Helg

26.12.2004: Det er søndag og veldig varmt til å være 2. juledag. Klokken er halv elleve på formiddagen. Heidi Køhn går langs stranda i Khao Lak i Thailand. Hun er på ferie med Sigurd og Simen, mann og sønn. Hun liker å plukke skjell og la sansene fylles av inntrykk. Omgivelsene er postkortperfekte. Men Heidi har en rar fornemmelse i magen.

Hun legger merke til at vannet trekker seg ut. Samtidig ser hun en hvit stripe i horisonten. Folk peker. Hun snur og løper tilbake mot Sigurd og Simen.

De spør om hun har sett bølgen der ute. Heidi svarer ja. Hun vil fortsette å løpe vekk fra havet. Det vil ikke de. De vil hente kamera og filme. Sigurd smiler fra øre til øre når han kommer tilbake med kameraet. Bølgen der ute er paralyserende og spektakulær.

Heidi roper til de andre at nå MÅ de løpe. Bølgen kommer nærmere. Der havet blir grunnere, reiser vannet seg som en vegg. Det blir et inferno av lyd og buldrende, skummende masse. Heidi står et stykke lenger fra vannet enn Sigurd og Simen. Alt hun rekker å si er: «Løp!»