For en som følte seg nokså lommekjent på Madagaskar og Mangarano etter utallige lysbildeframvisninger i yngre år, var det fort gjort å slutte seg til at fattigdom nok ikke kunne være så ille. For visst ble fattigdommen understreket av den hjemvendte misjonær, men like mye gleden og samholdet blant menneskene på bildene. «De mangler alt, men smiler allikevel!» Som om mangler først og fremst fremkaller smil. Eller jeg ser bakover, til de gode, gamledager hvor vi ikke hadde alt vi har i dag, men hvor det viktigste allikevel var på plass.

Hadde jeg vært eldre ville jeg snakket om den gangen man fikk en appelsin til jul (og var fornøyd med det). Og hvor trangt og lite, men GODT man hadde det.

Nå er det studentdagene ungene mine får høre om; med nattjobbing og trangboddhet og sparing hver måned så vi kunne kjøpe nye Cherrox til ungene (på Fretex).

Og i min dyrkelse av egne minner, glemmer jeg at det å ha akkurat, faktisk ikke er å være fattig. Og det kan være helt greit å få appelsiner til jul, hvis alle andre får det også.

For fattigdom er å mangle noe på ordentlig. Mangler som river i kroppen og tørker bort smilet. Fattigdom handler om å ha ingen valg. Fattigdom er grått, smertelig og håpløst. Jesus ble fattig. Han kjente disse manglene på kroppen; alt ble tatt fra ham, vennene, troverdigheten, ja, hans verdighet. Til slutt tok de også hans liv. Guds egen sønn, ribbet for alt – så vi aldri skulle mangle noe.

2 Kor,8-9

Anne Grete Listrøm er prest i Tangen menighet i Drammen