Klimaaktivistenes vekkelseshistorier

Alle klimaaktivister husker øyeblikket de  ble miljøfrelst. Vårt Land lot åtte som deltar på klimatoppmøtet i Paris fortelle sine vekkelseshistorier.

Alden Meyer (63)

• Født og oppvokst i Buffalo, New York, bor i Maryland utenfor Washington D.C.

• Direktør for politikk og strategi ved Union of Concerned Scientists i USA

• På klimaforhandlingene for 20. gang

«Jeg husker en sa ‘Alden, klimaspørsmålet blir det viktigste miljø­spørsmålet i vår tid’»

Jeg elsket å være ute da jeg var liten, gå fotturer og drive med ­kanopadling. Familien min dro til en hytte ved en idyllisk liten innsjø hver sommer. Helt siden jeg gikk ut av college har jeg hatt jobber som har dreid seg om miljøet.

Det var ikke før i 1986 at jeg skjønte hvor ­alvorlige klimaendringene var. På den tiden hadde­ jeg en venn, Ray, han jobbet for Bill Clinton. Jeg husker Ray sa: «Alden, klimaspørsmålet­ blir det viktigste miljøspørsmålet i vår tid». «Ray, du er gæren», sa jeg. «Klimaendringer, hva er det?»

Heldigvis mistet han ikke troen på meg. Ray oppdaterte meg på klimaforskning, samme år som USA ble rammet av både kraftig regn og tørke. Da klimaforsker James Hanson holdt den legendariske talen til Senatet der han annonserte at det var 98 prosent sikkert at klimaendringene var på vei, ble jeg overbevist.

Siden har det gått slag i slag. I 1989 startet jeg å jobbe for Union of Concerned Scientists. Vi var involvert i møter om hvorvidt FNs klimapanel skulle bli etablert eller ei. Å, jeg har vært med på mye! Som den første Bush-perioden, da vi overbeviste ham om at vitenskapen ikke løy, og at han måtte akseptere Rio-avtalen fra 1992. Eller Clinton/Gore-årene, da de forhandlet Kyoto-avtalen, men ikke hadde noen strategi for å få den gjennom i Senatet. Jeg har vært på 20 av de 21 klimatoppmøtene. Dessverre gikk jeg glipp av Marrakesh-møtet i 2001, det året George Bush hadde trukket USA ut av Kyoto.

Og nå: Obama-årene! Det er flere grunner til at jeg tror fremtiden er lys for miljøbevegelsen. Som at president Obama jobber så dedikert for klima. Han gjør virkelig det han kan – selv om han begrenses av en gjenstridig kongress. I tillegg engasjerer mange flere grupper seg nå enn før. Da jeg først ble involvert, var det mest forskere og miljøgrupper. Nå har du religiøse grupper, kvinneorganisasjoner, fagforeninger, progressive deler av næringslivet, urfolk, bønder… en vanvittig mosaikk av folk som bidrar fra ulike kanter. Dessverre er det mye senere enn det burde vært, og konsekvensene er mye større. Men vi har fortsatt mulighet til å unngå de verste scenarioene, om vi handler nå.

Anna Tangen Eide (17)

• Fra Sandnes.

• Har vervet som utdanningsrådgiver for URO Plans ungdomsorgan på FNs klimaforhandlinger.

• På klimaforhandlingene for første gang.

«Plutselig ble jeg hevet inn i miljøpolitikken»

Det var nå i sommerferien det skjedde. Siden 2011 hadde jeg vært engasjert i AUF, og så ble jeg plutselig hevet inn i miljøpolitikken, og måtte lese meg opp. Alle i fylkeslaget vårt i Rogaland skulle ha hvert sitt ansvarsområde. Og noen måtte ha ansvaret for miljø og klima.

Når du får et sånt verv må du bare sette deg inn i det. På forhånd trodde jeg miljø og klima var ganske tørt. Men jeg geeka meg gjennom alle protokoller og rapporter jeg fant. Så skjønte jeg at det var mer enn kjedelige tall og fakta.

Siden sommerferien har det gått raskt. Jeg har blitt interessert i mange temaer innen miljø og klima, og fått muligheten til å bli med Plans ungdomsorganisasjon på innsiden av klimaforhandlingene. Kollektivtransport og samferdsel er det jeg syns er mest interessant. Ja, og oljeboring ved iskanten og Lofoten, Vester­ålen og Senja. Regnskog og biologisk mangfold er også veldig kjekt.

Siden jeg er fra Stavanger-området, blir olje lett et av temaene man engasjerer seg i. Selv skulle jeg ønske petroleumsindustrien blir borte innen 2050. Men det regner jeg ikke med at alle mine med-innbyggere er enig i.

Lett vil det uansett ikke være. Det så vi tydelig da vi hadde rollespill her på ungdomskonferansen på forhandlingene, vi hadde rollespill der vi lot som vi var ulike land. Selv var jeg Kina, og skulle komme til enighet med USA, Eog de andre landene. Men vi klarte ikke å nå togradersmålet, selv om alle følte vi sa oss villig til skikkelig drastiske forandringer. Vi endte på 2,4. Det sier litt om hvor vanskelig det er.

Det er heller ikke så lett å få folk til å endre hverdagen sin. ­Familien min prøver det vi kan. Vi har fått el-bil denne høsten. Det hjelper litt i det minste. Men jeg tenker at mye kan gjøres gjennom politikk. Arbeiderpartiet er vel ikke akkurat kjent for å være et miljøparti, og jeg tror det er en av grunnene til at valget i 2013 gikk som det gikk. Heldigvis har AUF mye bedre miljøpolitikk enn Ap. Og jeg er ikke med i et parti fordi jeg er enig i alt de står for. Jeg vil være med å endre det også.

Asad Rehman (49)

• Født i Pakistan, vokst opp i Storbritannia.

• Klimarådgiver og aktivist i Friends of the Earth International.

• På klimaforhandlingene for sjuende gang.

«Miljøvernerne var ­middelklassefolk, hvite, ­elitistiske. De tiltalte meg ikke»

Det var egentlig ganske tilfeldig. Selv kaller jeg meg en gjenstridig miljøverner. Min bakgrunn ligger i anti-krigsbevegelsen, anti-rasist-bevegelsen, de sosiale bevegelsene. Som aktivist for svartes rettigheter var miljøbevegelsen alltid noe vi så som uinteressant.

Miljøvernerne var middelklassefolk, hvite, ­elitistiske. De tiltalte meg ikke. Når de demonstrerte, for eksempel mot bilkjøring i sentrale strøk, holdt de alltid aksjonene sine i fattige områder. Det gjorde kontrasten desto mer slående: Alltid var det hvite mennesker som demonstrerte, alltid sto svarte som tilskuere uten å skjønne hva som foregikk.

Det var mens jeg var i anti-krigsbevegelsen jeg ble oppmerksom på organisasjonen Friends of the Earth International. Det var da klima­engasjementet mitt våknet. Miljøvern hadde alltid vært en underliggende del av det større engasjementet mitt. Nå fant jeg annerledes miljøvernere som snakket mitt språk – om rettferdighet, systemkritikk, globale spørsmål. Jeg ble bevisst på at hvert eneste problem jeg ønsket å bekjempe, enten det var fattigdom eller politisk urettferdighet, krig eller konflikt, handlet om klima.

Dette var i tiden rundt Irak-krigen. Jeg spurte meg selv: hvorfor var vi så besatt av olje? Hadde oljen gitt de fattige noe? Nei, men den gjorde bedrifter rike. Jeg forsto at klimaendringer er en del av et større, urettferdig system, av oljeøkonomien, den politiske økonomien. Men klimaet er den største urettferdigheten av alt. Det gjør alt fra ulikhet til sult til hungersnød hundre ganger verre.

For meg er klimakampen politisk. Jeg er på forhandlingene fordi­ det er en politisk arena. Hadde vi ikke vært her, ville grasrotas stemmer vært fraværende. Forhandlerne ville vært fra én elite, som snakket til en annen elite. Jeg vil ikke tillate disse menneskene å føre «business as usual». Alle beslutninger som tas her handler om liv og død. Kampen om vi skal tillate 1,5 eller to graders oppvarming er ikke teknisk, men en avgjørelse som kan utslette millioner.

Før gikk jeg alltid i t-skjorte med politiske slagord her. Nå kjører jeg et eksperiment der jeg går i dress. Jeg sier akkurat de samme tingene som før, men jeg blir mer lyttet til.

Kaja Nyland (13)

• Fra Kabelvåg i Lofoten.

• Er nestleder i Klimapanelet og leder i lokallaget til Barnas miljøagenter i Vågan kommune.

• På klimaforhandlingene for første gang.

«Jeg fikk høre om den planlagte oljeboringa utenfor Lofoten»

Egentlig har jeg vært Miljøagent siden jeg var to. Pappa meldte meg inn. Men jeg har aldri blitt pressa til å fortsette, altså.

Vi bodde i Oslo før vi flyttet til Lofoten. Pappa fikk seg jobb der. Jeg hørte at det var et lokallag i Kabelvåg som var velfungerende, og ble med. Der fikk jeg høre om den planlagte oljeboringa utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det ville jeg ikke ha noe av! Etter hvert lærte jeg mer, begynte å holde apeller og gå på folkemøter.

Siden jeg ikke bor i Oslo, får jeg ofte spørsmål om jeg kan snakke­ med media. Vi som bor i Lofoten ser ting på en litt annen måte. Jeg har for eksempel vært i debatt med Jens Stoltenberg på NRK da han var statsminister. Det var artig. Han er ganske annerledes når han debatterer, litt mer politiker, liksom. Men han var hyggelig, 
og jeg klarte å sette ham fast. Han prøvde så godt han kunne, men det var vanskelig å svare på spørsmålene mine.

Jeg har blitt en liten lokalkjendis hjemme i ­Kabelvåg. Folk spør meg hva jeg skal neste gang, hvor jeg skal reise og sånn. Det er artig.

Det er første gang jeg reiser på klimatoppmøte. Jeg håper det er mulig å få til en bra plan for å minske klimatrykket.

Kisilu Musya (45)

• Fra Motomo-distriktet i Øst-Kenya.

• Har jobbet som bonde i 15 år.

• På klimaforhandlingene for første gang, sammen med regissør Julia Dahr som har laget filmen «I stormens øye» om Kisilu og familien hans.

«Jeg forsto at klimaendringene gjorde avlingene mine dårligere»

Det startet for åtte år siden. Jeg var bekymret for at avlingene mine ikke hadde vært så gode som de pleide de siste årene. På det tidspunktet hadde jeg vært bonde i sju år. Jeg dyrker forskjellige sorter korn og grønnsaker, som søtpotet, casawa, mungbønner, mango, papaya, sorghum. Som bonde har målet mitt alltid vært å være selvforsynt. Det jeg planter skal kunne forsørge familien min, og gi meg mulighet til å tjene litt ekstra.

Da jeg begynte å skjønne at ikke alt var som det skulle, startet jeg å undersøke problemet nærmere. Jeg oppsøkte forskere, jordbrukseksperter og andre gode rådgivere. De lærte meg om klimaendringer og hvordan det påvirker landbruket. Jeg forsto at det var klimaendringer som gjorde at avlingene mine ble dårligere. Det var klimaendringene som satte drømmene mine om å spe på familiens inntekt – og utvikle lokalsamfunnet – på vent.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg måtte gjøre noe. Jeg forsto at vi måtte finne nye måter å overleve på. Jeg gikk på landbruksskole, der jeg lærte meg måter å legge om landbruket som ikke ødela jorda. Det jeg har lært, sprer jeg til de andre bøndene i lokalsamfunnet. Nå driver vi landbruk på en miljøvennlig måte. I lokalsamfunnet vårt har vi blant annet plantet masse nye trær, noe det hadde blitt gradvis færre av de siste årene. Trærne vi planter gjør mye godt for jorda: Løvet som faller fra dem gjødsler jorda, og gjør den fruktbar; røttene tar opp vann og mineraler. Trærne gir brensel, skjermer for vind og bidrar også positivt med å rense atmosfæren vår, ved å binde karbondioksid.

Mange gjør mye for å stoppe eller bremse klimaendringene, men jeg synes fortsatt en del ikke gjør nok. Jeg vet ikke om det handler om ignoranse eller annet. I Kenya gjør vi ganske mye. Vi er nødt til det. En stor andel av alle innbyggerne våre er avhengige av landbruk. Tidligere visste vi for eksempel alltid når regntiden kom. Nå kan den være en måned for tidlig, eller en måned for sein. Det gjør det umulig å planlegge. De sterke vindstormene er også ille, de feier inn og ødelegger husene våre. Etter slike stormer får vi ofte utbrudd av sykdomsepidemier. Det koster også penger, i hvert fall om man må til sykehus for å få behandling. Det blir enda et økonomisk problem.

Lidy Nacipil (55)

• Fra Quezon City i Filippinene.

• Regional koordinator i South Asia Pacific Movement on Debt and Development

• På klimaforhandlingene for niende gang.

«Om noen få år eller tiår vil halvparten av øyene våre synke i havet»

Egentlig har jeg vært interessert i miljøspørsmål siden jeg studerte biologi på universitetet. Men i landet mitt var andre kamper viktigere da jeg vokste opp. I 1972, da jeg var 12 år, var det unntakstilstand i Filippinene. Militæret bestemte alt. Jobb nummer én var derfor å styrte diktatoren. Vi skjønte at uansett hva vi ville gjøre eller kjempe for, ville diktaturet stå i veien.

I 1986 lyktes vi. Endelig fikk vi mulighet til å konsentrere oss om andre kamper! Økonomi, fattigdom, sosiale temaer, miljøspørsmål. Det var mye jeg ville være med å ta tak i.

Klimaengasjementet mitt brøt for alvor frem i 2007. På den ­tiden hadde jeg mye kontakt med forskere og andre som hadde mye kunnskap om temaet. Tidligere hadde jeg skjønt at konsekvensene ville bli alvorlige. Men det var forsker­vennene mine som fikk meg til å forstå hvor mye det hastet. Jeg skjønte at tiden var i ferd med å renne ut. Jeg tok et aktivt valg.

I de åtte årene som har gått siden det, har jeg gjort kampen mot klimaendringer til den viktigste prioriteringen i livet mitt. ­Jobben min er å ­koordinere aktivitetene til 50 nasjonale medlems­organisasjoner i Asia. Jeg bestemte meg for å gjøre klima til min ­organisasjons viktigste arbeidsfelt. På den tiden jobbet bare to av medlems­organisasjonene våre med det. Nå gjør alle 50 det. Mange av landene har også opprettet klimaallianser og -nettverk. Det er fantastisk å se hva som kan gjøres på kort tid.

For oss som bor på Filippinene finnes det uansett ikke noe ­annet valg enn å kjempe. Jeg kommer fra en privilegert familie, så jeg kunne­ valgt å bruke livet på noe annet. Men flertallet av befolkningen vår har ikke noe alternativ. Om noen få år eller tiår vil halvparten av øyene våre synke i havet. Og supertyfonene, som har kommet årlig og skapt store ødeleggelser de siste årene, har allerede gjort konsekvensene tydelige.

Mange spør meg hvorfor vi tar oss bryet med å være på klimaforhandlingene om vi ikke vet hva vi vil vinne. Selvsagt vil ikke det som skjer her avgjøre alt. Men vi vet at beslutningene som tas vil påvirke oss. Uten oss her, vil det tas dårligere beslutninger.

Linda Rundquist Parr (69)

• Opprinnelig fra Chicago, bor nå i Nittedal.

• Aktiv i Besteforeldrenes klimaaksjon, sitter i styret for Oslo og omegn. Er med og arrangerer Klimatoget til Paris.

• På klimaforhandlingene for andre gang.

«For første gang skjønte jeg at vi har bare én, eneste klode»

Å, dette startet langt tilbake i tiden. Jeg er jo egentlig amerikaner, og kom til Norge i 1971. Året etter begynte jeg og mannen min å lese

Limit to growth

(

Hvor går grensen?

) av Romaklubben, som Jørgen Randers var med i. Jeg husker ikke helt hvorfor, men jeg tror det var fordi vi kjente litt til Randers fra før. Uansett, den boka fikk meg til å se en del sammenhenger. Jeg skjønte for første gang at vi har bare én, eneste klode, og at vi må dele på de begrensede ressursene vi har. Det var en oppvåkning.

I etterkant laget vi, altså jeg og mannen min, og noen venner en studiering, som vi kalte Jorda vår. Vi leste stortingsmeldinger og skrev høringsuttalelser. Så kom 1974 og starten på Framtiden i våre hender (FIVH). Jeg var på åpningsmøtet, og følte at dette var som skapt for meg.

Dette engasjementet har vært styrende for livsstilen til meg og mannen min. Mange av vennene våre i Nittedal har vi fått gjennom FIVH, og vi deler de samme verdiene. Lenge hadde vi ikke bil, men det har vi fått etter hvert – en Toyota Prius. Den låner vi villig vekk til sønnene våre.

Barnebarna er en viktig drivkraft for miljøengasjementet, for det er deres fremtid vi arbeider for. Vi har fem barnebarn, og én til er på vei. Det er vårt ansvar å etterlate oss en finere, vakrere og sunnere klode. Jeg skal ikke skryte av at vi er de flinkeste til å leve miljøvennlig, men vi har hele tiden forsøkt å stille spørsmål ved måten vi lever på, og oppdage at det er de enkle gledene som gjelder. De siste årene, etter jeg fylte 60 år, har vi begynt med sykkel­ferier i Norge om sommeren. Det er så trivelig og man kommer i nærkontakt med naturen og hverandre.

Jeg har fortsatt troen på at det går an å finne en løsning. Jeg tror på mennesker, jeg tror på vår fornuft, og det jeg tror mest på er en mobilisering av grasrota. Det er så flott å se alliansen av miljø­bevegelsen, fagbevegelsen og kirken. Det gir meg rikelig med håp om at når bare grunnlaget er sterkt nok, må de folkevalgte forstå at de må ta vanskelige valg.

Silje Lundberg (27)

• Opprinnelig fra Harstad, bor i Tromsø.

• Tidligere leder i Natur og Ungdom og nyvalgt nestleder i Naturvernforbundet.

• På klimaforhandlingene for sjette gang.

«Jeg meldte meg inn i Natur og Ungdom for å få slutt på alt maset»

Miljøengasjementet mitt startet for femten år siden, i 2000. På den tiden var jeg tolv år, og hadde sånn halvveis blitt presset inn i ­Natur og Ungdom (NU) av storesøsteren min. Medlemskapet kostet en femtilapp, og jeg meldte meg inn mest for å få slutt på maset. Men tenkte vel egentlig at dette ikke var den store greia for meg.

Så holdt NUs Nord-Norge-region tilfeldigvis en konferanse i hjembyen min. Siden jeg fikk­ ­invitasjon, ble jeg med. Det er første gang jeg kan huske at noen både har snakket om klima­endringer og plassert det i en norsk kontekst. Jeg fikk ikke bare all informasjonen om klimaendringer og hvor «gæli» det kan gå. Jeg fikk også høre at det norske svaret skulle være å bore etter olje i Barentshavet.

Slik ble klima det overordnede for engasjementet mitt. Siden oljeboringen skulle skje her hjemme i nord, ble oljesaken viktigst for meg. På tiden da jeg ble med i NU, var det Snøhvit-utbyggingen som skapte stort engasjement. Så kom Lofoten. Siden har debatten om olje i nord bare eskalert. Det virker som det er en debatt man aldri blir kvitt. Politikerne tør jo aldri si endelig nei.

Likevel synes jeg kampen er verdt å fortsette. Jeg fortsetter å være i miljøbevegelsen fordi jeg ser at det nytter. Fem ganger har vi hindret ­åpning av oljeboring i Lofoten. Og vi har greid å holde områdene lukket de siste femten årene.

Jeg har sans for Natur og Ungdom sitt gamle slagord: «Hvis ikke du - hvem? Hvis ikke nå – når?». For min egen del er det klart jeg kunne valgt et enklere saksfelt å engasjere meg i enn olje, med ­oljeindustrien og all makten den har i norsk politikk. Men jo mer du engasjerer deg, jo mer skjønner du hvor forbasket urettferdig klima­problemet er. Det blir umulig å gi seg. Særlig når man får miljø­ministre som Tine Sundtoft, som sier at debatten om å la oljen ligge er en avsporing. Da tenker jeg – ærlig talt – er det her ministeren vår? Det er uaktuelt å la henne sitte i fred i fire år.