Nonner med dødsangst viser rå «girl power» i Karmelittsøstrene

Operaen Karmelittsøstrene handler om de franske karmelittnonnene som nektet å forlate det kristne kallet sitt og ble avrettet under den franske revolusjonen. Francis Poulencs stykke hadde første gang premiere i 1957 og settes nå opp av Den Norske Opera & Ballett i Oslo.

– Hovedpersonen Blanche kommer fra et rikt, aristokratisk hjem med trange, borgelige rammer. Hun er en sensitiv grubler som bestemmer seg for å gå i kloster. Og i klosteret stortrives hun, forteller regissør Gudrun Glette.

Blanche blir venninne med den glade og åpenhjertige Constance, som hun både beundrer og misunner for å kunne se lyst på livet. Det er nemlig mørke tider for karmelittsøstrene, som får valget mellom å frasi seg troen og vende tilbake til samfunnet eller bli arrestert og henrettet.

– Døden er et stort tema i operaen. Spørsmålet om martyrdøden kommer opp. Blanche har både en tiltrekning mot døden og er redd for døden, sier Glette.

Ansikt til ansikt med Gud

I prøvetiden fikk regissøren og resten av det kunstneriske laget ved Operaen hjelp av den tidligere karmelittnonnen Maria Sammut. Hun trekker fram den katolske bønnen «Ave Maria», som nevner «dødstimen» som en gang kommer for oss alle.

– Til syvende og sist kommer øyeblikket da vi skal stå ansikt til ansikt med Gud. Dødstimen er et viktig øyeblikk i en nonnes liv. Det er målet, det ypperste, sier Sammut.

Det ligger derfor en spenning blant annet i hvordan priorinnen i Karmelittsøstrene dør med en følelse av at Gud er blitt borte for henne. Det kan minne om Jesu død på korset, der han skriker ut «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»

– Dødsfrykten blir man ikke nødvendigvis fritatt fra, uansett hvor stor tro man har, sier Sammut.

Dødsfrykten blir man ikke nødvendigvis fritatt fra, uansett hvor stor tro man har

—  Maria Sammut, eks-nonne

Meningen med livet

I operaoppsetningen er det sopran Mari Eriksmoen som er Blanche. Eriksmoen forteller at hun i rollearbeidet nærmer seg karmelittsøsteren ved å relatere til utfordringene mange unge står overfor i dag.

– Det handler om å finne meningen med livet, rett og slett. Med det utrygge verdensbildet vi har i dag er det også mange unge som lider av angst og lurer på hva som kommer til å skje fremover. Da blir det å tro på noe utrolig viktig. Blanche søker tilhørighet, og finner tilhørigheten i klosteret, sier Eriksmoen.

– Kjenner du deg igjen i dette, Maria Sammut?

– Ja, absolutt. Det er jo det som er kjernen i et slikt valg. Det er en søken etter «min plass», som man opplever at Gud kaller en til. Da skal man vie seg til det og gi det en sjanse, sier Sammut.

Den tidligere nonnen forteller at det kan oppleves som en frihet å gå i kloster, slik det er for Blanche i operaen – en vei fra noe strengt til en større frihet.

– Noen ble sinte på meg for at jeg gjorde det, men for meg var det det helt selvvalgt. Å bli nonne kan være en vei til en indre frihet, forteller Sammut, som i dag har forlatt klosteret og jobber som assisterende generalsekretær i Søndagsskolen Norge.

Hovedrolle med «råskap»

I rollen som nonne har sopran Eriksmoen vært opptatt av å ikke synge for «pent» hele tiden, men med elementer av råskap.

– Det skal ikke bare være vakkert-vakkert. Blanche er ikke en prinsesse, hun er ikke Pamina fra Tryllefløyten. Tilnærmingen har kostet meg, for jeg er vant til å gjøre roller der det skal klinge skjønt hele tiden, sier hun.

– Hvordan er det å synge med strupen til en nonne med dødsangst?

– Jeg har aldri vært borti noe lignende. Det er noe av det mest krevende jeg har gjort – både fysisk, teknisk og intenst, sier Eriksmoen.

– Hvordan opplever du samspillet med de andre sangerne?

– Det er helt fantastisk! Det er noen heftige scener her, så det er utrolig godt når man har hverandre å spille på. Dynamikken og energien oss imellom syns i hvert fall jeg har vært veldig god.

Eriksmoen synes det er spesielt rørende med Blanches vennskap med Søster Constance, en rolle som synges av Frøy Hovland Holtbakk. Dette er en rolle hun selv har sunget tidligere.

– Constance har ikke noe problem med å hengi seg. Hun kan også skremme Blanche, som når hun sier at hun har drømt at de skal dø sammen. Men hun og Blanche trenger hverandre og utfyller hverandre, sier hun.

En tenkende kvinne

– Det er selvfølgelig, siden det handler om nonner, mange kvinner med i denne operaen. Hvor viktig er kvinneaspektet i forestillingen?

– Det er skikkelig «girl power», smiler Glette.

– Mennene har underordnede roller. Viktige, men underordnede. Det er kvinnene som har alle de viktige posisjonene.

Også Eriksmoen synes dette er kult.

– I de gamle operaene ses kvinnen alltid i relasjon til en mann. Men her handler det om den tenkende kvinnen med intellektuell frihet, sier hun.

– Finnes det en kvinnesaksimpuls i klosterlivet, Maria Sammut?

– Absolutt. I middelalderen hadde abbedissen samme autoritet og myndighet som biskopen. Det var den eneste kvinnelige topplederfunksjonen. Klosteret har gjennom tidene vært et sted der kvinner har fått muligheter de ikke har fått andre steder. Slik er det også i deler av verden fortsatt, sier Sammut.

– I klosteret er ikke det å få barn det viktigste for en kvinne. Klosterlivet er i stedet en slags selvrealisering. Gudvietheten handler ikke om en utviskelse av selvet, men om å bruke det du har til å tjene og være en del av et samfunn.

Det er skikkelig «girl power»

—  Gudrun Glette, om operaen «Karmelittsøstrene»

Ingen klare svar

Ifølge operasjef Randi Stene rører Karmelittsøstrene ved store eksistensielle spørsmål vi alle møter i livet:

– Hvorfor er jeg her? Hvor hører jeg til? Hva er egentlig frihet? Hvilke kamper vil vi egentlig ta? Hva vier jeg livet mitt til? Og ikke minst: Hvor og i hva kan jeg finne ro og hvile midt i all uroen – i meg selv og i verden. Dette gjør operaen til en sterk og relevant historie, selv om den utspiller seg på slutten av 1700-tallet, sier Stene.

– Hvilken betydning har religiøst stoff for Den Norske Opera & Ballett?

– Opera som sjanger er et resultat av renessansehumanismen, der individets egne erfaringer av å være i verden blir viktigere enn de religiøse fortellingene. Formen utviklet seg parallelt med kirkemusikken, der gudstilbedelsen fant sted. Selv om resultatet ble hva mange vil beskrive som guddommelig, er det guddommelige i opera noe som både bor i og oppstår fra mennesket selv, sier Stene.

Dette gjelder også Karmelittsøstrene, mener hun.

– Verket reiser en rekke teologiske, ideologiske og psykologiske spørsmål, men kommer ikke med noen klare svar. I stedet ber det oss om å fylle det med våre egne erfaringer og vår egen trosforståelse, sier operasjefen.

Opera med mange lag

Selv om Gud og døden er temaer de fleste mennesker grubler over på et eller annet tidspunkt, ligger gudstroen likevel i bunnen for handlingen. Både Poulenc og Georges Bernanos, som skrev teksten librettoen bygger på, var katolikker. Sammut mener at Karmelittsøstrene har mange lag, der troende kan oppfatte aspekter som andre muligens ikke vil tenke på.

– De mange lagene skaper både dybde og høyde. Men også uten de katolske strengene vil publikum forstå essensen i operaen. Alle kan relatere seg til spørsmålet om hva som er meningen med livet, sier Sammut.

Mari Eriksmoen forteller at hun blir preget av å jobbe med stoffet i operaen. Hun har vokst opp i et troende hjem og har selv en gudstro, forteller hun.

– Vi lever i en tid der alle plutselig har et voldsomt behov for å synes, ikke minst på sosiale medier. Færre og færre vender blikket utover. Jeg tror det er derfor vi blir mer og mer deprimerte. Vi mennesker er jo skapt for å gi, og for å hjelpe hverandre, sier sopranen.

Også Gudrun Glette lar seg prege av spørsmålet om livsmening.

– Jeg prøver å ha tillit til at det er en flyt i livet. Det er ikke bare vi som lever livet, men «livet som lever oss». Da kan vi stole på at det som skal skje, det skjer, og at vi får den hjelpen vi trenger. Jeg merker at jeg kan skifte modus til at jeg må ha kontroll på alt, og da kommer angsten og panikken. Den tillitsbaserte livsmåten er så mye bedre å være i. Da opplever man at ting har bedre flyt, sier regissøren.

– Gir språk for eksistensiell samtale

Maria Sammut er glad for at Den Norske Opera & Ballett setter opp nettopp Karmelittsøstrene. Hun mener det er en forestilling som åpner for «det store eksistensielle rommet».

– Denne operaen hjelper oss å få språk til å snakke om eksistensielle ting. Det er et stort problem i vår tid at vi har eksistensielle følelser, men mangler et språk for dem. Vi trenger å ha gode samtaler om disse temaene, sier hun.

I Karmelittsøstrene står nettopp dialogen i sentrum, der tenkende, troende kvinner har tillit til hverandre, våger å stille spørsmål ved ting og være ærlige. Så er det opp til publikum å ta del i dialogen selv, påpeker Glette og Eriksmoen.

– En del operaer er ren underholdning, der man først og fremst blir rørt av musikken. Karmelittsøstrene er noe annet, fordi teksten er så viktig. Den går på et dypere plan, sier Eriksmoen.

– Hva er den viktigste grunnen til at publikum bør gå i Operaen og få den med seg?

– Den har alle elementene av kunst som jeg virkelig kan stå inne for, sier sopranen.

– Hvis noen spør hva som er opera på sitt beste, så er det bare å si: Her er det!

*

LES MER: Vårt Land kommer med en anmeldelse av «Karmelittsøstrene» over helgen.

---

Karmelittsøstrene

• Opera med musikk og libretto av den franske komponisten Francis Poulenc
• Poulenc bygde librettoen på en tekst av forfatteren Georges Bernanos
• Handler om de franske karmelittnonnene som nektet å forlate det kristne kallet sitt og ble avrettet under den franske revolusjonen på slutten av 1700-tallet
• Operaen hadde urpremiere i 1957
• Settes nå opp på Den Norske Opera & Ballett, i Barrie Koskys iscenesettelse. Premieredato: Fredag 12. april
• Gudrun Glette er regissør for oppsetningen, mens sopran Mari Eriksmoen synger hovedrollen som nonnen Blanche

---