– Hittil har kirkens villighet til å oppmuntre og støtte de mennesker som har valgt å avstå fra seksuelle relasjoner, vært liten. Kanskje fordi det selv blant kirkens ledende personer oppleves som et altfor stort offer. Man er ikke beredt til å gjøre denne eller andre oppofrelser for Jesu skyld i sitt eget liv, og derfor er det lettere å avfeie det som et ekstremt valg, skrev den svenske presten Erik Johanson foran Svenska kyrkans kirkemøte høsten 2004.
Johanson er homofil. Han ser homoseksualiteten som en gave fra Gud, selv om det innebærer at han har avstått fra noen å dele livet med. Han opplever at han gjennom sin legning har fått et kall fra Gud til å leve i sølibat - og at det er et rikt liv.
Men han opplever motvilje og mistenksomhet fra den kirken han er prest i. I debatten om retten til å få uttrykke kjærligheten i en seksuell relasjon, settes det spørsmålstegn ved de som har valgt å leve avholdende. De avfeies som ekstreme eller fundamentalistiske.
– Om målsettingen for mitt liv er å ære Gud i alt jeg gjør, blir det en naturlig konsekvens av det å avstå fra de uttrykk for seksualiteten som ikke rommes innen ekteskapets ramme. Men på tilsvarende måte behøver vi alle å avstå fra ulike ting i livet, for etter beste evne å leve til Guds ære, skriver han i Svensk Pastoraltidsskrift.
Og her berører han det som er blitt et stadig større tankekors i forhold til den såkalte homofilidebatten: En liten gruppe mennesker, de homofile, får hele kirkens krise lesset på sine skuldre. I iveren etter å diskutere den rette livsførsel for denne minoriteten, forsvinner det virkelig viktige tema: Hvordan kan vi alle - i dagens samfunn og dagens verden - leve et liv preget av kyskhet?
Jeg merker motstanden både i fingrene og hodet idet jeg skriver dette gammelmodige ordet. Det er noe nesten latterlig over det - assosiasjonene går til kyskhetsbelter, til gamle jomfruer, til snerpete munner og hemmeligheter dyttet under dynene.
Eller enda verre: Ordet har vært et maktmiddel, som har gjort kvinner til mannens eiendom, som har kunnet begrunne såkalte æresdrap. Kyskhet har vært et maktord som kan brukes til å underlegge seg andre.
Men kanskje ordet nå er så dødt at det lar seg vekke til live igjen, i sin opprinnelige friskhet og djervhet?
– Tidligere var det et tabu å snakke om sex, nå er det kyskhet man ikke våger å tale om. Derfor er det vår oppgave som kristne å streve etter kyskhetens klima og søke kyskhetens kultur, skrev den svenske katolske biskopen Anders Arborelius i tidsskriftet Pilgrim i fjor.
I de fleste oppslagsverker står det at kyskhet betyr seksuell avholdenhet eller jomfruelighet. Men dette er en moderne innsnevring av ordet. Kyskhet er en av de sju kardinaldydene, motsatsene til dødssyndene (og kanskje vi ikke skal være så lei oss for at TV 2 i disse dager har børstet støvet av dødssyndene).
Begjær er en av dødssyndene, og motpolen til kyskhet. Men det er ikke et så seksualisert begrep som TV 2 gjør det til. Begjær handler hos kirkefedrene om mye mer enn seksuell attrå. Det handler om viljen til å ta for seg og ubegrenset utnytte skaperverkets goder til egne formål.
Kyskhet har samme språklige rot som consciousness, altså bevissthet. Det handler om et bevisst forhold til Guds gaver, om en vilje til å glede seg over dem nettopp som gaver fra Gud, og derfor ikke misbruke dem. Kyskheten gleder seg over blomstenes skjønnhet, i stedet for å plukke dem, skriver Arborelius.
«Luxuria» er den latinske betegnelsen på dødssynden vi har kalt begjær. Og dermed ser vi at dette handler om det som offisielt er tema for årets kirkemøte: Vårt ansvar for miljøet. Da er det kyskhet vi dypest sett snakker om: Nemlig om vilje til et bevisst forhold til skaperverket, om vilje til å begrense seg, om å si nei til mindre goder av hensyn til de virkelige goder.
«Kyskhet er farlig. Den underminerer en hel maktstruktur», skriver Arborelius. Kyskhet setter spørsmålstegn ved våre grunnleggende samfunnsstrukturer: Kravet om stadig mer, retten til å ta for seg, utnytte til egen fordel, mele sin egen kake - til markedets usynlige hånd: egeninteressen.
Når alle andre skal ha rett til å realisere sine iboende muligheter fullt ut, hvordan kan vi da stille krav til de homofile om at det ikke skal gjelde dem? Det er nødt til å oppfattes som maktmisbruk, som diskriminering, som å knytte bører for andre som vi selv ikke vil løfte med en finger.
Jeg vil gjerne være av dem som støtter Erik Johanson og hans likesinnede i deres forståelse av Bibelens ord. Men å pålegge andre kyskhet vil alltid være maktspråk. Om kyskhet påtvinges, blir det et overgrep som framprovoserer motstand. Kyskheten må vi velge selv, i frihet. Og motivasjonen ligger ikke i å avstå fra noe lavt eller syndig. Motivasjonen ligger i takknemlighet og kjærlighet til Gud. Da kan det å begrense sin utfoldelse nettopp bli inngangen til en mye større utfoldelse.
Og der sitter vi i samme båt, eller kanskje vi heller skal si at vi spreller vi i samme garn, både homofile og andre: Hvordan finner vi tilbake til et liv som preges av at Gud er vårt største gode?
Erling Rimehaug, kommentarredaktør






