Spekket med hval-magi

Historien om kaptein Akab som er besatt av å drepe en hvit spermhval, som en gang rev av det ene benet hans, har egentlig et ganske prosaisk utgangspunkt:

Herman Melville forsøkte å utnytte sin noe beskjedne erfaring som hvalfanger, til å skrive en informativ og underholdende bok om hvalfangst. Noe som var en av Nord-Amerikas største industrier på midten av 1800-tallet.

Ettertiden har derimot lest filosofiske, religiøse og psykologiske temaer inn i dramaet. Ikke minst har boken inspirert en rekke kunstnere. Mange har lest «Moby Dick» som et bilde på kampen mot ondskapen, og på Det norske teateret settes den mørke og mollstemte tonen fra start.

Tydelig signatur

Regissør Johannes Holmen Dahl og scenograf Nia Damerell har blitt som en kunstnerduo å regne, med tett samarbeid på en rekke kritikerroste forestillinger. Denne gangen er deres etter hvert så velkjente signatur tydeligere enn noen gang:

En naken scene, spill mellom lys og skygge, et suggererende, tilstedeværende lydbilde med trommeslager, cellist og orgel plassert på siden av scenen, skuespillerne og ordet i sentrum.

Det er et renskåret uttrykk som kler klassikeren. De få elementene av scenografi og rekvisitter som brukes – et stort blafrende seil, en gigantisk vifte, en usynlig taustige og bøtter med vann, spermasett og teaterblod – får til gjengjeld stor effekt.

Dahl og Damerell griper tak i historiens visuelle potensial der menneskets møte med naturkreftene, tidvis skaper magiske scenebilder. At selv publikum kjenner vinden komme i kast over scenekanten, gir et eget sanselig nærvær til dramaet.

Hvalen blir mer som et bilde på noe som vokser i sinnet hos menneskene ombord, som et nav for konflikter mannskapet i mellom

Stort tolkningsrom

Hvalen er et fascinerende dyr i kraft av sin størrelse, sin intelligens, grasiøse bevegelser og poetiske hvalsang. Jeg har sett tidligere oppsetninger av «Moby Dick» der hvalen kommer til syne på scenen.

På det norske teateret ser man den aldri, noe som gjør at også tolkningsrommet blir større. Hvalen blir mer som et bilde på noe som vokser i sinnet hos menneskene ombord, som et nav for konflikter mannskapet imellom.

Her er omfavnelser dratt ut i absurde langdrag, i kontrast til scener med kjapt unnagjort gruppevoldtekt. Samtidig lar regien det være opp til publikum å dra sine egne slutninger:

Hvalen kan også tolkes som en ond vilje kaptein Akab vil fri oss fra. Ser man til Det gamle testamente, er navnelikheten stor – kong Akab ble beskyldt for å dyrke fremmede guder. I «Moby Dick» vier Akab harpunen sin til Satan i sin ensporede besettelse på å drepe.

Naturens uskyld

I dette dystre universet putter regissør Johannes Holme Dahl inn noen kontrasterende lysglimt. Her er øyeblikk av humor og partier som bryter med alvoret, der Melvilles drama må vike for tekstlige tilføyelser.

På sitt beste føles det som befriende pustepauser, på sitt svakeste er det til hinder for den suggererende rytmen og oppleves mer som kluss med forestillingens signatur.

At naturen har en balanse som menneskene ikke må overskride, føles nærliggende å tenke på

Historien ender med at kapteinen vikles inn i harpunlinen og dras ned i dypet. Siden ødelegger hvalen skipet og hele mannskapet dør, unntatt unge Ismael, som fungerer som historiens forteller. At naturen har en balanse som menneskene ikke må overskride, føles nærliggende å tenke på.

I et slikt bilde står den hvite hvalen for naturens rene uskyld, mens Akab blir en ond kraft besatt av å være herre over naturen. I dag er miljøaspektet i «Moby Dick» kanskje tydeligere enn noen gang, og får også siste ordet og et velfortjent fokus i denne forestillingen.

---

TEATER

• Moby Dick, av Herman Melville
• Dramatisert av Johannes Holmen Dahl og Sara Tangenes
• Regi: Johannes Holmen Dahl
• Scenograf og kostymedesign: Nia Damerell
• Lysdesign: Norunn Standal
• Komponist og lyddesign: Alf Lund Godbolt
• Det Norske Teatret, Hovedscenen

---