Tar troen på alvor

Alf van der Hagen legger ikke skjul på at han er spent på mottagelsen av boken som nå gis ut på Verbum, forlaget til Bibelselskapet. De to forrige dialogbøkene hans, med Dag Solstad og Kjell Askildsen, kom på forlaget Oktober, og fikk henholdsvis Kritikerprisen og en nominasjon til Brageprisen.

– Jeg føler meg litt på tynn is denne gangen, sier van der ­Hagen.

– De to siste bøkene var ­memoarene til to berømte forfattere, mens dette er et forsøk på å føre offentlige samtaler om tro med veldig forskjellige mennesker, blant andre Geir Lippestad, Shoaib Sultan og Gerd-Liv Valla, Vigdis Hjorth, Henning Hagerup og Tom Egeland. Slike­ samtaler har ofte vært tabu-
belagt utenfor etablerte religiøse sammenhenger, men jeg tror de har allmenn interesse. I den nye boken henvender jeg meg ikke først og fremst til allerede troende, men de som ikke vet – og likevel erkjenner at det er mye viktig man ikke vet.

Tre bøker om temaet

Dette er Alf van der Hagens sjuende samtalebok siden 1993. Selv om de andre i stor grad har handlet om litteratur og kunst, har også de dreid seg om personlig livsanskuelse og samfunnssyn, ­politikk og religion.

– Slik sett var ikke veien lang til en bok om meningen med ­livet, og om menneskers gudsbilde, sier han.

Målet er å gi ut enda en bok med samme tematikk. Forfatteren er allerede i gang med bok nummer to; Meningen med livet. Med punktum, ikke spørsmålstegn som i førsteboken.

– Selv om mange av samtalepartnerne mine uttaler Gud uten å rødme i den første ­boken, har de ingen tydelig fasit. Sikkert fordi­ jeg i stor grad har henvendt meg til folk mange ikke opplagt tror grubler over metafysiske spørsmål. I neste bok vil kanskje samtalepartnerne være sikrere i sin tro. Rekkefølgen på bøkene er motsatt av min egen troserfaring, sier han med et lite smil.

Trenger kunnskap

Fordi religion i Norge gjennom 1900-­tallet ble sett på som noe pinlig, dumt eller farlig av allmennheten, hevder van der Hagen vi i stadig større grad ble religiøse ­analfabeter på den tiden.

– Selv om det kunne være nødvendig å ta et oppgjør med tilstivnede og undertrykkende religionsformer, kastet vi kanskje barnet ut med badevannet. Noe som i dag gjør det vanskelig å gjenkjenne religiøse symboler i kunst og litteratur, og dermed gjør tilværelsen grunnere. Mer enn noen gang før trenger vi dessuten kunnskap om hverandres tro og verdier, på tvers av religiøse skiller. Nyhinduismen sammenligner tilværelsen med et fjell, hvor det finnes mange stier opp til målet for vår lengsel. Jeg tror dét gjelder vår ­dypeste leting etter mening også, sier mannen som i 15 år satt i ­redaksjonskomiteen for bokserien Verdens Hellige Skrifter.

Troen fadet ut

Alf van der ­Hagen var 17 år og bodde i ­Moelv i Ringsaker kommune da vinden fra Jesusvekkelsen fylte ham med en nyfrelst glød, som spontant fikk ham til å gi bort alle de verdslige Frank Zappa-platene sine.

– Min nye kristentro var vel noe av det mest radikale en tenåring i Moelv kunne finne på ­omkring 1980. Bob Dylans ­omvendelse få år tidligere hadde i den grad gjort inntrykk, at jeg i anmeldelsen min av Saved i ­Hamar Arbeiderblad, var full av lovord. Alle andre anmeldere­ mente jo at den var en elendig oppfølger til Slow Train Coming. Snart ble jeg frilanser i Vårt Land, før troen fadet mer og mer ut – til den forsvant helt fra min bevissthet.

– Hva skjedde?

– Jeg mistet lysten, og fikk ­andre lidenskaper, først og fremst litteratur.

I 20 år har van der Hagen gjort samtaleintervjuer om kunst og litteratur, både for aviser, tidsskrift og i egne programmer i NRK radio og TV. Først de senere årene har samtaleemnene 
også dreid seg om religiøse spørsmål. Blant annet har han gjort flere Min tro-intervjuer for Vårt Land, og flere av disse er med i boken. Han er også selv blitt intervjuet i denne spalten for noen år siden.

– I samtaleform kan vi nærme oss det guddommelige, stykkevis og delt – motsetningsfullt og vanskelig som det er. Min egen nysgjerrighet, midt i min uviten­het, gjorde meg åpen for det. ­Siden jeg føler meg dummere og dummere når det gjelder å forstå troen, har det ikke vært aktuelt å lede an i slike samtaler. Jeg har mer vært en som har fulgt etter og stilt spørsmål.

Lønnkammer

Noe av det første Alf van der Hagen gjorde som redaktør og admini­strerende ­direktør i ukeavisen Morgenbladet, var å starte en serie om ­religioner i Norge. Hvorvidt serien­ var med å løfte abonnementstallet fra 7.000 til 26.000 i løpet av hans niårige tid i avisen, er ikke godt å si. Sikkert er det at serien skapte debatt.

– Noen mente vi var for kritiske, mens mange sa vi var for ukritiske. Det kom vel an på hvilket forhold man hadde til tro, også ut over sin egen. For noen har troen vært et åk, og forkynnelsen har gitt gode mennesker et lavt selvbilde og tunge tanker om synd og helvete. Andre har andre erfaringer. Det gjelder også de jeg samtaler med om dette.

– Er det noen som ikke vil være med på slike samtaler?

– Ja, og det kan jeg skjønne. Selv kan jeg også føle sjenanse ved å prate om egne troserfaringer. Likevel har de fleste uttrykt at det er godt å kunne føre samtaler innenfor en slik ramme. Men dette er ikke en bok som roper, det er snarere en bok som mumler, eller hvisker. Troens hjem er først og fremst i lønnkammeret. Men like gjerne ute i naturen som innenfor gudshusene.