HVEM HAR SKYLDA?

Det annonseres nå i kristne aviser, blader og nettsider for sommerens evangeliske og karismatiske arrangementer, med en dødeoppvekker og en massehelbreder som trekkplastre. Samtidig opplever vi at både kirkeledere og partitopper «tvetter sine hender» og hever sine advarende pekefingre når VG «avslører» et miljø som Vårt Land og debattanter på Verdidebatt har kritisert i årevis, og som jeg - som forhenværende insider - har skreket meg hæs om siden 60-tallet. Dobbeltmoralen i kirkelivet er en bitter erfaring.

Mitt eget gjentatte hovedpoeng er legitimeringseffekten av at kristne frontfigurer både stiller opp hos og anbefaler arrangører som har introdusert internasjonale karismatikere av «verste sort» i Norge. Det gjelder blant andre Oase som i tretti år jevnlig har satset på denne trosvarianten, og som i år både har en mirakelhelbreder som hovedaktør, og den sympatiske popstjernen Ole Paus som modifiserende legitimator. Sarons dal - som var selve var det introduserende brohode for slikt virke i norsk kristenliv, med årlig deltakelse av biskoper og partiledere - har en dødeoppvekker øverst på plakaten, mens den populære TV2-predikanten  Egil Svartdahl bidrar til den legitimerende «normaliseringen».

Det er tankevekkende at det er «pengene» som nå skaper opprør i media, slik det også var etter NRKs program Pengepredikanten om Visjon Norge. Det er ikke pengene som har skylda! Det er den spekulative utnyttelse av medmenneskets tro og fortvilelse. Og et kristen lederskaps pragmatiske likegyldighet.