Mailørdagen serverer sol og regn om hverandre, og gjestene strømmer inn til det som kan se ut som en hvilken som helst konfirmasjon. Snart 15 år gamle Inger Kornmo stråler i splitter ny telemarksbunad. På det festpyntede, hesteskoformede bordet ligger sangene klare. Stolte foreldre og besteforeldre tar plass på hver sin side av den høytidsstemte hovedpersonen, som rødmer konfirmantkledelig når gjestene stemmer i «Vi har en tulle». På menyen står tapas, kanskje inspirert av familiens årlige spaniaturer. Likevel, noen detaljer gir et hint om at dette ikke er noen A4-konfirmasjon. Pakistanske shalwar kameez er like naturlige festdrakter som bunad. Etter «Vi har en tulle» synger mor og mormor en sang mor har sunget for barna fra de ble født: «Ek pyar ka nagma hai». En kjærlighetssang om livet, hentet fra en gammel indisk film.

Hjemmeundervisning. Men først og fremst er det forberedelsene i forkant som gjør Ingers dag annerledes. Som mange andre 15-åringer har hun gått til konfirmasjonsundervisning. Men Inger har fått lærerne helt for seg selv, for det er besteforeldrene som har stått for undervisningen. Og deres to religioner, to familiehistorier og to sett verdier har fått like plass.

Farfar Morgan Kornmo reiser seg for å holde sin tale. Han har ikke skrevet noe manuskript på forhånd. For han er en rutinert taler, men denne talen er helt spesiell, og skal komme fra hjertet.

Jeg har undervist hundrevis av konfirmanter. Men at jeg skulle få oppleve å ta hånd om undervisning og få formidle viktig kunnskap videre til mine barnebarn, det hadde jeg aldri trodd, smiler han.

De to har hatt fire samtaler før høytidsdagen. I tillegg har Inger hatt samtaler med morfar Hussain Munir og mormor Zubeda Munir. Morgan Kornmo ble ikke helt ferdig med timene han skulle ha med Inger, og på grunn av sykdom har han måttet utsette to timer til etter feiringen. Da skal temaene være det å være et medmenneske.

Verdiene og velsignelsene vi har fått i livet, tar vi best vare på ved å formidle dem videre til andre, understreker han i sin tale. På den andre siden av festbordet nikker morfar Munir.

Trang fødsel. To dager tidligere tar tre generasjoner plass på en hagebenk i landlige omgivelser på Godthåp rehabiliteringssenter, hvor farfaren bor for tiden. Morgan Kornmo er ett av de store navnene i pinsebevegelsen, han kan se tilbake på en langt liv som pastor og pinseleder i Norge. Ved siden av ham slår Hussain Munir seg ned. Hans bakgrunn er helt annerledes. Han kom til Norge fra Pakistan i 1971 og begynte å jobbe ved Møllhausens bakerier. Året etter kom kona og barna etter.

Begge bestefedrene forteller hvor stor pris de setter på det nære forholdet familien har fått. Men til å begynne med var ikke tanken om en familie med to kulturer og religioner bare enkel for Munir.

Da min datter kom hjem og sa at hun ville gifte seg med en norsk, kristen mann, ble jeg veldig redd. Han hadde en annen religion, en annen kultur, en annen nasjonalitet. Men hun forklarte at det var ham hun ville gifte seg med. Så da sa jeg at jeg må få møte foreldrene hans først, sier Munir.

Det syntes jeg og min kone også var viktig, så vi inviterte Munirs hjem til oss, skyter Kornmo inn.   Vi hadde flotte samtaler hvor vi alle fortalte ærlig og oppriktig om hva vi mener og hva vi tror på. Det var med å legge grunnlaget for at vi fikk et nært forhold i familien, som jeg setter kolossalt stor pris på, fortsetter han.

Etter det første møtet var jeg fornøyd. Og etter ett år eller to var jeg strålende fornøyd med hvordan ting hadde blitt, sier Munir, og bestefedrene utveksler smil.

En av de tingene som gledet meg tidlig da jeg møtte Munir-familien, var den respekten de møtte meg og min bakgrunn med. De var glade for at jeg ikke er ateist, og at jeg hadde en gudsbevissthet. Man kan fint ha et nært fellesskap i en familie på tross av to religioner, enhet trenger ikke å bety enighet, svarer pinsepastoren.

Mer enn RLE. Det var mor Tina Shagufta Kornmo som kom på ideen om et alternativt konfirmasjonsopplegg. Hun er selv muslim, mens mannen Eirik er oppdratt kristent i pinsemenigheten Filadelfia i Oslo. De har hele tiden vært enige om at barna skulle få velge tro og livssyn fritt, uten forventninger om at de skulle følge den ene eller andre av foreldrene. Men de er opptatt av at barna skal ha et positivt forhold til religion og livssyn.

Konfirmasjon blir gjerne enten en religiøs seremoni, eller borgerlig og «antireligiøs». Jeg hadde lyst til at mine barn skulle få en høytidsdag som var fylt med innhold, uten at barna trengte å velge tro eller livssyn nå, forklarer hun.

Familiebakgrunn. Den eldre generasjonen valgte selv hva de ville formidle til barnebarnet. Morfar fortalte om familien og historien deres, og om hvor viktig det er å vise respekt for andre og ikke skape skiller og konflikter på grunn av tro og religion. Og om at selv om venner er viktig, bør familien være nummer en på prioriteringslista.

Farfar har fortalt barnebarnet om sin slekt og historie, og ikke minst om slekten til farmor Inger, som nylig gikk bort. Han fortalte også om Bibelen, den kristne troen og betydningen av høytidene. Også mormor hadde en samtale med Inger. Hun ville snakke om det å virkelig jobbe for det man vil oppnå i livet, og ikke ta noen snarveier. Og Inger fikk høre hvordan det var for en pakistansk kvinne å komme til Norge på 1970-tallet. Mor Tina kan fortelle at mange ting norske kvinner tar som en selvfølge, føltes som viktige veivalg for moren.

Hun kom hit i 1972, og allerede i 1974 begynte hun å jobbe og bruke bukser istedenfor pakistanske drakter ute. Det var store skritt for henne! Og nå snakker hun bedre norsk enn mannen sin, sier Tina Shagufta Kornmo stolt.

Inkludering. Tina Shagufta Kornmo understreker at det aldri har vært noe mål at Inger skulle komme fram til et valg om tro og livssyn nå. Hun skal få lov til å være søkende så lenge hun vil. Men det er jo i 14-15- årsalderen barn begynner å gjøre seg tanker om tro og verdier og hvilke livsvalg de ønsker å ta. Derfor var dette en fin tid å ta disse samtalene på, sier mor.

Konfirmanten selv forteller at hun ikke regner seg som hverken muslim eller kristen nå.

Men jeg har lært en del nye ting om troen, og fått mye å tenke over, ting som kan være bra å ta med seg videre, sier hun.

Ved konfirmasjonsbordet er det tid for mors tale.

Vi har gitt deg det beste vi har av verdier. Og valgfriheten er din. Vår kjærlighet er ubetinget, uansett hvilke valg du gjør i tro, legning eller utdanning. Gå ut i verden og lev og la andre leve. Men ikke glem din bakgrunn. For med deg skal slekt følge slekters gang.

Les hele artikkelen i Vårt Lands papiravis fra lørdag 16. mai. Kjøp avisen i pdf-format

Les mer på vl.no/konfirmasjon