«Mine kjære papa og mama! Jeg var saa bedrøvet da dere reiste. Vi have det svert gilt her. Vi gaar i bad eller i bageriet. Nu har jeg ikke mer at fortæle om. En kjærlig hilsen fra eders lille gut», skriver en sjuåring.

VERDIDEBATT, les historiene: Stolt misjonærbarn, Misjonærbarn

Forsker Kristin Fjelde Tjelle leser brev fra misjonærbarn og historiske rapporter for å dokumentere misjonærbarnas historie.

– Jeg ønsker ikke å forsvare praksisen, men jeg ønsker å forstå. Jeg tror faktisk misjonærforeldrene ønsket det beste for barna, selv om vi i dag kan være kritiske, sier Fjelde Tjelle.

LES OGSÅ: – Foreldelse er et stort problem

Prosjekt. Hun er doktorgradsstipendiat ved Misjonshøgskolen i Stavanger, en høyskole eid av Det Norske Misjonsselskap. Dette halvåret har hun permisjon fra doktorgraden om misjonærers maskulinitet for å fordype seg i misjonærbarnas historie. Initiativet kom fra en forskergruppe hun deltar i. Resultatet av forskningen skal publiseres i en artikkelsamling i 2010.

Prosjektet ledes av en styringsgruppe med førsteamanuensis Tomas Sundnes Drønen (leder), førsteamanuensis Marianne Skjortnes og stipendiat Kristin Fjelde Tjelle. 14 forskere fra flere universiteter og høyskoler bidrar til artikkelsamlingen.

Fjelde Tjelle skal gi hovedtrekkene i Misjonsselskapets misjonærbarnshistorie fra det første barnet ble født i 1854 og fram til i dag. Hun anslår at organisasjonen har hattmellom 1.000 og 1.500 misjonærbarn. De aller fleste har bodd på internatskole.

KOMMENTAR: Dype, vonde minner

Lite omtalt. Forskeren har funnet lite i materialet om barnas atskillelse fra foreldre.

– Det blir ikke trukket fram som et problem, sier hun.

– Hvorfor ikke?

– Siden vi i dag vet at atskillelse mellom foreldre og barn er et problem, var det nok også et problem den gang. Enten har de fortrengt det, eller de ville ikke snakke om det. Eller så var ikke problemet stort nok. De hadde mange utfordringer med helse og utdannelse for barna som de måtte veie mot hverandre.

LES OGSÅ: Vil ha utvidet erstatningsordning

Barnebrev. Fjelde Tjelle har tilgang til offisielle og uoffisielle misjonsdokumenter hvor misjonærbarn og skolene blir beskrevet. Hun leser voksne misjonærbarns beskrivelser av sin barndom og brev som misjonærbarna skrev til sine foreldre.

Hun tar fram en gulnet konvolutt og løfter forsiktig ut skjøre ark med sirlig, tett skrift. Brevene har hun fått fra en som var misjonærbarn på 1930-tallet.

Hun har også tilgang på brev fra barn på barnehjemmet Solbakken i Misjonsselskapets arkiv. Der ble sjuåringer satt igjen mens foreldre reiste ut som misjonærer. Det tok opp til ti år før de så foreldrene igjen.

– Barna ble plassert her fra de var seks eller sju år. Noen var yngre. De aller, aller fleste var barna av Madagaskar-misjonærer, sier Kristin Fjelde Tjelle.

– Hvor ofte så de foreldrene?

– Det kunne gå seks, sju og åtte år mellom hver gang. Under 2. verdenskrig var Madagaskar isolert, og noen barn så ikke sine foreldre på ti år. Barna bodde på Solbakken og gikk på lokale skoler. Ikke alle foreldre satte barna på Solbakken. Mange ble også plassert hos slektninger eller til og med hos venner.

LES OGSÅ: Internatbarn vil ha millionerstatning

Et offer. Da Solbakken ble nedlagt på 50-tallet, hadde 176 barn bodd på hjemmet.

– I en del av materialet jeg har lest, legger man ikke skjul på at det var et stort offer å ha barna på Solbakken. Det er hjerteskjærende beskrivelser av små barn som sto igjen på kaia når misjonsskipet seilte. Men likevel stilles det ikke spørsmål. Man tenker at dette er et stort offer, men misjonen krever store offer.

Øyenvitnebeskrivelsene kommer fra andre misjonærer, ikke fra Madagaskar-misjonærene selv.

– De var opptatt av at de heldigvis slapp å gjøre et så stort offer selv, for de hadde internatskole i eget land. Det virker som om de hele tiden sammenlignet seg med dem som hadde det verre.

LES OGSÅ: Nå får 2.500 misjonærbarn spørreskjema

Nektet. Barnas brev forteller om motstridende følelser.

«Mine kjære papa og mama! Jeg var saa bedrøvet da dere reiste. Vi have det svert gilt her. Vi gaar i bad eller i bageriet. Nu har jeg ikke mer at fortæle om. En kjærlig hilsen fra eders lille gut,» skriver en gutt på sju år i sitt første brev etter at foreldrene dro på 1890-tallet.

Johannes Borgenvik (83) var ti år da moren reiste – og 21 da foreldrene kom hjem. På tiårsdagen i 1935 reiste moren fra Stavanger til Madagaskar.

– Jeg nektet å følge henne på kaien. Senere er jeg blitt fortalt at jeg sa «Jeg vil ikke reise ut og dø. Jeg vil være hjemme og ha det kjekt». Det var mitt eget valg å være på Solbakken. Ute på Madagaskar hadde jeg vært vitne til at tre yngre søsken døde før jeg fylte syv år, forteller Borgenvik.

LES OGSÅ: Misjonen tar oppgjør med egen skoledrift

Madagaskar. Faren hadde reist året før moren. Like etterpå skrev Johannes, som da var ni år, et brev til ham: «Jeg er så glad i dig far, du med din varmegode sjel. Gud velsigne arbeidet ditt og dig selv. Jeg lengter voldsomt, men ikke så det gjorde noget.»

Som voksen ble Borgenvik selv misjonær på Madagaskar og fikk seks barn. De fem eldste gikk på internatskolen i Antsirabe. Eldstedatteren flyttet til Norge ett år før resten av familien og gikk da på folke-høyskole.

– Vi trivdes veldig godt på Madagaskar, men vi prioriterte foreldrekallet fremfor misjonærkallet da barna ble så store at de måtte flytte til Norge. Vi ville ha en fast bopel, et hjem for barna og et sted de kunne vende tilbake til. Det hadde ikke jeg hatt, sier han.

Kjøp papiravisen og les mer om forskningsprosjektet som kartlegger misjonærbarnas oppvekst gjennom 150 år.