Oppsøkte terapi for å slippe å være homofil

Vårsola skinner inn gjennom vinduene i det lyse kjøkkenet hjemme hos Pia Edvardsen og kona Marie Laland Ekeli på Skullerud i Oslo. I setet i den blå tripp trapp-stolen ligger en fersking på to måneder. Han og Ekeli er snart på vei ut på tur, sånn at Edvardsen får ro til å snakke om boken sin, og om sin egen historie.

I løpet av året de har bodd i huset, har Edvardsen både født og ferdigstilt sin andre roman. Den handler om en ung kvinnes erkjennelse av å være homofil, og sammenbruddet som følger. Hovedkarakteren er en annen enn henne selv, men forfatteren tar utgangspunkt i egne erfaringer fra oppvekst og voksenliv et liberalt Oslo-miljø.

– Jeg husker selv hvor tidlig man blir klar over at det å være homofil, er annerledes, sier Edvardsen.

Mobbing og skjellsord er noe barna møter i skolegården, på fotballbanen og andre steder som egentlig skal være trygge, fortsetter hun. Edvardsen så hvordan det rammet andre.

– Hvis du vet at du er homofil, tror jeg kan være ganske vanskelig, også i dag. Jeg syntes i alle fall det, og tenkte fort at «det vil jeg i hvert fall ikke være».

Kroppen sa stopp

Hovedpersonen i Edvardsens roman, En velskapt pike, har foreldre som støtter henne fullt ut, også når hun endelig forteller dem at hun er lesbisk. Edvardsen, som er datter av forfatteren Tove Nilsen, har samme opplevelse. Likevel har det vært alt annet enn lett å godta det selv.

– Jeg kjempet imot veldig lenge, så lenge at jeg ble dårlig. Jeg ble rett og slett syk, begynte å få angst og depresjon.

---

Pia Edvardsen

• Forfatter fra Oslo, født i 1987. Debuterte med romanen Vi var aldri brødre i 2017.
• Aktuell med romanen En velskapt pike (Aschehoug)

---

Hun har selv lurt på hvorfor hun sleit sånn.

– Jeg tror det handler om ønsket om å passe inn, og at jeg var så redd for hva slags liv det ville bli. Jeg drømte om familie og barn.

Som homofil vet du at andre mennesker mener noe om livet du lever, og måten du velger å få barn på. Det påvirker også din egen selvforståelse, fremhever hun.

– De tingene der gjorde at det for meg var veldig, veldig vanskelig å komme ut.

Da Edvardsen først gjorde det, for rundt ti år siden, trodde hun at det skulle bli en stor lettelse. I virkeligheten tok det lang tid.

– Først følte jeg sorg over at det livet jeg kjente, var forbi. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle leve livet mitt, og følte jeg sto helt uten holdepunkter. Senere kom den frigjørende følelsen som jeg også har hørt fra andre: Opplevelsen av å slippe å kjempe for å være en annen enn den du er.

– Var det noe spesielt som gjorde at du kom dit?

– Kroppen sa stopp, rett og slett. Kroppen gjorde jobben for meg. Den sa bare «nå er det nok. Nå klarer jeg ikke mer». Hodet og tankene styrte ikke lenger. Det var et slags kollaps, og så kom resten av seg selv.

Søkte endring gjennom terapi

Hovedpersonen i En velskapt pike er er villig til å prøve alt for å endre legning. Til slutt oppsøker hun en psykiater som forteller henne at homofili ikke er medfødt, men følelser som har blitt tvangsmessige, og som man kan bli kvitt.

Ifølge Edvardsens springer skildringene ut fra egne erfaringer fire-fem år tilbake i tid. Hun understreker samtidig at når hun snakker om sine personlige opplevelser, må de skilles fra det som skjer i romanen, som er fiksjon.

Hun beskriver det hun erfarte som en blanding av veldig interessant og veldig vondt.

– Jeg valgte å stille meg helt åpen. Jeg tenkte at om jeg kan behandles, er jeg villig til å prøve.

Edvardsen sier hun gikk via den kristne organisasjonen Til helhet da hun bestemte seg for å prøve det hun omtaler som konverteringsterapi, og at det var de som satte henne i kontakt med en psykiater. Vårt Land kjenner identiteten til psykiateren. Han vil ikke kommentere forholdet utover at han ikke tilbyr såkalt konverteringsterapi, men psykodynamisk samtaleterapi, og at det dreier seg om ett møte.

Jeg fikk høre at behandling kunne bringe meg nærmere en heterofil identitet

—  Pia Edvardsen

Tro var ikke en del av terapien som ble tilbudt, ifølge Edvardsen. Hun forteller at det for henne opplevdes befriende å bli hørt.

– For første gang var det noen som sa til meg at jeg ikke var født sånn, og at jeg kunne få hjelp. Andre steder i helsevesenet ble jeg hele tiden fortalt at det kom til å bli bedre; at det ikke er vanskelig å være homofil i dagens Norge.

– Nå skjønte du at dette ikke ville føre til noe?

– Da jeg merket at det gjorde meg dårligere psykisk. Jeg fikk høre at behandling kunne bringe meg nærmere en heterofil identitet. Men jeg gjorde jo ikke det, selv om jeg prøvde. Jeg tror ikke at man kan endre legning.

Ifølge henne ble hun oppfordret til ikke å oppsøke steder med mange homofile, og heller ikke «låse identiteten sin» ved å snakke med venner og familie om at hun var lesbisk.

Kommenterer ikke

I desember i fjor vedtok Stortinget forbud mot konverteringsterapi. Loven gjør det straffbart å forsøke å få andre til å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet gjennom blant annet medisinske, alternativmedisinske eller religiøse metoder.

Styreleder i Til helhet, Ole Gramstad Jensen, avviser overfor Vårt Land at organisasjonen har tilbudt konverteringsterapi til noen, og sier han ser alvorlig på påstanden. Utover dette vil han ikke kommentere Edvardsens historie.

– På prinsipielt grunnlag kommenterer vi ingen forhold som omhandler kontakt mellom enkeltpersoner og Til helhet. Dersom noen har opplevd krevende ting i møte med Til helhet, oppfordres de til å ta kontakt med meg, sier han.

Edvardsen hevder hun måtte vise at hun ikke hadde på seg opptaksutstyr da hun oppsøkte organisasjonen første gang.

– Sånt gjør jo at man blir litt på vakt. Samtidig tror jeg de menneskene jeg traff hadde et oppriktig ønske om å hjelpe meg. Jeg følte at jeg ble møtt på en respektfull måte.

Edvardsen sier hun ikke kjenner noen som har vært i samme form for terapi som den hun var i kontakt med.

– Folk rundt meg mitt syntes det var underlig at jeg gikk til det skrittet, sier hun.

Under radaren

For homofile i Norge har det skjedd store fremskritt både juridisk og sosialt på ganske kort tid. Helt frem 1972 var seksuell omgang mellom menn straffbart. Ti år senere ble homofili fjernet helt som sykdomsdiagnose. I 2009 ble partnerskapsloven fra 1993 erstattet av en kjønnsnøytral ekteskapslov. Nå fikk homofile rett til adopsjon, lesbiske også til assistert befruktning.

– Tror du at det kan være en grunn til at det kan være vanskelig å komme ut, selv i et liberalt miljø?

– Absolutt. Jeg er 37 år, og i min levetid har det blitt diskutert om homofile skal få gifte seg, om de skal få lov til å få barn og hvordan. Alle voksne homofile i dag har i vokst opp med diskusjonen om hvordan vi skal få lov til å leve.

Edvardsen sier boken har hatt både homofile og heterofile lesere som har gitt tilbakemeldinger underveis i skriveprosessen. Et spørsmål som har gått igjen fra heterofile, er: «Men hvorfor synes hovedpersonen i boken det er så vanskelig?»

– De får ikke helt tak i det. Lenge lurte jeg på om det ligger i teksten, at jeg ikke greier å få det frem. Eller kanskje ligger svaret i den heterofile lesningen? At man rett og slett ikke skjønner hvordan det er å høre «jævla homo», kanskje ukentlig, i en helt vanlig oppvekst?

Klokka skal heller ikke bli mye over 23 på byen i Oslo før hun og kona får kommentarer, forteller hun.

Både vite og ikke vite

Hadde familien skjønt at hun var homofil før hun selv valgte å si det? Det har de snakket mye om, forteller Edvardsen.

– Jeg tror mange homofile går rundt og tenker «de har sikkert skjønt det.» Og «hvorfor spør de ikke?» I det kan det ligge en innbilt avvisning.

Hun forteller at de rundt henne sier at de ikke hadde skjønt det – men at det ga mening.

– Kanskje var det en del som da falt på plass for dem. Jeg tenker man både kan vite og ikke vite på samme tid, litt sånn som det også kan være for den som er homofil.

Pia Edvardsen tror hun har blitt sterkere av det hun har vært igjennom.

– Jeg håper også at det har gjort meg mer var på andres erfaringer og opplevelser. Jeg lytter på en annen måte til historier om for eksempel rasisme. Og så håper jeg at det har gjort meg litt mer ydmyk.

For det er lett å tenke at prosessen med å komme ut og akseptere seg selv skulle gått raskere.

– Men ting tar den tiden det tar.