– Jeg var et vrak, erkjenner Norges sprekeste prest

Den 61 år gamle sognepresten i Strømsgodset menighet løper opp mot 160 kilometer i uka. Han sliter ut tolv par joggesko i året. Og han har en tredemølle til 200.000 kroner i garasjen. Det er hans fjerde mølle, de tre første er for lengst løpt i stykker.

I samme garasje har han i vinter sovet på 2.500 meters høyde i et eget høydetelt. Ikke for å komme nærmere himmelen. Men for å få kroppen til å lage flere røde blodlegemer.

– Dette ville ingen trodd om de hadde sett meg på 40-årsdagen min. Jeg var et fysisk vrak. Det var et ork å knytte skolissene mine. Jeg lette etter joggesko med borrelås, ler Cato Thunes.

Festbegravelse

Han kommer rett fra en begravelse når Vårt Land møter ham. «En festbegravelse», sier han selv. «Mannen hadde levd i 93 år, vært aktiv til det siste og hatt et godt liv».

Selv var Thunes oppe klokka 05.00 for å løpe før begravelsen. Vi skal ikke se bort fra at dette bidro til sinnsstemningen som gjorde bisettelsen til en fest.

– Løpeturen satte en tone, ja. Det var fuglesang, kroppen fungerte, jeg måtte klype meg i armen og kjenne etter hvor heldig jeg er.

– Føler du aldri at treningen er et ork?

– Jo, i startfasen kan det være sånn. Da kan beina kjennes som bly og det er som å slepe et anker etter seg. Men det løsner etter hvert. Og så flyter man på en bølge av energi.

---

Cato Thunes

• Alder 61
• Familie: Gift med Wenche, fire barn, fire barnebarn
• Bosted: Konnerud utenfor Drammen
• Yrke: Sogneprest i Strømsgodset
• Hobbyer: Løping. Har løpt mila på 37.35 (2016) og maraton på 2.55.32 (2023)
• Coaching: Driver nettsiden livslopet.no, der alle kan få hjelp til å legge om livsstilen

---

Hvem er den bælfeite fyren?

Det var ikke opplagt at Cato Thunes skulle bli verken prest eller løper på elitenivå. Når 61-åringen kikker i bakspeilet, levde han et helt annet liv med nesten diametralt motsatte vaner:

– Jeg var en livsnyter i forrige århundre også. Den gang spiste jeg alt jeg kom over. Jeg var dessuten glad i øl og vin, og var ikke den som sa nei. Jeg ble overvektig, kolesterolen gikk i taket og knærne streiket. Jeg gruet meg til å hente ungene i barnehagen, selv om det var bare 500 meter å gå. Prøvde jeg meg på en trapp, svartnet det for meg.

Vendepunktet kom da Cato fylte 40. Han feiret den store dagen på en gresk øy. Tidlig på morgenen knertet han en flaske sjampis med gode venner – som han uttrykker det – og dette ble foreviget med et foto.

Da jubilanten fikk se bildet, skjedde det noe:

– Jeg tenkte: Hvem er denne bælfeite fyren? Er det virkelig meg? Der og da skjønte jeg: Dette kan ikke fortsette. Og det handlet ikke om forfengelighet, for jeg gikk jo i baris på stranda uten problemer. Det var nok mer en slags åpenbaring: Hva er det jeg driver og gjør mot meg selv? På bildet så jeg et vrak, et menneske i sin beste alder som var avhengig av blodtrykksmedisin, kolesterolmedisin og syrestabiliserende medisiner. Og jeg visste at antidepressiver høyst sannsynlig var neste linje på listen.

Ble så stolt

Da den 110 kilo tunge firebarnsfaren kom hjem fra ferieturen hadde han bestemt seg. Som han selv sier det: Han tok «en teskje tasegsammen».

– Jeg gikk ut av døra og bort til nærmeste lyktestolpe. Da var jeg nesten utslitt, så jeg snudde og gikk tilbake. Men neste dag gjentok jeg det. Og etter få dager kunne jeg øke med en lyktestolpe. Slik fortsatte jeg. I to år drev jeg og gikk på denne måten. En dag traff jeg en nabo som sa at han hadde sett meg løpe. Da ble jeg så stolt at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Tenk at min form for bevegelse kunne tas for å være løping!

En annen bekjent spurte den ferske mosjonisten om han ville være med på et løp. Cato nølte. Han var sikker på at han ville bli sist. Men han sa ja, likevel.

Når jeg treffer folk i joggesko får jeg litt den samme følelsen som når vi kneler ved alterringen.

—  Cato Thunes, sogneprest i Strømsgodset

Inn mot løpet merket han at beltet gradvis kunne strammes, slipset satt litt løsere og klærne var blitt mye mer komfortable å gå i. Likevel ble han sjokkert da han løp mila på under 50 minutter.

– Der og da skjønte jeg at jeg hadde et visst løpstalent. Men fortsatt var det uvirkelig for meg, sier mannen som i fjor var Norges raskeste på maraton i 60-årsklassen.

– Hva hvis noen hadde sagt dette til deg på 40-årsdagen?

– In your dreams! ville jeg sagt. Det høres ut som en godt regissert Steven Spielberg-film. Så gode supermann-drakter finnes ikke i virkeligheten.

---

Mosjonsløp

• Det arrangeres nesten to tusen mosjonsløp i Norge årlig, og samlet antall deltakere estimeres rundt 400.000.
• De største er Sentrumsløpet 27. april, Holmenkollstafetten 4. mai og Oslo Maraton 21. september.
• Trenden er stigende, og deltakerantallet er tilbake over nivået før covid.
• Kilde: Løpsorganisasjonen Kondis

---

Høyere enn Galdhøpiggen

Den gylne middelvei har aldri vært særlig attraktiv for Cato Thunes. Da han var skadet og ikke kunne løpe i 2019, valgte han å gå Norge på langs i stedet. I løpet av de 3.000 kilometerne gikk han av seg skaden.

I 2024 har både TV2 og NRK vært hjemme hos ham for å fortelle om presten som lot kona sove alene på soverommet fordi han selv skulle sove i garasjen. Der oppholdt han seg opp mot 16 timer i døgnet i 60 dager i en tynnluft som simulerte 2.500 meters høyde over havet, høyere enn Galdhøpiggen, Norges høyeste fjell. Alt for å se om han kunne få sine 61 år gamle bein til å løpe enda litt fortere.

– Det handler om nysgjerrighet. Jeg ville leve som en olympier en kort periode. Utforske marginene. Stramme alle skruer. Når jeg først løper nesten like stor mengde som Jacob Ingebrigtsen, er det jo gøy å se hvor grensen for min kropp går.

– Hva sier kona til dette regimet?

– Hun ga jo uttrykk for at det ville vært hyggeligere å ha meg i dobbeltsenga enn i garasjen, men hun liker å løpe selv, så hun skjønner greia. Og hun kjenner mannen sin.

Åndelig krise

I første del av sitt yrkesliv drev Cato Thunes et familieeid tannteknisk laboratorium. Der jobbet han så hardt at han ble utbrent. På et tidspunkt følte han at alt var mørkt.

– Jeg havnet i en åndelig krise. Jeg hadde vokst opp i et sekulært hjem, men fikk en radikal frelsesopplevelse i en pinsemenighet i ungdommen. Livet mitt var ikke bærekraftig, dessverre.

Thunes valgte å gi bedriften videre til sin ni år yngre bror. Selv brukte han 30-årene til å studere. Han ble først sosionom. Så tok han en master i etikk ved Universitetet i Oslo, deretter en master i klinisk sjelesorg og praktikum ved Kirkelig utdanningssenter i nord. I 2011 ble han ordinert til prest i Den norske kirke. Siden har han vært menighetsprest i Finnmark, offshoreprest i Nordsjøen og sykehusprest på Modum Bad.

– Nå kjenner jeg meg hjemme i folkekirken. Jeg forsøker å motstå fristelsen til å bruke løpsmetaforer i prekenene mine. Samtidig føler at jeg har noe viktig å si om betydningen av fysisk aktivitet. Ja, det er nesten som et kall for meg. Bevegelse er avgjørende for at vi skal leve gode liv. Det bør være like naturlig som å sove, spise og daglig hygiene. Faktisk er det veldig kristelig, også.

– Hvordan da?

– Det står jo i Skriften at kroppen er et tempel for Den hellige ånd. Tenk på det, et tempel! Dessuten sa Jesus at vi skal gå ut og gjøre det han gjorde. Da blir vi hans armer og bein. Derfor må vi ta vare på kroppene våre. Jesus gikk jo selv fra by til by. Både han og disiplene ble fysisk slitne. Ikke rart at det står en del i Bibelen om at de trakk seg tilbake og fant steder å hvile. Fysisk aktivitet og hvile, det hører sammen.

«Beklager, biskop»

I Drammen er Cato Thunes kjent som løpepresten. På søndagene er han den første ut fra kirkekaffen. Han skal på langtur. Da snakker vi gjerne tre til fire mil langs landeveien.

Da biskop Jan Otto Myrseth skulle på visitas til Drammen i fjor, fikk han klar melding fra sognepresten i Strømsgodset:

«Beklager biskop, den helgen løper jeg London Maraton».

Biskopen klarte seg uten sognepresten under visitasen, men sendte en melding til London senere på dagen for å høre hvordan det hadde gått i løpet.

– Vi har en sporty biskop, fastslår sognepresten.

På sporet av hemmeligheten

Sammen med sin sønn, som er lege, har Cato Thunes startet prosjektet livslopet.no. Her jobber de sammen med en ernæringsfysiolog, en trener og en kiropraktor for å gi råd til mennesker som vil endre livsstil.

– Når jeg treffer folk i joggesko får jeg litt den samme følelsen som når vi kneler ved alterringen. Her er ikke høy og lav, men et fellesskap av folk som kjenner ekte glede gjennom bevegelse. Vi er på sporet av de hemmelighetene som Gud har lagt ned i oss fra skapelsen av.

– Titusenvis av nordmenn forbereder seg nå til Holmenkollstafetten og andre mosjonsløp. Men for mange er terskelen høy. Hvordan kommer man i gang?

– Gjør som meg. Begynn med å gå. En og en lyktestolpe. Eller ett og ett trikkestopp. Det er blytungt i starten. Men det endrer seg. Og du utvider reviret ditt fortere enn du tror. Før du vet ordet av det, kan det være at en nabo mener å ha sett at du var ute og løp.

– Hvor lenge kan du holde ditt eget aktivitetsnivået?

– Hvis jeg kan dø med sko på beina, så vil jeg være takknemlig. Det spiller mindre rolle om jeg lever til jeg blir 65 eller 105, så lenge jeg har fått drive med det jeg liker aller best.