Østkantens sympatiske kyniker

Ei jente tisser på seg og blir kald. Mora har ikke råd til å betale for bussbilletten hjem. Det er en slik knipe forfatter Ingvild H. Rishøi liker.

– Jeg skriver mye, og mye blir det ikke noe av. Men det som har blitt noe av handler ofte om barn. Det er det jeg får til, ser det ut til.

Hun har vist oss den mystiske skogen bak blokka hun bor i. Hun har løpt etter et ekorn. Nå er hun tilbake på kjøkkenet sitt, og lager kaffe.

– Hvorfor tror du at du lykkes best med å skrive historier om barn?

– Jeg er ganske følelsesstyrt selv, ikke så analytisk. Jeg bruker mange konkrete ord og bilder. Det passer med barnefortellinger. Noen ganger har jeg fått kritikk for at voksenpersonene mine har for barnslig språk og tenker for enkelt, selv om jeg har gitt dem mine mest kompliserte tanker. Så det er ikke så enkelt, det der.

Rishøis foreløpig siste bok, Vinternoveller, begynner med historien om jenta som tisser på seg. Boka er en samling av tre noveller, som alle handler om mennesker som forsøker å ta seg av noen. Men som sliter med å få det til.

[ Les flere artikler fra vårt litteraturbilag som kom ut 18. november. ]

Kynisk

Vinternoveller har blitt godt mottatt. Så godt at det ble den første boken som har blitt nominert til Brageprisen i to kategorier. De to juryene viste til «forfatterens medfølelse med sine skikkelser» og skrev at «alle novellene var gjennomstrømmet av den samme forståelsen og empatien».

Hun kjenner seg ikke igjen i beskrivelsene. For selv mener hun at hun er en kynisk forfatter.

– Ja, jeg er det! Jeg er veldig opptatt av leserens reaksjon.

Hun tar moccakannen av komfyren og setter to kopper kaffe på kjøkkenbordet.

– Jeg manipulerer dine følelser, forhåpentligvis med suksess. Jeg ønsker at folk skal leve seg inn i det, gråte eller le. Når folk sier at de gråter så blir jeg glad.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Barna er ikke alltid hovedperson. Ofte er hovedpersonen de som gjør så godt de kan for å ta vare på dem, og som ikke alltid lykkes helt.

– Også dét er kynisk. For hvis du skal bry deg om en person i en bok, så må den ha et problem. Og jo mer det eskalerer, jo mer bryr du deg. Jeg ser jo at folka i mine noveller er på undersida av det norske samfunnet. De er ikke nederst, men på undersida. Men da boka ble lest så politisk som den ble, ble jeg kjempeoverraska.

Politisk, kanskje

– Dette er jo kommunisme, var det ei venninne som sa da hun leste et utkast. Da den ble gitt ut, skrev Dag og Tids anmelder at «ingen skal vere i tvil om at sympatien til forfattaren ligg hos dei som har det vanskeleg».

– Er du en politisk forfatter?

– Jeg er vel ikke det. Det har ikke vært noe mål, selv om jeg har noen sterke politiske meninger. Jeg er mest opptatt av klima, for det er det store spørsmålet som griper inn i alt. Og olje. Det er ekstremt ansvarsløst, det Erna Solberg holder på med. Hun kjører på med en politikk som ødelegger verden, rett og slett. Hun gjør det!

– På hvilken måte?

– Så lenge Norge fortsetter å pumpe opp olje, så tar ikke norske politikere ansvar for at mennesker dør av klimaendinger. Erna Solberg har makt til å endre kursen. Vær så god! Ta det ansvaret.

– Tar du selv konsekvensene av disse holdningene?

– Så mye som jeg kan. Men ikke nok. Jeg lever også i en oljeøkonomi.

– Kjører du bil?

– Nei.

– Tar du fly?

– Nei.

– Tar du buss?

– Ja.

– Tror du dette engasjementet vises i historiene dine?

– Ikke i det hele tatt. Hvis jeg kunne skrive en fin novelle om klima, så ville jeg gjort det. Men jeg kan ikke ha et budskap som utgangspunkt. Det har jeg aldri. Derfor ble jeg overrasket når Vinternoveller ble lest så politisk, for jeg hadde ikke det budskapet klart for meg. Veien av Cormac McCarthy er en kjempebra politisk bok som jeg tenker kan handle om klima. Men jeg tror heller ikke han hadde budskapet klart for seg da han skrev.

LES OGSÅ: Fikk to nominasjoner for samme bok

Heimstadsdikting

I Rishøis historier er vi på kjøpesenteret, busstoppet, og den lokale brune puben i Groruddalen. «Rishøi skriver om de svakeste av oss» skrev Dagbladets anmelder, og fortsatte: «Østkantfolk, som det het en gang».

– Der er her jeg bor, her jeg kjenner detaljene. Jeg vil lage presise bilder, og det er her jeg kan gjøre det. En gang prøvde jeg å skrive fra Portugal, hvor vi bodde en liten stund. Det ble bare tull, «vinden blåste i sanden» og slikt. Det ble ikke noe bra.

Fra leiligheta i åsen over Ammerud ser hun til kjøpesenteret, busstoppet, og høyblokka som hun bodde i lenger nede i dalen («det var en bomaskin»), før hun flyttet sammen med dikteren og musikeren Jørn H. Sværen.

– Jeg får mange ideer fra mitt eget liv, og fra det jeg ser på T-banen og på treningssenteret. Ideen til novella om han som skal kjøpe pute, den fikk jeg da jeg skulle kjøpe pute. Så kom en sånn putedame og spurte hvor høy den skulle være, og så ble jeg kjempestressa. Jeg bruker småting fra mitt liv og det jeg ser. Men hovedpersonene er veldig langt fra meg. Jeg er ikke alenemor eller fattig, og har ikke mann som sitter i fengsel. Mitt private liv er privat, jeg vil ikke skrive om det. Og jeg vil heller ikke at min familie, fordi de har en forfatter i familien, skal kunne risikere hva som helst. De skal ikke måtte leve i en konstant reportasje. Det synes jeg er å misbruke makten man har som kunstner.

– Du har ikke vurdert å skrive deg inn i den selvbiografiske bølgen?

– Jeg skjønner ikke at folk vil skrive slik. Jeg ville fått så dårlig samvittighet. Men jeg ser at det kan bli spennende litteratur.

– Fører dette til at du ofrer historier?

– Jeg synes ikke det, for jeg liker å dikte. Det ligger i yrkesbeskrivelsen. Det er som når barn leker med Playmo og skaper en ny verden hvor de ikke lenger er seg selv.

LES OGSÅ: Sultprisen til Ingvild H. Rishøi

Lengre og lengre

Til nå har det blitt tre novellesamlinger, to barnebøker, og på ti år har hun vært med å lage tre utgaver av bladet Avsagd hagle («det går treigt, men vi jobber med det på fulltid»).

Med tiden har novellene blitt lengre og lengre. Den siste fortellingen i Vinternoveller handler om en 17 år gammel jente, som er søskenflokkens egentlige omsorgsperson, og som tar med seg lillebroren og lillesøsteren sin og rømmer. Om fortellingen hadde vært litt lengre kunne den vært en liten roman.

– Jeg liker å vite akkurat hva som står hvor i teksten. Det er med novellen jeg klarer det nå. Men jeg skriver bare de historiene jeg har lyst å skrive. Tekstene blir så lange som de blir, men jeg ser de har blitt lengre.

– Skriver du fordi du liker å skrive, eller fordi du vil oppnå noe med det?

– Jeg vil bare skrive. Jeg vil ikke noe med det, jeg vil bare skrive. Det har alltid vært det jeg er flinkest til og det jeg har villet bli. Og fordi jeg alltid har villet skrive, gjør anerkjennelsen at jeg blir tryggere som person. For skrivingen er grunnleggende knyttet til hvem jeg føler jeg er.

Statsministerens kontor har ikke ønsket å kommentere kritikken fra Rishøi.

LES OGSÅ: Forfattere kjemper for skolebibliotek