Hesten reddet livet hennes

Møtet skjedde i en røff periode i livet til Anne-Line Finstad. For fem år siden mistet hun moren sin. Sorgen ble helt uhåndterlig.

– Alt raste sammen. Jeg begynte å bruke alkohol som selvmedisinering. Fram til da hadde jeg vært det man kaller en velfungerende alkoholiker. Faktisk hadde jeg i 15 år jobbet som avdelingsleder ved Vinmonopolet, forteller 53-åringen med et skjevt smil.

Skam og skyld

I denne tunge tiden deltok Anne-Line i Romerriksspillene, en utendørs teaterscene på Blaker. Der oppdaget hun hesten Daltron.

– Det var mye kanoner og høye smell, men han var roen selv. Det gjorde inntrykk på meg. Hun som eide ham fortalte at hun var i en vanskelig livssituasjon som gjorde at hun ikke kunne ha ham lenger. Dermed tilbød jeg meg å ta vare på ham en stund. Men jeg ble fort så glad i ham at jeg spurte om jeg kunne kjøpe ham.

Daltrons ankomst ble et vendepunkt for Anne-Line Finstad. Siden 2020 har hun ikke smakt en dråpe alkohol. Hun har ikke savnet det heller.

– Jeg ble bestemor i 2021 og jeg bestemte meg for at gutten skulle ha en farmor han kan stole på. Det er ikke så mange som har visst om den kampen jeg har kjempet, men nå vil jeg fortelle om veien ut. Det er så forferdelig mye skam og skyld knyttet til dette.

---

Anne-Line Finstad

• Alder: 53
• Bosted: Vormsund
• Familie: To sønner, ett barnebarn
• Yrke: Jobber to dager i uka på lekebutikk
• Hobby: Hest og teater

---

Dønn ærlig

Vårt Land møter henne på gården der hun bor ved Vormsund. Det er mange hester på jordet utenfor. Men bare en av dem er hennes.

Når hun åpner grinda til innhegningen, kommer de luntende, en etter en. Daltron kommer sist. Han markerer rangordningen. Han er sjefen.

Stødig setter han mulen mot ansiktet til Anne-Line. Hun lar hånda gli gjennom manen hans. De kjenner hverandre, de to.

– Jeg tør ikke tenke på hvor jeg hadde vært uten ham. Han kom inn i livet mitt da jeg var lengst nede. Han var så hengiven. Han trengte meg. Og han ga så mye. Han reddet livet mitt.

Tårene renner når Finstad forteller. Hun holder ikke igjen. Dette er en kjærlighetshistorie:

– Han leser meg som en åpen bok. Han hører hjerteslagene mine og ser kroppsspråket mitt. Når jeg er urolig eller lei meg, skjønner han det med en gang. Han er mer sensitiv enn noen mennesker jeg kjenner. Ja, med god margin. Og han er dønn ærlig.

– Hva sier det om oss mennesker?

– Vi er mer overflatiske. Vi beskytter oss selv. Hester lytter uten å dømme. De gir ubetinget kjærlighet.

Hadde ikke Daltron kommet inn i livet mitt, så hadde jeg kanskje drukket meg ihjel.

—  Anne-Line Finstad

Tårene flommer igjen. Det blir en god pause. Så beskriver Anne-Line den ekstreme mestringsgleden hun fikk når hun smeltet sammen med den halvt tonn tunge hesten sin på turer.

– Samtidig ga han meg ro. Jeg kunne sitte i stallen i timevis og bare høre på at han tygget. Jeg fikk indre fred.

Bygdesnakk

Én gang i løpet av fire år har den happy hesteeieren opplevd at Daltron har satt henne på plass. Ja, hun ble faktisk avvist:

– Det var en dag jeg var i dritthumør. Jeg skulle leie ham en tur. Jeg var ikke rettferdig mot ham og behandlet ham dårlig. Da ble han forbanna og stakk. Det var fullt fortjent mot meg. Han var myndig og satte grenser; det gjorde inntrykk på meg. Her hadde jeg noe å lære.

Anne-Line har jobbet mye med å bli trygg på seg selv, tørre å være den hun er. Hun har vært redd for at det skulle komme ut i bygda at hun hadde et alkoholproblem.

– Nå tenker jeg at det er på tide å fortelle. Jeg har jo fortalt det til mine nærmeste – og ingen har sagt noe negativt. Hadde ikke Daltron kommet inn i livet mitt, så hadde jeg kanskje drukket meg i hjel. Jeg hadde i hvert fall ikke vært der jeg er i dag.

Det er vanskelig for Anne-Line Finstad å få Nav til å forstå hva Dalton betyr for henne. Hun er fortsatt redd for å miste ham; det koster mye å ha hest.

– Hadde jeg hatt økonomi og mulighet til det, skulle jeg gjerne utdannet meg til hesteterapeut selv. Jeg har hatt besøk av mange, blant annet en jente med Downs. Du skulle sett ansiktet hennes der hun satt i stallen. Hun og Daltron leste hverandre så godt.

---

Hesteassistert terapi

• Oslo universitetssykehus tilbyr hesteassistert terapi ved Stallen, avdeling for rus- og avhengighetsbehandling på Gaustad sykehus.
• Tilbudet går til mennesker som sliter med rus, avhengighet, traumer, spiseforstyrrelser, angst og depresjon.
• Antallet hester i Norge er på rundt 100.000, etter at det var nede i 20.000 i 1970-årene

---

Redder liv

Erfaringene til Anne-Line Finstad stemmer godt overens med den faglige innsikten de har fått gjennom 15 år med hesteassistert terapi på Stallen ved Oslo universitetssykehus.

– Vi har hørt den setningen mange ganger: At hestene reddet livet til pasientene våre. Hestene tilbyr et ubetinget nærvær. De tåler. De dømmer ikke, fastslår enhetsleder Marianne Solvam.

Vårt Land møter henne sammen med spesialutdannet sosionom Solveig Godtlund. Her tar de imot over 30 pasienter i uka.

– Det er en a-ha-opplevelse for de fleste. Og kanskje spesielt for menn, som i større grad enn kvinner er opplært til at de ikke skal vise følelser. Hos oss lærer de fort at hestene forstår dem bedre jo mer de åpner opp for å være i kontakt med følelsene sine.

– Hva er det hester gjør som er så bra?

– Det aller første er tilstedeværelse. De er ekte og ærlige. De lytter, uten å komme med løsninger. De plukker opp det som foregår på innsiden. Hester er flokkdyr – og også byttedyr – og derfor har de en enorm varhet for det som skjer rundt dem, påpeker Godtlund.

Overgrep

Hun legger til at mange som kommer til Stallen har traumer. Hester har ikke vært en del av disse traumene. Dermed kan pasientene få anledning til å koble på sansene sine i samspill med hestene uten at det vekker traumene.

– Hestene veier opptil 800 kilo. Blir ikke pasientene redde?

– Jo, noen kan av ulike grunner være det i starten. Derfor egner hestene seg også godt til å behandle ulike former for angst. Mange får raskt tillit til at hestene vil dem vel og ikke vil skade dem.

Når skammen de bærer på møter dyrenes tillit, da flommer det over.

—  Marianne Solvam, enhetsleder Oslo Universitetssykehus

Et eksempel på en øvelse pasienter kan få ved Stallen er å gå ut i innhegningen og fortelle noe til hestene som de skulle ønske at de kunne si til seg selv.

– Det blir en indirekte øvelse i selvomsorg. Mange som kommer hit har overgrepsbakgrunn. De trenger å øve på å knytte seg trygt til noen. Ofte ser vi at pasienter blir trygge på oss fordi de ser at hestene er trygge på oss, påpeker Marianne Solvam.

– Hva er den vanligste reaksjonen dere ser?

– Det er veldig vanlig at pasienter begynner å gråte. For mange er det både overraskende og litt forvirrende. De har ikke grått på mange år. De har skrudd av. Men når hestene viser at de vil være sammen med dem, blir de overveldet av følelser. Når skammen de bærer på møter dyrenes tillit, da flommer det over.

– Kan hester, som annen medisin, være avhengighetsskapende?

– Om de kan! Jeg vil kalle det en god avhengighet. Mange pasienter lurer på hvordan de kan holde kontakt med hester etter at de er ferdige hos oss.