et behov i markedet. Det er mange som driver med strikking, og det er mulig å selge mye på dette feltet med rett forfatter og konsept, sier Jan Swensson som er sjefredaktør for sakprosa i Aschehoug, og dermed forleggeren bak den populære Villmarksgenser-serien.

Knitfluencere

Andreas Hatlevik i Bonnier, som står bak Runastrikk, bekrefter dette:

– Håndarbeidsbøker er en viktig del av utgivelsesprofilen til forlagshusene. Spesielt på våren ser vi at disse bøkene treffer bra. De er dessuten del av en større trend, som handler om bærekraft og et ønske om å lage ting selv. Dette er det blitt mye fokus på spesielt blant unge folk.

– Hvordan finne utgivelsen som når opp i mengden?

– Det er tusenkronersspørsmålet. Det finnes ingen formel, men det går på å finne en veldig god forfatter som kan håndverket sitt, og som har har en frisk inngang til det, uten at det blir for sært.

De siste årene har såkalte Knitfluencere tatt instagram og Tiktok med storm. De deler arbeidene sine og viser fram teknikker, hacks og ulike garn. Disse markerer seg nå som forfattere, sier Swensson hos Aschehoug:

– Strikkebokforfattere har som regel mange følgere i sosiale medier som de kommuniserer direkte med, det er også en suksessfaktor. Det er mange like utgivelser på markedet, så da er det oftest de mest kjente navnene med flest følgere som lykkes best.

– Underutviklet kulturfelt

Professor Ingun Klep merker seg hvordan sosiale medier har bidratt til oppmerksomhet om strikking, og internasjonalt nyter norsk garn og strikkedesign derfor stor oppmerksomhet. Nå håper hun det kan få følger for strikkingens status:

– Selv om mange unge i dag strikker, og strikkerne er blitt mer selbevisste, så er dette fortsatt et underutviklet kulturfelt. Vi mangler kulturinstitusjoner, og strikkehistorien er veldig lite utforsket.

Hun synes det er paradoksalt, og viser til undersøkelser som sier at ca. halvparten av alle norske kvinner strikker.

– Strikking er en veldig vanlig hobby, uten at den dermed får så mye oppmerksomhet som den fortjener.

Vurderer ikke rene strikkebøker

Trine Hamran i Kulturrådet sier formålet med innkjøpsordningen er å sørge for at det blir skrevet norsk sakprosa av høy kvalitet, og at dette når ut til leseren.

– Dette skal bidra til en åpen og opplyst offentlig samtale, og bøker som kjøpes inn når ut til hele landet gjennom bibliotekene.

Hun understreker at rene hobbybøker faller utenfor denne ordningen, og en strikkebok med kun strikkeoppskrifter derfor ikke vil bli vurdert, i likhet med snevert vitenskapelige utgivelser.

– Bør ikke bøker som appellerer til større deler av befolkningen være tilgjengelige på norske bibliotek?

– Kulturrådet kjøper inn relevant og god sakprosa så langt budsjettet rekker. Får vi mer penger, kan vi kjøpe flere bøker. Vi opplevde heldigvis et løft i fjor, da ordningen fikk tilført 8 millioner i friske midler over statsbudsjettet for 2023. Nå er det jo ikke Kulturrådet alene som skaffer bøker til bibliotekene, så det er ikke noe i veien for at bibliotekene selv kjøper de bøkene de måtte ønske.

Friluftslandet Norge

En av de første strikkbøkene som fikk et stort opplag, var Norske strikkemønstre fra 1929. Forfatteren var Annichen Sibbern Bøhn. Boken ble en salgsvinner umiddelbart, og har siden kommet i mange opplag.

– Bøhns bok har hatt enorm innflytelse. Den viser mønstre som hun stedfester. Og det er med denne boken at vi blir opptatt av den tanken om at bestemte mønstre kommer fra bestemte steder, forklarer Klepp.

– Hvorfor traff den?

– Fordi den knyttes opp til en bevegelse mot husflid og fornorskning. Og fordi den kommer ut på den tiden da strikkeplagg virkelig ble populært.

For selv om det er mye vi ikke vet om strikkehistorien, så vet vi en ting: At det er først på 1920-tallet at strikkeplagg blir del av nordmenns daglige påkledning. En pionér var for eksempel Fritjof Nansen, som etter hvert begynte å ta i bruk strikkeplagg på polekspedisjonene sine.

– Strikkingen slår på den tiden gjennom som en praktisk og sporty påkledning. Så Norges vei mot å bli et strikkeland går altså via friluftslivslandet Norge, avslutter Klepp.