Enig og tro til Dovre forfaller

Voksne mennesker i knestående – med kikkerter og kakishorts. Du har sett det på TV, i David Attenboroughs naturprogram. Du kan også se det på Dovrefjell.

Menneskene kjemper for å holde linsene stødige mens 450 kilo brunt pelsdyr beskues og foreviges.

Og nå blir moskus-guide Kim van Kooten myndig i stemmen. Hun beordrer flokken vekk fra stien. Vi skulle jo ikke møte dyret allerede her. Både Kim og tre skilt har fortalt at man skal holde 200 meters avstand. Men her står den noen få meter fra stien.

Så vi krabber gjennom bjørkeskog, i en stor halvsirkel rundt dyret, før vi kommer ut igjen lenger oppe på stien.

Noen dager senere leser vi VG og skjønner alvoret: En video viser turister som jages av moskus på akkurat dette stedet.

Turistmagnet

Dovrefjell er det eneste stedet i Europa hvor man kan oppleve dette rare urdyret. Det ble importert fra Grønland på 1950-tallet. De siste par-tre tiårene er dette blitt en turistmessig gullgruve i det ellers så karrige fjellsamfunnet.

Her på Dovrefjell kan du komme kjørende langs E6, stoppe hvor det måtte være, og vipps så er du midt i «The Kingdom of the musk oxen», som det heter i reklamene til Visit Norway.

6 av 10 kommer fra andre land enn Norge. Og i gruppa som har reist ut på moskussafari med Dovre og Lesja aktiv, snakkes det både polsk, dansk, fransk og engelsk.

Gilles Clapie fra industribyen Toulouse ser henrykt ut over fjellheimen.

– Denne naturen har vi ganske enkelt ikke hjemme.

– Ikke en gang i Pyreneene?

– Nei, ikke slik som dette!

Politi i høyfjellet?

I dag trenger du ikke gå i grupper for å oppleve nasjonalparken. Du kan bevege deg fritt rundt, så lenge du bruker føttene og ikke motor. Slik er det ikke sikkert at det blir i fremtiden.

For to år siden havnet nemlig en annen art, villreinen, på rødlista over truede arter. Samtidig ble de nasjonale villreinområdene kartlagt av Miljødirektoratet gjennom den såkalte kvalitetsnormen. Da blinket røde varsellamper for tilstanden på reinstammene både her på Dovrefjell og i andre villreinområder.

Neste år kommer en stortingsmelding om saken, og statsforvalterne jobber på sin side med lokale tiltaksplaner. I løpet av første halvår i 2023 har det vært holdt flere høringer. Innspillene er mange. De spenner fra å stenge DNT-hytter, fjerne beitedyr og pilegrimer, og legge E6 i tunnel. Eller som det lokale villreinutvalget har tatt til orde for: Å fjerne moskusen – i første omgang ved å flytte den til et annet fjellområdet.

Få regner dette som realistisk. Til dét er moskusen et alt for viktig trekkplaster. Men to tunge aktører, nasjonalparkstyret og moskusbransjen, ser ut å være enige om et litt annet forslag, som ikke nødvendigvis er mindre oppsiktsvekkende.

Det går ut på å begrense allemannsretten.

Kommer Dovre heretter til å ligne mer på amerikanske nasjonalparker - der besøkende må registrere seg og kjøpe pass? Hvordan skal dette i så fall håndheves?

Turistforeningen, som drifter hytter og ruter i den norske fjellheimen, inkludert på Dovre, vender tommelen ned:

– Allemannsretten er et adelsmerke for Norge, og må tas vare på. Det kan være at det må gjøres enkelte tilpasninger i helt spesielle tilfeller, men vi har mer sans for positive tiltak, som styring av ferdsel. Politi som gir bøter for å gå på tur, er ikke riktig vei å gå, sier eiendomssjef Jan Erik Reiten i DNT Oslo og Omegn.

Politi som gir bøter for å gå på tur, er ikke riktig vei å gå

—  Eiendomssjef Jan-Erik Reiten i DNT Oslo og Omegn

På sveitserosten

«Enig og tro til Dovre falder» lovet Eidsvollsmennene i 1814.

– Fjellet under oss er en sveiterost, sier Espen Rusten, naturoppsynsmann på Hjerkinn, tettstedet midt på Dovrefjell.

En gang var dette en hub for gruvevirksomhet og forsvaret. Gruvene kom i 1968 og ble nedlagt i 1993. Forsvaret etablerte skytefelt her i 1923, som opphørte i 1999. Siden har tusenvis av vernepliktige jobbet med å saumfare 165 kvadratkilometer fjellheim for ammunisjon. Nå er arealene tilbakeført til nasjonalpark:

Skytefeltet illustrerer hvordan natursynet har forandret seg i løpet av 1900-tallet, mener naturoppsynsmann Espen Rusten

– De anla skytefeltet her, fordi naturen ble sett på som noe øde og ubrukelig.

I høringen om ny villreinpolitikk har bedrifter som tilbyr moskussafari sendt inn høringssvar der de foreslår at fjellområdene deles inn i ulike soner hvor ferdsel kun kan skje i følge med sertifiserte guider. De frykter ikke for økonomien, og mener betalingsviljen vil være der selv om tilbudet blir mer eksklusivt, og det settes et tak på antall besøkende.

Du har 80-sone på E6, også er det kontroll i blant.

—  Nasjonalparkforvalter Bernhard Svendsgard om hvordan et ferdselsforbud skal overholdes

Nasjonalparkstyret har på sin side allerede bedt Miljødirektoratet og departementet om å tillate ferdselsrestriksjoner i avgrensa områder til avgrensa tider på året.

Per i dag finnes det ikke hjemmel for dette. Dette blir et sentralt spørsmål å ta stilling til for Stortinget, sier nasjonalparkforvalter Bernhard Svendsgard.

– Hvordan skal det funke i praksis?

– Som med mye annet i samfunnet. Du har 80-sone på E6, også er det kontroll i blant. Det er på et vis et tilllitsbasert system. Vi håper og tror at når folk får den infoen de trenger, så vil de ta gode valg.

– På en måte virker dette totalt ukjent i Norge. Men vi skal ikke lenger enn Fokstumyra naturreservat, hvor det er ferdelsforbud fra 1. mai til 1. august, bemerker naturoppsynsmann Rusten.

Et siste trekk

Naturreservat er den strengeste verneformen vi har. Og reservatet på Fokstumyrene ble opprettet for ganske nøyaktig 100 år siden.

På tunet til Fokstugu, en sauegård med pilegrimsherberge, som er omringet av reservatet, møter vi Ragnar Sønstebø.

Han ble født her på gården, en vinterdag for snart 70 år siden. Og det er familien hans som har drevet stedet helt siden 1600-tallet, da bønder fikk i oppdrag fra kongen å gi ly til folk som tok ferden over fjellet.

– Vi har levd med villreinen hele tiden, forteller Sønstebø, som husker hvordan faren pleide å stå med kikkert og speide utover fjellet. Han jaktet hvis han så noe, og på det meste kunne han få så mye som 10-12 rein. Kjøttet ble slaktet og solgt – og spist av Ragnar og søsknene.

– Vi er vokst opp på reinskjøtt.

Han minnes flokker av reinsdyr som passerte i bakkene vest for gården. Det var en tid da stammen som i dag holder til i Rondane i sør og Dovre i nord var én og samme.

– Og over her gikk det et fast trekk. Men den gang var E6 en grusvei.

Trekket så han sist på 1960-tallet. Så hva skjedde? Svaret er veien og jernbanen. Men også noe annet: Reiselivsnæringen.

I vårens høringer det vært lansert flere forslag som handler om at mennesket må trekke seg helt ut av fjellheimen. Naturvernforbundet vil fjerne sauen, begrunnet i at den risikerer å overføre farlige parasitter til reinen og ødelegger økosystemet på fjellet. Villreinstyrene har foreslått at staten skal kjøpe opp hytter og sel som ligger innenfor verneområdene, og rive dem.

Sønstebø tror grepene vil være feilslåtte.

– Reinen trues ikke av den vanlige bruken, av seterdrift, av jegere, fiskere og vanlig turliv. Jeg vil ikke gripe inn i allemannsretten, men vi er nødt til å begrense tilretteleggingen. Det er ingen menneskerett å gå på Snøhetta, og jeg mener det var stor feil å gjenåpne Snøheim.

Det er ingen menneskerett å gå på Snøhetta

—  Ragnar Sønstebø, Fokstugu

Rettssaken

Nest etter moskusen, er det Snøhetta som er Dovrefjells største trekkplaster, skal vi tro reklamen fra Visit Norway. Hit kommer du enklest ved å ta buss 14 kilometer inn i nasjonalparken – langs Snøheimveien som ble bygget av forsvaret. Den stanser ved turisthytta Snøheim, og herfra tar stien deg 700 høydemetre opp til toppen.

På instagram har tusenvis dokumentert turen: Smilende mennesker iført skalljakker og raske solbriller, ledsaget av #UtPåTur og #LivetErBestUte.

Det har vært turisthytte her siden slutten av 1800-tallet, da det først og fremst var elitene og oppdagere fra andre land som skulle bestige det norske fjellet. Dagens Snøheim ble bygget i 1952, og kom i forsvarets eie da skytefeltet ble utvidet i 1958.

Da skytefeltet ble stengt, og slettene mellom Hjerkinn og Snøhetta ble tilbakeført til nasjonalparken, begynte DNT å jobbe mot myndighetene for å få tillatelse til å gjenoppta driften.

Først fikk forsvaret klarsignal om at hytta kunne overdras til DNT. Da under forutsetning at den gamle veien som forsvaret hadde anlagt, ble fjernet. Så ble det gitt dispensasjon fra verneforskriften så Snøheim kunne settes i stand igjen, utvides – og driftes. Og til slutt besluttet Riksantikvaren seg for å frede Snøheim - inkludert den planlagte utvidelsen.

En forening av naturvernere, «Bevar dovrefjell mellom istidene», reagerte. De påklaget vedtakene, som innebar at man likevel tillot ferdsel inn til hytta.

Hotellmann på hytte

Denne sommeren er det 20.000 mennesker som skal busses inn til Snøheim. Du ønskes velkommen av Ivar Neteland, som har bakgrunn fra hotellbransjen. Han har spesialisert seg på å ta over hoteller i kortere perioder, og er hyret inn av DNT for å drifte Snøheim i sommer.

Hit kommer «alle» for Snøhetta, forklarer han. Bare anslagsvis 5.000 av bussgjestene er overnattingsgjester. Men mange tar middagen på hyttehotellet før de busser tilbake til Hjerkinn.

– Det at man sitter sammen og spiser gir en egen stemning. Dette med social dining ser vi faktisk at er blitt veldig populært også i high end-markedet, understreker Neteland.

I peisestua har Erja Karkkonen og Torill Øisjøfoss slått seg ned med hvert sitt rødvinsglass i påvente av at Neteland skal servere middagen. Også de skal på Snøhetta.

Uten bussen var det utenkelig, røper Karkkonen.

– Pensjonister som oss kan ikke gå 14 kilometer.

De blir sittende og diskutere villreinpolitikken, og er enige om én ting: Det kan ikke være DNT som må vike her:

– DNT er for dem som er opptatt av beskjeden turisme, sier Karkkonen.

– Hva gir det deg å komme hit?

– Dette er fantastisk. Du tømmer hodet. Du konsentrerer deg om de steinene du går på, og du er i nærkontakt med elementene. Og du forstår at du er ganske liten. Du forstår din plass, sier hun, og legger til.

– Det burde flere forstå.

Venninnen klør seg litt på armen, og ymter frempå at myggen er et lite skår i gleden:

– Altså. Hvis du skal få folk til å hold seg unna... En mulighet er å dyrke fram myggen.

Du forstår at du er ganske liten. Du forstår din plass,

—  Fotturist Erja Karkkonen om å gå i fjellet

2013: Reinen er ikke truet

I høringsprosessen er det igjen kommet forslag om å fjerne Snøheim. Det samme gjelder den selvbetjente hytta Reinheim, som ligger et par timers gange fra Snøheim, i Stroplsjødalen, som regnes som et spesielt sårbart villreinområde.

Men i Snøheim-rettssaken, som ble avsluttet i 2013, fikk ikke naturvernere medhold. Det sentrale spørsmålet for retten var i hvor stor grad ferdselen faktisk hindret og fikk konsekvenser for villreinen. På bakgrunn av en rapport fra Statens institutt for naturforvaltning og uttalelser fra sakkyndige vitner, konkluderte retten med at regimet med skyttelbusser hadde forskjøvet ferdselen fra Snøheimveien til områdene fra bussens endestasjon ved Snøheim og innover derfra. Det var verken blitt færre rein som følge av driften på Snøheim, eller skjedd en forringelse av stammen, dommen:

«Bevisførselen viser at det som skjer, er at villreinen blir forsinket i trekket mot vinterbeitet, men det er ikke noe som tyder på at dette i seg selv har negative effekter for reinen.»

2023: Rødt lys

Naturoppsyn Rusten bemerker noe som ikke helt rimer med lagmannsrettens bevisvurdering fra 2013:

Reinen er nemlig en arelkrevende art. Den jakter stadig på gode beiteområder. Og i starten av august pleier snøhettaflokken å komme nordfra og inn i Stroplsjødalen og området der bussene kjører. Her finner den mat, viktig kapital som trengs for å overleve vinteren. Derfor er det ikke uproblematisk at reinen holder seg unna tre uker ekstra, mens folk som vandrer midt i matfatet:

– Når reinen blir forsinket og forstyrret, ser vi det i redusert vekt. Simlene blir mindre, og får igjen lettere og mer skrøpelige kalver. Da er vi inne i en negativ spiral. Det er dette som arbeidet med kvalitetsnormen nå har vist, sier Rusten.

90 prosent av villreinen i Europa befinner seg i dag i Norge. Den kom hit for 10-12.000 år siden. Historisk har villreinområdet på Dovre vært en av fire store villreinregioner i Sør-Norge. Her kunne reinen boltre seg fra kysten i nordvest og helt sør til Hamar.

Villreinforskere snakker om at vi i moderne tid har satt villreinen på bås, og i dag roterer den lille Snøhettastammen kun grovt sett rundt Snøhetta. Skulle man skulle tatt grep som virkelig monnet, og som ga dyra mer boltreplass, måtte man med andre ord lagt både E6 og Dovrebanen i tunnel.

– Blir ikke alt annet symbolpolitikk?

– Samfunnsnytten trumfer nok levevilkårene til rein her. Men vi kan gjøre noen tiltak som ikke er fullt så drastiske. Og vi kan i hvert fall ikke sitte i ro lenger, mener nasjonalparkforvalter Bernhard Svendsgard.

Vil ha noe igjen

Lenger sør, på Venabygdsfjellet, har allerede en DNT-hytte, Gråhøgdbu, blitt fjernet på grunn av villreinen. Her har DNT imidlertid reist ny hytte, noen kilometer lenger vest, i randsonene av der villreinen oppholder seg: Veslefjellbua er topp moderne med plass for hundeekvipasjer.

DNT omtaler seg selv som en «konstruktiv medspiller i villreinarbeidet», og åpner nå for å begrense åpningstiden både på Reinheim og på den selvbetjente delen av kjente Rondvassbu, som også ligger i et villreinområde. Dette gjelder vinterstid.

Men de vil ha noe igjen. I høringssvaret til departementet ber de om å få oppskalere på andre hytter.

– Hvor bør dette skje?

– Ved byggingen av Veslefjellbua fikk vi anledning til mindre utvidelser på nabohyttene Eldåbu og Jammerdalsbu slik at alle hyttene ble like med hensyn til lager, eget rom for hyttevakten og eget rom for de som har med hund. Dette kunne vi tenkt oss også i Langsua, sørøst for Jotunheimen, hvor vi har lignende problematikk. Dette er små hytter, og det er vanskelig å arrangere gruppeturer hvis det er god plass på en hytte, men ikke plass på den neste, sier Reiten.

Det årlige besøkstallet på Reinheim er rundt 2.000, mens Snøheim har rundt 5.000 overnattinger.

Hytta som ble fjernet, Gråhøgdbu hadde tilsvarende ca. 500 besøkende årlig. Etter bare to års drift har Veslefjellbua doblet besøkstallet sammenlignet med forgjengeren. DNT-hytta nord for Veslefjellbua, Eldåbu ligger i et område hvor det er observert flere tilfeller av villreinkalving, i følge en ny rapport fra Norsk villreinsenter.

Vil gradere retten til fjellet

Allemannsretten har eksistert i Norge i århundrer, som en uskreven sedvane der alle skulle ha rett til å ferdes i naturen, til å oppholde seg der og høste av bær og fiske.

Men Dovre-ordfører Astrid Skomakerstuen (Ap) ser ingen grunn til at DNT skulle ha spesielle rettigheter i indrefileten av den norske fjellheimen. Hun påpeker at allemannsretten har opphav i en tid da det først og fremst var lokale som brukte fjellene til jakt, fiske og beite. Nå etterlyser hun en gradering av rettighetene til fjellet:

– De lokale må ha forrang, og de som kommer hit bør betale for å oppleve dette slik at skillingen blir liggende igjen på Dovre. Da tror jeg også lokalbefolkningen ville fått større eierskap til villreinen. For det skaper bare uvilje når lokale nektes å utvide seterbuene sine, begrunnet i villrein, mens bobilene får parkere akkurat hvor de vil, sier hun, og legger til:

– Det er lett å være stat og interesseorganisasjon og mene ting om villreinen, men til syvende og sist er det de lokale som blir påvirka mest av tiltakene.

Det skaper bare uvilje når lokale nektes å utvide seterbuene sine, begrunnet i villrein, mens bobilene får parkere akkurat hvor de vi

—  Astrid Skomakerstuen, ordfører

Slingsbys drøm

Moskusens, villreinens, fjellrevens og elgens rike. Ingen sier myggens rike. Og mennesket - det presenteres ofte som en gjest.

Det er Karin Lillevold som har gjort observasjonen. Hun er doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Bergen, og er i sommer på feltarbeid på Dovrefjell. Her forsker hun på hvordan man gjennom ulike praksiser, iscenesetter naturen. Og Lillevold mener å se en tendens til at man i dag tenker på naturen som et sted der det ikke skal være mennesker.

– Hvilket syn hadde vi før?

– Det har nok vært litt forskjellig. Men det var i stor grad Slingsby og de engelske oppdagerne som kom med dette romantiske synet, om at naturen var noe fint å se på. Lokalbefolkningen som brukte naturen til beite og seterdrift hadde et litt annet samspill. Et annet perspektiv her, er at du ser på naturen som noe vi tar del i, som noe vi kjenner og dermed også bryr oss om.

Hun mener allemannsretten står sterkt i Norge, men spør seg om vi ikke har glemt ansvaret som følger med. Dessuten går vi stadig mer i flokk:

– Gjennom sosiale medier trekker alle til de samme plassene for å ta det samme bildet. Vi søker de ekstreme opplevelsene, og de mest fantastiske bildene.

Et annet perspektiv er at du ser på naturen som noe vi tar del i, som noe vi kjenner og dermed også bryr oss om.

—  Forsker Karin Lillevold

Ny sport

Opplevelsene og bildene – vi høster dem også til andre tider enn før. Det bekrefter både reiselivsnæring, fjellforvaltning og lokalbefolkning. På vinteren går vi toppturer, «rando» og driver med kiting. Og på Dovrefjell har det bredt seg en særegen sport:

– Hvis du dro inn i fjellet en februardag for 15 år siden, møtte du ingen. I dag kan du gå på joggesko på hardtråkka trugestier, forteller naturoppsyn Espen Rusten.

– Hva har skjedd?

– Sosiale medier. På Dovrefjell hadde vi for noen år siden besøk av en fransk fotograf som har tatt noen av de mest fantastiske moskusbildene. De fikk stor blest. Siden da har vi sett særlig mange franskmenn på vinteren, fotografer som kommer for moskusen, lyset – og dårlig vær.

Han foreslår at vi kommer tilbake på ny menneskesafari i februar.

– Da får dere se et særfenomen.