Eksorsisme har vist seg å være høyst betenkelig og feilslått, mener Arne Tord Sveinall, lederen ved Institutt for sjelesorg på Modum.
Han maner til stor varsomhet når det gjelder å bruke diagnosen besettelse. Han kan ikke forstå hvorfor menigheter og forkynnere synes det er så viktig å sette dette temaet på dagsorden nå.
- Det er langt større og viktigere utfordringer å bruke energi på, sier han.
NETTMØTE:
Svært få. - Er djevleutdrivelse et fenomen Institutt for sjelesorg ofte har befatning med?
- Nei. Vi har aldri drevet med eksorsisme. I løpet av de 20 år som ansatt ved Instituttet, kjenner til to eller tre bestillinger fra mennesker som mener at de er besatte. I disse tilfellene har det handlet om tungt psykiatrisk lidende mennesker, svarer instituttleder Sveinall til Vårt Land.
- Men vi har hatt noen få enkelttilfeller der personer som har vært utsatt for eksorsisme, kommer hit etter at de har slitt i årevis. Vår oppgave har vært å finne ut hva dette handlet om, og å rydde opp i menneskers livsproblemer. Det har vist seg at diagnosen besettelse var aldeles feil. Problemene handlet om helt andre ting.
LES OGSÅ: Den norske kirke fraråder utdrivelse
Kvinner og overgrep. Sveinall fremholder at mange av de som har vært utsatt for eksorsisme, er kvinner:
- Jeg synes det er en veldig alvorlig tankevekker at dette ofte dreier seg om kvinner. Og det viser seg at kvinnene ofte har vært utsatt for seksuelle overgrep. Da er det svært farlig å gjøre feiltolkninger og å trå feil. Dette bør også være en tankevekker for dem som driver med den slags ting, sier lederen ved Institutt for sjelesorg.
Dette er en selvstendig økumenisk stiftelse, som driver en omfattende kurs- og veiledningsvirksomhet, og forskning, i grensefeltet mellom teologi/sjelesorg og psykologi/psykoterapi.
De fleste kirkelige og kristelige tradisjoner og miljøer benytter seg av Instituttets tilbud og kompetanse.
LES OGSÅ: Krever psykiatrisk sjekk før demonutdrivelse
Sjelden tema. Men Sveinall understreker at besettelse og djevleutdrivelse meget sjelden kommer opp som tema ved Instituttet.
Han mener at den advarende, kritiske holdning til å stille diagnosen besettelse, som Den norske kirkes bispemøte formulerte i 1978 og 1981, er grunnholdningen som preger veiledning og praksis på dette området både i Den norske kirke og i andre kristne trossamfunn.
- Ja, i det store og hele tror jeg nok det. Men det er ikke til å komme forbi at denne praksisen finner man mye mer i såkalte trosbevegelsesmiljøer enn noe annet sted.
LES OGSÅ:
Afrika. - Mange norske misjonærer med tjenestebakgrunn i andre land, forteller at de kjenner fenomenet og i mange tilfeller også selv har medvirket ved såkalte djevleutdrivelser?
- Ja, det kan virke som om dette er et mer aktuelt tema i andre land, særlig i Afrika. Det kan tenkes at dette har å gjøre med møtet - konfrontasjonen - mellom kristendom og annen religiøsitet. Det underlige er da at det stort sett er Afrika-misjonærer som kan fortelle om slikt, mens misjonærer i Asia i liten grad forteller om det samme. Selv om det i Østen er like mange templer og like sterk konfrontasjon mellom religioner, som det er ulike trosretninger og gudshus i Afrika. Det kan tyde på at også kulturelle fenomener må spille inn, sier han.
- Psykologiserer du hele fenomenet besettelse?
- Nei, det er ikke alt i verden som kan kan psykologiseres. Vi skal ikke se bort fra at ondskap kan manifestere seg på ulikt vis, uten at jeg dermed vil kalle det besettelse. Sjelesorgen må være åpen for både krefter og makter. Ondskap kommer til syne på mange måter, men mye av det vi har hørt og sett om praksisen rundt eksorsisme har vist seg å være høyst betenkelig og feilslått, sier Sveinall.
DISKUTÉR: Har vi behov for demonutdrivelse i Norge i dag?
LES OGSÅ:
NETTMØTE:
