For hvor blir det egentlig av menneskene som av en eller annen grunn ikke føler at de hører til blant de «hard core-kristne»?

Til tross for at medlemstallet foreløpig ikke er høyere enn en middels stor pinsemenighet, tar en Facebook-gruppe nå mål av seg å være «Norges største menighet». Med nettopp dette navnet, inviterer den til å forene de største blant jordens syndere som apostelen Paulus så ydmykt kalte seg selv, og inkludere dem som ikke føler at de passer inn i eksisterende menigheter.

– Menighetene må ta til seg den typen kritikk som dette forumet representerer. De er blitt for bundet opp i en gitt kultur og et gitt sett av væremåter, sier daglig leder for IT-selskapet Kommunion, Anders Bjorvand.

Flest utenfor. «Norges største menighet er uten tvil alle de som mangler fast tilhørighet, de som sjeldent eller aldri går på møter eller andre kristne aktiviteter, de som ikke klarer å identifisere seg med tradisjonelle sammenhenger, de som trives bedre på puben enn i kjærka, de som er utstøtte, de som kalles frafalne, de som tenker nye tanker og får pepper for det, de som drømmer om en helt ny type menighet,» skriver moderatorene for gruppen, som har en mailadresse som sier «jordens.avskum» før alfakrøllen, og har fått 234 medlemmer.

Diskusjonene på gruppen er til nå blitt over 80, og handler om alt fra ulike grupperinger kristne (‘hard-core-kristne’, og ‘kristne-light’), synd, evangelisering, og blondiner.

Sytegruppe. Bjorvand advarer mot at dette fort kan bli en sytegruppe.

– Det blir som en matematiker som skal fange en løve på savannen, tar med seg et bur til Afrika, og definerer utsiden til å være innsiden. Bare fordi man her definerer at man er utenfor, betyr det at man ikke er innenfor, og disse viser like stor grad av konsumkultur som dem de kritiserer for å ha blitt for inngrodde. De er ikke så radikale i bibelsk forstand som de selv liker å tro. Men først og fremst er dette et budskap som kirken må ta på alvor, sier Bjorvand.

Forsamlingsleder Gunnar Ferstad i Indremisjonsforsamlingen Betlehem i Bergen nikker. Han mener problemstillingen er enda mer aktuell idag enn for få år siden.

– Vi ser at mange er innom og snuser, og ikke slår røtter noen steder. Og stadig flere mennesker forsvinner ut av menighetene til ingenting, sier Ferstad.

Kodeknekking. Menighetsplanter Helge Standal i Den norske kirke i Sandnes peker på disse årsakene til at folk mister tilhørigheten:

  • Den største gruppen knekker ikke de sosiale kodene, finner ikke venner, og blir skuffet over det kristne fellesskapet.
  • En mindre gruppe forlater menigheten på grunn av en konflikt, eller vanskelig personlig relasjon.
  • En mindre gruppe mister troen, eller blir sterkt tvilende.

Dette korresponderer med en undersøkelse fra New Zealand, publisert i boken A churchless faith.

Forfatter, pastor og sosiolog Alan Jamieson skriver at bare én av 108 mennesker som han intervjuet forlot sin menighet på grunn av sviktende tro. Og Jamieson mener at når pastorer skal prøve å forklare grunnen til at folk forlater menighetene, peker de ofte på den utløsende årsaken. Han påviser at de fleste har vært gjennom en lang prosess som har ført til at man i økende grad føler seg utenfor i menigheten.

Forfatteren kritiserte kristne ledere for å være for opptatt av hvordan de skulle få fatt i nye, snarere enn hvordan de skulle hindre frafall.

Ulike fellesskapsstørrelser innenfor samme menighet er Ferstad og Standals oppskrift på hvordan man kan ta vare på folk.

– Folk er forskjellige, og behovene er forskjellige. Vi har jobbet mye med smågrupper, og finner man en plass i et lite felleskap, er sjansen større for at man ikke forsvinner ut. Men det er ikke enkle svar her, og de som får det til best, er de menighetene som jobber hardt med problematikken hele tiden, sier Standal.

Nisjemenigheter. Men også menigheter kan bli for skreddersydde, advarer forsamlingsleder Gunnar Ferstad.

– Viljen til å forplikte seg er svakere. I møte med kristne fellesskap stiller man som en forbruker, med ønske om å få dekket sine behov, snarere enn å bygge og skape noe, sier Ferstad.

Han hevder dette igjen har fått konsekvenser for menighetene, som blir stadig mer nisjepregede. Man har tilbud for barnefamilier, single, ulike musikkinteresser og ulike trosutrykk.

– Forsamlingene blir dermed tydeligere på hvem de primært vil være for. Og det kan fort føre til at enkelte føler seg litt på siden. Men jeg vil utfordre til å tenke større om hva en menighet bør være, sier Ferstad.

Det bør ikke være lett å skifte menighet, sier Standal. Man kan bli rotløs og aldri fornøyd. Men dette er et tveegget sverd:

– Vi er mennesker som strever, og noen ganger kan det kan være godt å få begynne på nytt igjen, sier han.

Unge i studentfasen er de som oftest havner på vidvanke, påpeker Ferstad. Men Ole Magnus Olafsrud i Navigatørene sier det er konformitet i menighetene som i stor grad utgjør problemet. Mange får et sjokk i det de gjerne endrer seg personlig i begynnelsen av tyveårene, og havner i nye studentmiljøer, uten at menighetene gir rom for mangfold.

– Hva skjer i det den «knallkulturen» man var en del av i tenårene er borte, og man må orientere seg et sted der det ikke er vegger? spurte Olafsrud retorisk da han holdt foredrag om temaet under Pinsebevegelsens predikantkonferanse.

Én kristenform. Han advarte mot de typiske tabbene som også Navigatørene hadde gjort i sitt studentarbeid: For unge ledere som presenterer 1) for enkle svar, 2) en sammenheng mellom liv og uttrykksform som er alt annet enn ærlig, og 3) gir inntrykk av at det er én riktig måte å være kristen:

– Ungdom er sårbare, de leser kulturen, og forstår hvordan de skal oppføre seg for å bli akseptert, for så å bli belønnet gjennom de skrevne og uskrevne lovene. De tilpasser seg og tilpasser seg, for det verste er ikke å være innenfor. Men det er strevsomt plutselig å være en trekant i et miljø der alle andre er firkanter. Vi må gjøre alt vi kan for ikke å få kloninger. Vi har ikke bruk for tre hundre firkanter. Vi har bruk for trehundre mangkanter. Også noen runde, sa Olafsrud.