Håndbok for møtet med døden og sorgen

– Jeg merket at det ikke er så mye informasjon når dødsfall skjer, sier Maria Lorentzen-Spydevold.

Hun har jobbet som sykehusprest ved sykehuset i Østfold i 2,5 år, og var lærer i 16 år før det. Nå har hun skrevet boken Når noen dør, som både er en trøstebok og en «praktisk guide gjennom begravelsen, sorgen og tiden etterpå».

– Informasjonen finnes, men gjerne på internett eller i ulike brosjyrer. Men når krisen rammer, og du blir lamslått, har du som regel ikke overskudd til å lete på nett eller bla i en brosjyrebunke. Tanken med boken var å samle informasjonen på ett sted, sier Lorentzen-Spydevold.

– Hva er det sørgende lurer mest på?

– Det er veldig mange ting. Det er litt sånn: Hva nå, da? Hva gjør vi nå? Noen lurer på om det er en ferdigspikra løype man skal igjennom. Andre er usikre på egne reaksjoner og følelser: «Jeg bare gråter, men mannen min vil på jobb. Og dattera vår på 13 bare smeller med døra.» Det finnes veldig mange ulike sorguttrykk. Noen får konsentrasjonsvansker eller hodepine. Andre føler ingenting og synest det er fælt at de ikke klarer å gråte, sier sykehuspresten.

– Jeg ønsker å være med på å gjøre de sørgende trygge, så de ikke skal tro at de er de eneste i verden som har det sånn som dem, eller at de gjør noe feil.

Tanken med boken var å samle informasjonen på ett sted

—  Maria Lorentzen-Spydevold

Må ta stilling til mye

For pårørende er det også mange praktiske ting man må ta stilling til midt i sorgen. Blant annet kommer begravelsen ganske fort. Lorentzen-Spydevolds beste tips er å kontakte et begravelsesbyrå som kan hjelpe deg med det praktiske i denne fasen. Hvor skal begravelsen være? Skal det være kremasjon? Skal det være askespredning? Skal det være grav? Skal det være en kristelig begravelse? Vil man ha en seremoni et annet sted?

– Det er mange spørsmål, og ofte har man ikke snakket om dem på forhånd. Ofte begynner man også å tenke på hva den som er død, ville ha ønsket, sier sykehuspresten.

Ett spørsmål er hvorvidt man skal ha syning av den døde eller ikke.

­– Mange tenker at det er ekkelt og skummelt å se den som er død. Kanskje har man sett døde på TV og i videospill og har en tanke om at døde ser brutale ut. Kanskje ønsker de å skåne seg selv eller barna. De sørgende kjenner seg selv best, men ofte kan syning være en fin måte å få en avslutning på, å akseptere at noen er død.

Heier på åpenhet

Sykehuspresten heier i utgangspunktet på åpenhet. Hun tror at mange ønsker å skåne barna når noen dør. Men barn og andre kan samtidig oppleve det som vanskelig dersom de ikke blir involvert – at de nesten blir snytt for sin egen sorgprosess.

­– Samtidig kjenner foreldrene sine egne barn best, så man må ikke for enhver pris involvere barna i alt, sier hun.

– Hvordan snakker man med barn om døden?

– Jeg opplever jo at barn er mye mer robuste og tilpasningsdyktige enn vi tror. Hvis vi tør å spille med åpne kort og være ærlige, så håndterer barn ting mye bedre enn det vi kanskje forestiller oss. Det verste har allerede skjedd, og vi kan ikke skåne dem mot det.

Også når det gjelder større barn og ungdom, anbefaler sykehuspresten åpenhet. Og hun snakker om viktigheten av å «romme».

– Det å være tenåring og finne seg selv er vanskelig nok i utgangspunktet. Da er det viktig å romme – å ikke bli sint hvis noen smeller med døra. Kanskje også godta at ungdommen ikke vil snakke med deg, men være tilgjengelig dersom hun trenger noen å prate med.

Hun mener også det er viktig at lærere og kanskje foreldrene til de andre i klassen blir informert, så de vet hva som har skjedd. Da blir det også lettere for dem å møte ungdommen, mener hun.

Viktig å være raus

Lorentzen-Spydevold er opptatt at sorg oppleves ulikt fra menneske til menneske, samtidig som det finnes noen fellestrekk. Det viktige er at ingen som står rundt den sørgende skal si noe sånt som «nei, nå må du ta deg sammen, nå har det gått så lang tid».

– Noen får også en forsinket sorgreaksjon. I boken snakker jeg blant annet med Cecilie Ramona Kåss Furuseth, som forteller at hun mistet mammaen sin da hun var åtte, men levde som normalt før hun fikk en reaksjon da hun var fjorten. Da de andre var ferdig med sin verste sorgprosess, traff det henne, forteller sykehuspresten.

Hun tror det er viktig å akseptere sorgen, men samtidig få faghjelp dersom det går over ett år og man fortsatt ikke håndterer å være til stede i eget liv. Å våge å dele med andre og snakke om det, er også en god ting.

– Så er det viktig at man har raushet for hverandre, og raushet overfor seg selv. Det gjør sorgen lettere å prosessere. Hvis vi skal bruke masse energi på å dekke over eller pynte på eller skape noe som ikke er der, får vi ikke tak i essensen. Da tror jeg også at sorgfasen tar lengre tid, og det blir vanskeligere, sier hun.

– Det gjelder å ha litt mot

En sorg blir likevel aldri helt borte, og kan slå ut igjen på uante tidspunkter, for eksempel som følge av en lukt, en sang eller en dato.

– Kanskje gråter man like mye denne datoen også tre år etterpå, og det må man gi seg selv lov til. Vi må lære oss å leve med sorgen, for den går aldri helt bort. Men smerten blir kanskje ikke så intens som den er akkurat når man har mistet noen. Etter hvert går det kanskje an å stå en time ved graven og sørge, og ha en hyggelig kveld likevel, sier Lorentzen-Spydevold.

– Hva bør man gjøre om man kjenner noen som er i sorg?

– Typisk sier mange gjerne at «ring hvis det er noe». Men som regel har ikke sørgende overskudd til å ringe og vet ikke hva de trenger hjelp til. Det gjelder å ha litt mot. Man må tørre å si at «nå kommer jeg med lasagne og setter den på døra, fordi dere trenger mat». Så får man heller tåle at den ikke blir spist, eller at man får kjeft for å komme på et upassende tidspunkt. Den kjeften dreier seg ikke om deg.

Vi må lære oss å leve med sorgen, for den går aldri helt bort.

—  Maria Lorentzen-Spydevold

Vil tilby noe håndfast

Sykehuspresten mener at det ligger mye omsorg i hjelp til praktiske ting, som å klippe gresset for noen eller måke snø.

– Det spiller ingen rolle hva du gjør, om det er å sende en melding med hjerte-emoji, eller om det er å komme med vaskebøtta. Bare gjør noe! Det er alltid bedre å bry seg enn å bare være helt taus og ikke ta kontakt. Folk tenker ofte at «hvis jeg sier noe, så blir de sikkert mer triste». Men det er allerede en svær rosa elefant i rommet, og det hjelper dårlig å ikke skulle snakke om den.

– Det er noe med å få bekreftelse på at «jeg ser deg». Det er det vi mennesker trenger i alle situasjoner i livet. Vi trenger å bli sett. Å late som ingenting, tror jeg er det verste man kan gjøre, faktisk.

– Du er jo prest. Opplever du at det er mange sørgende som ønsker å snakke om Gud og kristen tro når de har mistet noen?

– Ja og nei. Det er veldig mange som har et behov for å snakke om hvor den døde er nå. Uavhengig av tro deler mange et ønske om at det finnes noe etter døden. Om det er et nærvær eller gullbelagte gater og elver av melk og honning, er underordnet. Men sørgende sitter med mange eksistensielle spørsmål, sier Lorentzen-Spydevold.

Boken hennes er en allmenn bok som skal gi sørgende hjelp – en håndbok i møte med døden og sorgen. Litt inspirasjon til formen har hun hentet fra gamle bøker for «dummies», som gav enkle innganger til ulike temaer.

– Målet er å romme, sier Maria Lorentzen-Spydevold.

– Det er godt å ha noe håndfast når det stormer.

---

Maria Lorentzen-Spydevold

• Sykehusprest på sykehuset i Østfold
• Aktuell med boken Når noen dør. En praktisk guide gjennom begravelsen, sorgen og tiden etterpå (Frisk forlag)
• Boken er en «håndbok gjennom alle sorgens faser»
• Den inkluderer også personlige historier fra Espen Ropstad Nakstad, Cecilie Ramona Kåss Furuseth, Solveig Kloppen, Camilla Herrem, Karen Marie Berg og Hanne Sørvaag

---