«Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske at du husker på det, et menneskebarn at du tar deg av det?» (Utdrag fra Salme 8)
Følelsen av å være et lite menneske midt i dette store uendelige har fascinert menneskene til alle tider, og inspirert både religion, vitenskap og poesi.
Nå er stjernene i ferd med å forsvinne for oss. Mengder av kunstig lys fra jorda påvirker hvordan 80 prosent av verdens befolkning ser himmelen om natten, viser en kartlegging publisert i det anerkjente tidsskriftet Science Advances i juni.
En tredjedel av oss kan ikke lenger se Melkeveien på himmelen.
Hvor er vi i det store naturbildet? Eller, om en en troende, hva er vår plass i skaperverket?
– Katarina Pajchel, nonne og partikkelfysiker
En religiøs opplevelse
Tenk deg at du står alene på et jorde. Det er midt på natten, kanskje litt kjølig, og du holder et ullteppe tett om kroppen.
Ser du opp, får du øye på noe som lyser. Et slags bånd over himmelen, og stjerner i alle retninger så langt øyet kan se. Det er det som er Melkeveien, vår egen galakse, bestående av minst 100 milliarder stjerner.
– Å få oppleve det «live», hva det faktisk betyr... Ikke på tv, Ikke på ipaden, men stå ute en hutrende novemberkveld og bare se det store bildet…., sier Katarina Pajchel, som er nonne og partikkelfysiker.
Det å stå slik under en stjernehimmel, rører ved enn allmennreligiøs, filosofisk streng i alle mennesker, og går igjen i alle kulturer, mener søsteren. Hun har skiftet fra nonnedrakt til joggedress for å ta seg en kveldstur i Frognerparken, som ligger fem minutter unna klosteret Katarinahjemmet. I kveld har de feiret en 70-årsdag.
– Det passet veldig godt med en liten tur nå, etter en kveld med biff og kaker, sier Pajchel, og går til parkeringsplassen, hvor det er mørkest, og dermed også best, å se på stjernehimmelen.
Hun peker opp på sju stjerner, de sterkeste i stjernebildet Storebjørn.
– Åh, se, der er Karlsvogna!
Tre hundre meter unna den nesten tomme parken er gatene badet i gult lys fra trafikken. Herfra er det vanskelig å få øye på flere av himmelens detaljer. Ifølge astrofysiker Håkon Dahle ved Universitetet i Oslo vil vi kunne se 30 ganger flere stjerner fra et helt mørkt sted enn om vi står her, i Oslo sentrum.
Hva betyr denne mangelen på utsikt utover i rommet for oss? Eller, som journalisten og forfatteren Amanda Petrusich spør i artikkelen «Fear of the Light: Why we need darkness» i The Guardian, hva er det vi mister om vi ikke lenger kan se stjernene?
– Det vil ha noe å si for hele vårt verdensbilde, vår forståelse av menneskeheten. Hvor er vi i det store naturbildet? Eller, om en en troende, hva er vår plass i skaperverket?, sier Pajchel.
Hun trekker frem arkitekturen i et kirkerom, som nettopp trekker mennesket oppover. Mange kirker har til og med stjernehimmelen malt i taket. Himmelen blir et symbolsk bilde på at det er noe som er over oss, noe vi trekkes mot.
Har aldri sett stjernehimmelen
I dag er det rundt en tredjedel av verdens befolkning som ikke kan se Melkeveien fra stedet der de bor. Fortsetter utviklingen som i dag, vil mesteparten av den utviklede verden ha mistet utsikten til stjernehimmelen innen to-tre generasjoner, anslår italienske Fabio Falchi, som sammen med forskere fra hele verden står bak den tidligere nevnte kartleggingen av verdens lyse og mørke steder, The new world atlas of artificial night sky brightness.
I Singapore lever i dag hele befolkningen under en himmel som er så lys at det aldri blir helt mørkt, mens de som bor i Paris, må reise 900 kilometer, til Korsika, for å komme til et sted som er mørkt nok til at de kan se himmelen slik den egentlig ser ut.
Astrofysiker Håkon Dahle anslår at de i storbyer som New York eller Hong Kong i dag ser hele 500 ganger færre stjerner på himmelen enn om man hadde stått på et helt mørkt sted.
Konsekvensen er at mange faktisk aldri har sett en «live» stjernehimmel.
Et kjent «skrekkeksempel», som nevnes av både Pajchel, Dahle og Petrusich, er dette: Da strømmen gikk etter det såkalte Northridge-jordskjelvet i Los Angeles 17. januar 1994, ble Griffith-observatoriet nedringt av undrende mennesker. Observatoriets leder Ed Krupp forteller om episoden til Los Angeles Times:
– Folk løp ut og de så stjernene. De var så ukjente at de ringte oss for å spørre hva som foregikk.
Man står under stjernehimmelen og ser dette uendelige universet, hvis man da ser det, enten på fjellet, på vidda, på havet eller hvor som helst. Så fornemmer man jo dette uendelige. Et menneske som et lite støvkorn i universet.
– Notto R. Thelle, professur emeritus ved det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo
Himmellegemene
I sin Kritikk av den rene fornuft (1781) skriver Immanuel Kant at «To ting fyller mitt sinn med stadig større undring og ærefrykt jo oftere og jo grundigere jeg tenker over dem: stjernehimmelen over meg og den moralske lov inni meg.»
Professor emeritus Notto R. Thelle ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, mener vi kan miste en religiøs dimensjon om vi blir fremmedgjorte for kosmos, nattehimmelen og stjernene. For ham er ikke dette avhengig av den vitenskapelige forståelsen, men heller en slags ursymbolikk i menneskets språk som lever videre selv om vi i dag har et nøkternt forhold til hva det egentlig er.
For ham går tankene umiddelbart til en av Davidssalmene i Bibelen, Salme 8.
– Man står under stjernehimmelen og ser dette uendelige universet, hvis man da ser det, enten på fjellet, på vidda, på havet eller hvor som helst. Så fornemmer man jo dette uendelige. Et menneske som et lite støvkorn i universet, sier han.
Salme 8 sier noe om at mennesket likevel er mer enn ingenting, mener teologen. Vi får vår verdighet nettopp ved at vi gjennom ved å innse hvor små vi er, kan se vår storhet. Dette kjenner også Pajchel seg igjen i:
– Det er viktig å understreke at selv om vi ikke er i universets sentrum, er vi en liten del av det store som kan påvirke. Vi er ikke ubetydelige, den maktesløsheten må vi komme til livs.
I middelalderen var stjernehimmelen lenger fremme i folks bevissthet enn den er i dag, forteller Kristin B. Aavitsland, professor ved Det teologiske menighetsfakultet. Middelalderens lærde forsto den som en del av skaperverkets rasjonelle orden, der makrokosmos (verdensrommet og himmellegemene) speilet mikrokosmos (mennesket). Man antok for eksempel at månens faser og planetenes bevegelser påvirket menneskenes temperament, og at de fire årstidene speilet menneskets fire livsfaser.
– Jeg vil kanskje tenke meg at stjernehimmelen på denne tiden var mer hjemlig og trygg enn den er for oss i dag, fordi man så den oftere og tydeligere, men også fordi vitenskapen har fortalt oss at rommet er uendelig. Dermed virker stjernehimmelen mer uforståelig og fremmed, sier hun.
Jordens plass i universet
Den amerikanske astrofysikeren Neil deGrasse Tyson sier til Side3 at uten religion ville menneskeheten ha kommet 1000 år lenger. Det er et historieløst sitat, mener Katarina Pajchel; mange av de som har drevet frem kunnskap, har vært religiøse, og troen har vært en del av motivasjonen deres.
– Jeg har drevet med partikkelfysikk, altså kunnskap om de minste byggesteinene. Men for meg fjerner ikke det fascinasjonen, det bare forsterker den, gjør det mer mystisk. Da mener jeg ikke magisk, men mer religiøst. At en blir slått av undring, sier hun.
Et såkalt geosentrisk verdensbilde, hvor solen – en av stjernene i galaksen Melkeveien – roterte rundt jorden, ble for lenge siden forlatt til fordel for et heliosentrisk verdensbilde. Her er solen i sentrum, og jordkloden en av planetene som roterer rundt denne. Men utenfor vårt eget solsystem og vår egen galakse, vet vi i dag at det finnes uendelig mange andre solsystem, galakser og ikke minst stjerner.
Jo mer vi vet, jo mer uoversiktlig kan det virke. Men rent fysisk har vi likevel en plass i universet: Jorden er en planet som ligger i galaksen Melkeveien, eller Melkeveisystemet, en ansamling av rundt 300 milliarder stjerner. Den er flattrykt, i en slags diskosform, og blir flatere lenger ut. Jorden ligger litt utenfor sentrum, i en av flere spiralarmer.
– Det betyr at vi kan se stjernene i Melkeveien som et bånd på himmelen. Det vi ser er egentlig den diffuse gløden som er kombinasjonen av lyset fra alle stjernene, de er jo så langt borte og svake at vi ikke kan se dem med det blotte øyet, forteller Håkon Dahle, som er forsker ved Institutt for astrofysikk ved Universitetet i Oslo.
I Norge ser vi dette spesielt godt om høstkveldene, når vi kan se innover mot Melkeveiens mer sentrale deler, hvor det er flest stjerner.
Mørke områder
Katarina Pajchel husker selv at hun var på en hytte utenfor allfarvei første gang hun så dette båndet som vi kaller Melkeveien. Hun jobber nå ved lærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, og er opptatt av å få frem at det midt i storbyen faktisk er mulig å få en sterk naturopplevelse ved å gå ut i en park og kikke opp mot himmelen.
– Barn i Norge kan ha et forhold til dette, fordi de ser stjernene. Men det er en del barn i storbyer som aldri har sett stjerner, på grunn av lysforurensing og annen forurensing, sier hun.
Det er trist, mener astrofysiker Håkon Dahle. Ikke bare for rekrutteringen til hans fag, astronomi, men fordi menneskene frarøves en storslått naturopplevelse. Han er likevel opptatt av å få frem at det ikke er noen ønskesituasjon at alle byer mørklegges totalt om natten.
Kartet over lysforurensing viser for eksempel at befolkningen i Tsjad, Den sentralafrikanske republikk og Madagaskar har er minst påvirket. Her har over tre fjerdedeler av befolkningen tilgang på et såkalt uberørt himmellandskap. Mangelen på lys er en stor utfordring i mange utviklingsland. 1,5 milliarder mennesker, flesteparten på landsbygda, får bare lys fra parafinlamper eller stearinlys når kvelden kommer, ifølge FN.
Et eksempel: 950 millioner afrikanere sør for Sahara bruker mindre elektrisitet enn 48 millioner spanjoler. Strømmangel er blant de største hindrene i kampen mot fattigdom.
Kampen mot lysforurensing handler derfor heller om at man vil bruke belysning på en smartere måte, sier Dahle. Gatelys kan for eksempel rettes nedover mot gaten der vi går istedenfor å skinne ut i alle retninger, og lyset kan skrus av i anlegg som ikke brukes på nattestid. Det handler også om typen belysning som brukes.
Og her finnes det altså lyspunkt, eller i dette tilfelle mørke punkt: Økende bevissthet rundt lysforurensing verden over har gjort folk oppmerksomme på hva de går glipp av. Internasjonale organisasjoner som The International Dark-Sky Association (IDA) jobber for eksempel med lands myndigheter for å oppmuntre til å bevare såkalte dark sites, helt mørke områder. Over 65 slike steder, fordelt på 58.000 kvadratkilometer, er i dag «godkjent» verden over.
På søken etter mørket
Noen land har også begynt å legge til rette for såkalt astro-turisme, en økende trend ifølge Lonely Planet. Både I Chile, Namibia og på New Zealand kan man for eksempel besøke observatorier tilrettelagt for turister. La Palma, den nordvestligste av Kanariøyene er også utmerket til et slikt formål, ifølge Dahle. Her finnes det også et internasjonalt observatorium.
At det finnes et marked for denne turismen, må også bety at mennesket ikke har mistet sin fascinasjon for hva som finnes på himmelen. Kanskje er det, som Kristin B. Aavitsland tenker seg, slik at man i dag blir slått av opplevelsen i enda sterkere grad enn før nettopp fordi man sjeldnere ser den?
I vår moderne asfaltjungel er kanskje noe av den universelle opplevelsen det er å se opp mot himmelen og stjernene, gått tapt, tror søster Katarina Pajchel.
Partikkelfysikeren har plassert seg mellom noen trær, ser stille opp på den lilla himmelen. En og annen jogger passerer. Hun registrerer det og flytter på seg, men holder blikket festet oppover.
– En føler seg jo veldig liten her, under noe så uendelig stort.
Den åndelige himmelen
Paradis, frelse eller et midlertidig oppholdssted. Himmelen er sentral i de aller fleste religioner, men spiller forskjellige roller.
– Utrolig mange skapelsesmyter begynner med kaos i verden. Så kommer lyset, og i veldig mange sammenhenger skaper gudene orden og lover. Og himmellegemene som tidligere har vært kaotiske, får sine plasser, sier Notto R. Thelle.
Han er professor emeritus ved Det teologiske fakultet i Oslo. Ifølge ham er den himmelske ordenen som visualiseres i stjernehimmelen, utrolig sterk.
Evig liv
Himmelen er et av de vanligste symbolene i flere religioner, og det er få språk i verden som skiller mellom den fysiske og den åndelige himmelen. Mange religiøse, også kristne, ser på himmelen som Guds bosted. Det er en plass for frelse og evig liv.
Guddommelige gaver kommer ofte ovenfra. Guddommelige tegn viser seg på himmelen, åpenbaringer kan skje ved at himlene åpner seg, og så videre. Flere steder kan fenomener som skyer og sol bli sett på som uttrykk for gudens makt.
I Bibelen blir det for eksempel fortalt at Abraham lovet Gud at Sara skulle føde en sønn, og at hans etterkommere skulle bli så tallrike som stjernene på himmelen.
Paradis
Også i jødedommen finnes mange forestillinger om både himmelen, «den neste verden» og Edens hage. I flere religioner blir himmelen sett på som en manifestasjon av den høyeste gud. I det jødiske sakralspråket er ordet himmel en omskrivning av gudsnavnet.
I islam kalles himmelen Djanna. Det er paradis – et oppholdssted for de utvalgte og gode. Ideen om himmelen er fysisk. Det er en hage, som krysses av bekker fulle av melk og honning, og der er tepper, fine stoler og vakre kvinner.
Foreløpig mål
Da Buddha mediterte, etter mange års askese, fikk han sin endelige oppvåkning da morgenstjernen gikk opp. Men i buddhismen er det ikke himmelen som er frelsesmålet.
I Mahayana-buddhismen tror man på frelsesskikkelser som kalles boddhisattvaer. Disse bor i den buddhistiske himmelen, der troende kan møte dem og få råd til vegen videre.
I hinduistisk mytologi er det sju høyere verdener, eller himler, og sju nedre verdener – helveter. Jorden blir sett på som den laveste av de himmelske verdenene, og alle utenom jorden blir betraktet som midlertidige oppholdssteder. Dødsguden avgjør hvilken verden et menneske kommer til, hvor lenge de blir der og i hvilken kapasitet.
Kilder: Store norske leksikon, Religion.dk, Wikipedia, Bibel.no, Notto R. Thelle
