Kun 14 prosent av oss spiser nok frukt og grønt. Staten vil vi skal spise mindre kjøtt. Likevel krever den inn 68 millioner til kjøttreklame.

Nettsidene til landets fire opplysningskontorer bugner av oppskrifter. Det mest kjente nettstedet er Matprat.no, som drives av Opplysningskontoret for egg og kjøtt og har én million unike brukere hver måned.

Men det er ikke tilfeldig hva slags matretter som frontes på forsiden. Er det overskudd av lam i Norge, legger redaksjonen ut fristende lammeretter. Er det overskudd av egg, frontes lekre omeletter. Ikke en eneste vegetarrett er å se.

Det hele er finansiert ved at staten pålegger bøndene å betale en avgift på varene de selger. Betyr det at opplysningskontorene er statlige? Det er ikke godt å si. For det er Nortura, landets største kjøttprodusent, som eier Opplysningskontoret for egg og kjøtt.

– Det burde hete reklamekontoret for kjøtt. Markedsføring er en ærlig sak, men det er ikke det samme som offentlig opplysning. Folk burde spørre seg hvem det er som står bak, sier Unni Kjærnes, seniorforsker ved Statens institutt for forbrukerforskning.

Hun mener nordmenn generelt har et rosenrødt bilde av hva industriell matproduksjon er, og at opplysningskontorene ikke gjør noe for å endre på dette.

– Det er villedende for forbrukerne at et opplysningskontor, som høres ut som et statlig initiativ, reklamerer for kjøtt. Deres oppgave burde være å opplyse om hvordan kjøttet faktisk produseres, sier Svenn Arne Lie, tidligere jordbruksforsker og medforfatter av boken En nasjon av kjøtthuer.

Så hvor kom ideen fra om at staten skulle kreve inn penger fra bøndene, for så dele pengene ut igjen til bøndenes interesseorganisasjoner slik at de kan reklamere for sine egne produkter? For å få svar på det, må vi tilbake til en global krise på 1920-tallet.

Kåserier for barn. Som så mye annet, startet det hele i USA. Slutten på den matkrevende Første verdenskrig og stadig bedre jordbruksmaskiner hadde ført til store mengder overflødig mat på markedet. Denne overproduksjonen spredte seg til flere land – også Norge.

Norske myndigheter svarte på krisen med å vedta loven med det klingende navnet «Mellombels lov 6. juni 1930 til å fremja umsetnaden av jordbruksvaror», også kalt «omsetningsloven», for at nordmenn skulle kjøpe mer flesk, melk, ost og smør. Ifølge loven skal staten kreve inn avgift på bøndenes varer. Pengene skal blant annet brukes til å drive reklame slik at varene blir solgt.

Dermed ble det første opplysningskontoret opprettet av Norske Melkeprodusenters Landsforening i 1936. Den første lederen, Rolf Bjørnstad, tok fatt på oppgaven med stor energi. Norske matvarer fikk annonseplass i aviser og tidsskrifter, det ble laget brosjyrer, plakater, film og radioprogram. Det ble holdt kåserier for skolebarn og foredrag for husmødre om melkens fortreffelighet.

Propaganda. Bøndene rustet seg for å få solgt varene sine, og fikk hjelp fra staten. Det var begrenset hvor mye korn vi klarte å produsere i Norge, så myndighetene anbefalte poteter og kålrabi som viktige bestanddeler i et sunt kosthold.

– Det var propaganda for å vri etterspørselen i retning av ting man ville få solgt. Ernæringsråd og landbrukspolitikken gikk hånd i hånd, sier professor Inger Elisabeth Haavet ved Universitetet i Bergen, forfatter av boken Maten på bordet.

Mens det på 20-tallet hadde vært overproduksjon av jordbruksvarer, ble det på 1930-tallet vanskelig å få tak i nok mat. Ernæring handlet først og fremst om landbruket kunne produsere så mye mat at vi ikke sultet. Matprodusentene ble viktige støttespillere for myndighetenes råd om god ernæring. Nordmenn ble bedt om å spise mer kjøtt, smør, ost og melk for å sikre en sunn kropp. I tillegg fikk bøndene solgt varene sine til gode priser. Alle vant – tilsynelatende.

Oppfatningen om at det som er godt for landbruket er godt for oss var etablert – og har regjert fram til i dag.

Mager melk. I 1975 kom den første stortingsmeldingen om ernæringspolitikk. Det var blitt kjent at fett var usunt, mens hele 40 prosent av energien i kostholdet vårt kom fra fett. Medisinske eksperter ville redusere dette til 30 prosent for å temme økende i hjerte– og karsykdommer. Men landbruksnæringen satte seg på bakbena, og kompromisset i stortingsmeldingen ble 35 prosent.

Motsetningene mellom norsk landbruk og best mulig ernæring for folket var blitt krystallklare. Gang på gang tapte nordmenns helse i kampen mot ønsket om selvberging og bosetting i distriktene. Det tok ti år fra stortingsmeldingen foreslo å produsere en mager melketype til en lettmelk med redusert fettinnhold kom på markedet i Norge.

– Landbruksinteressene fikk gjennomslag mye oftere enn den medisinske kunnskapen var komfortabel med, sier Haavet.

Ett kilo i uka. Konflikten mellom landbruket og ernæring har fortsatt fram til i dag. En lovpålagt avgift fra landbruksmyndighetene gir Opplysningskontoret for egg og kjøtt 68,6 millioner kroner i året for å få oss til å spise mer kjøtt. Samtidig sier helsemyndighetenes kostholdsråd at vi bør begrense inntaket av kjøtt.

Ifølge tidligere jordbruksforsker og forfatter Svenn Arne Lie er ikke dette tilfeldig.

– Økt kjøttforbruk er et resultat av en politisk ønsket utvikling. Landbrukspolitikken har gått på bekostning av befolkningens helse og ernæringsbehov, hevder han.

En beregning av det norske kjøttforbruket som Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) har utført på oppdrag fra Nortura, viser at nordmenn spiser litt over 50 kilo kjøtt hver i året. Det betyr 138 gram hver eneste dag. Nesten ett kilo i uka. Av dette utgjør rødt kjøtt (storfe, lam og svin) omtrent 800 gram. Det er 300 gram mer enn maksgrensen som Helsedirektoratet anbefaler i sine kostholdsråd.

– Jordbruket alene kan ikke avgjøre hva som er våre nasjonale interesser når det kommer til ernæring og helse, for de er opptatt av egne næringsinteresser. Ingen, kanskje utenom matvarekjedene, vinner på dagens landbrukspolitikk. Likevel er det er ingen som tør å utfordre den, sier Lie.

Opplysningskontorene jobber altså for at den norske bonden skal selge mer, og blant bøndene er det utvilsomt kjøttbonden som er vinneren. Opplysningskontoret for kjøtt og egg får nemlig desidert mest penger. De siste ti årene har kjøtt hatt hele åtte ganger mer penger å rutte med enn frukt og grønt (se figur). Dette bekymrer Helsedirektoratet.

– Vi ønsker at midlene skal avspeile de offentlige kostholdsanbefalingene. Det vil si at det enten blir en likebehandling av kjøtt og grønt, eller at det til og med er vektet i favør av frukt og grønt, sier Knut-Inge Klepp, assisterende direktør i Helsedirektoratet.

– Nå er det slik at den matvaregruppen som har mest midler, er den det er lettest å spise mest av, legger han til.

– Biff er bra. Helseminister Jonas Gahr Støre ser ikke en motsetning mellom sterke landbruksinteresser og målet om å begrense kjøttinntaket.

– Mange produkter fra norsk landbruk er viktig for folkehelsen. Alt som er frukt og grønt, men også kjøtt. Jeg vil fremdeles unne meg retten til å spise en god biff. Gleden ved å spise den er såpass stor at den gjør meg glad. Og glede er bra for helsa! sier Støre.

Synes du det er problematisk at Opplysningskontoret for egg og kjøtt har åtte ganger mer penger å rutte med enn Opplysningskontoret for frukt og grønt?

– Det er et tankevekkende tema, men det er opp til næringen selv, sier Støre.

Fritt valg. Det er nettopp slike utsagn fra politikere som provoserer seniorrådgiver Unni Kjærnes ved Statens institutt for forbruksforskning.

– De skyter seg selv i foten når de fremmer kostholdsråd som ikke følges aktivt opp, sier hun.

– Man gjemmer seg bak mottoet om forbrukernes frie valg. Men vi er vitne til en økt sosial ulikhet når det gjelder ernæringshelse, så myndighetene må blir mer offensive, sier Kjærnes.

Hun mener politikerne fraskriver seg ansvaret for forebyggende helse og legger det over på hver enkelt av oss.

– Det er sterke aktører som er involvert i matbransjen, og da trengs politisk styring for å sikre forbrukernes helse, sier hun.

Bonden betaler. Så hva mener bøndene? Den norske bonden er vår oppdragsgiver, sier opplysningskontorene. Det er i alle fall rett at det er bøndene som fullfinansierer driften: 90 øre av hvert kilo storfe, 24 øre fra hvert kilo kylling, 1 krone og 10 øre for hvert kilo lam, for å nevne nivået på noen av årets avgifter.

Nils T. Bjørke fra Norges Bondelag er medlem av Omsetningsrådet, og synes avgiften er en god idé.

– Å bruke littegrann penger på dette er fornuftig, tror jeg. Så lenge det holdes på et nøkternt nivå, sier han.

– Siden midlene er fordelt på en måte som går mot kostholdsrådene: Ville det vært en idé å bevilge noe av kjøttavgiften til frukt og grønt?

– En kjøttbonde må vite at pengene går til Opplysningskontoret for kjøtt. Skal det forandres må staten betale, ikke norske bønder, sier Bjørke.

Melkebonde Anders Morris Hopland fra Fjaler mener at regningen sendes til feil adressat i dag.

– Bonden betaler for mye, sier Hopland, som synes butikkjedene burde finansiere opplysningskontorene. Økt etterspørsel fører til mer import, tror han.

– Vi bønder får solgt vårt uansett. Derfor kan jeg ikke forstå vitsen med å bruke så mye penger på reklame for at kjedene skal selge mer importerte varer og sitte igjen med stor fortjeneste, sier Hopland.

Det er altså ikke folkehelsen som tjener på dagens ordning med opplysningskontorene. Ei heller bøndene. Hvorfor er staten fortsatt involvert?

Anstaltmakeri. Det samme spørsmålet stiller Svein Flåtten seg. Han er næringspolitisk talsmann for Høyre og skjønner ikke hvorfor staten deltar i at bøndene skal reklamere for egne produkter.

– Dette er anstaltmakeri, unødvendig og uklart. Trenger man virkelig så mange forskrifter og råd for å få reklamert for produktene sine, spør Flåtten.

Han understreker at han ikke vil begrense bøndenes anledning til å reklamere.

– Men vi må få ryddet opp i hvem som er hvem her, sier han og varsler en gjennomgang av omsetningsloven hvis Høyre kommer i regjering etter Stortingsvalget neste høst.

Arild Hermstad i Framtiden i våre hender er blant dem som går lengst i sin kritikk av det tette samarbeidet mellom staten og opplysningskontorene. Han mener at det er på tide å legge ned Opplysningskontoret for egg og kjøtt.

– Loven som førte til opprettelsen av Opplysningskontoret kom på en tid med mangelfull ernæring, da det var viktig å bygge opp et sterkt landbruk for å gi folk nok mat. Den tiden er forbi, sier han.

Ifølge Hermstad er dagens regjering på riktig kurs når det gjelder en rekke miljøspørsmål, men når det gjelder mat går det i helt feil retning.

– Regjeringen er for opptatt av norske kjøttprodusenter. På sikt må de vike, sier han.

Hermstad mener det hadde vært prinsipielt ryddigere om staten hadde sluttet å kreve inn omsetningsavgiften. Da kunne produsentene selv betalt for et reklamesamarbeid om de ønsket det.

– Sånn som det er nå, fremstår opplysningskontorene som statlige kontor. Med sitt offisielle preg har de fått innpass på skoler, sier han.

Løgnaktig. I syv år har opplysningskontorene utarbeidet undervisningsmateriell om smak til bruk i skolen. De når en tredjedel av alle 12-åringer i Norge.

Men denne tradisjonen går enda lenger tilbake. På nettsidene til Matprat.no står det at «samarbeid med handelen og satsninger mot skole og utdanning er de viktigste virkemidlene for å nå vårt mål». Et eksempel på det er heftet «Pål sine høner», utgitt av Opplysningskontoret for egg og kjøtt. Dyrlege og aktiv landbruksdebattant Anne Viken reagerer på hvordan hønseholdet blir beskrevet.

– Det er ren reklame som handler om bonden som steller med sine 12 høner på fulltid. Men virkeligheten i industriell kjøttproduksjon er en helt annen, forteller Viken.

Heftet beskriver blant annet hvordan verpehøner «skal være i hønsehuset/stallen og spise og kose seg og verpe (...) Så slaktes de og blir til kyllingkjøtt som vi kan spise.»

Men verpehøner blir ikke slaktet, de blir gasset med CO2 elle blåsyre, etterpå blir de brent i forbrenningsanlegg, sier Viken.

Hun synes det er problematisk at hele 80 prosent av norske tredjeklassinger har brukt heftet siden 1999, og hun får støtte av Hege Ulstein, kommentator i Dagsavisen og medforfatter av boken «Kjøttfrie dager».

– At Opplysningskontoret for kjøtt slipper til med undervisningsmateriale i skolen er helt vilt. Det er som om Coca Cola skulle laget skolebøkene våre.

 

Kilder: «Reisen til helseland – propaganda i folkehelsens tjeneste» av Kari Tove Elvebakken og Dag Stenvoll (red.), «Maten på bordet – 50 år med Statens ernæringsråd» av Inger Elisabeth Haavet, «Landbruket sentralforbund 1945-1980» av Ole Rømer Sandberg, «Landbruksjournalisten» utgitt av Agro Silvestris og Norsk Landbruksjournalistlag, Årsrapporter 2000-2011 fra Omsetningsrådet.

 

Statssekretær har ikke noe i mot at midlene til kjøttreklame er åtte ganger høyere enn til frukt og grønt. Kjøp Vårt Lands papirutgave.