Mona Enerly kunne aldri gått fra Dagfinn

28.10.2005: Det er en stor dag i familien Enerly. Tvillingene Amanda og Mia har bursdag. De blir to år. Det må markeres.

Få foreldre feirer mer enn Mona og Dagfinn Enerly. Paret på Larkollen i Østfold vet at mirakler skjer. Ellers ville de ikke hatt barn.

Som 23-åring fikk Mona beskjed fra sykehuset om at hun var steril. Mot alle odds, og etter mye strev, ble hun gravid likevel. Hun har vært i lykkerus siden.

Denne fredagen drar Mona og Dagfinn til barnehagen med bursdagskake. De er så stolte over jentene sine at feiringen ikke kan vente til kvelden. Dessuten skal pappa dra til Kristiansand for å spille fotballkamp.

Mona tar farvel med Dagfinn utenfor Jokerbutikken i veien der de bor. Han er veldig forkjølet og ikke like full av energi som han pleier å være.

Mona har en vond følelse i magen, den har bygget seg opp et par uker. Det kjennes som om noe vondt skal skje. Hun vil ikke at Dagfinn skal dra. Og det handler slett ikke bare om at hun ønsker å feire jentene med hele familien hjemme om kvelden.

Hun sier det også til mannen sin: «Vær hjemme! Du er ikke frisk». Men hun forteller ham ikke om den vonde forutanelsen.

Dagfinn lover å være forsiktig. Han kan ikke utebli. Han er tross alt kaptein på Fredrikstad. Og klubben kjemper for å unngå nedrykk.

Mona forstår. Det ville nok blitt vanskelig å stille lag om fotballspillere skulle vært hjemme hver gang konene deres ønsket det.

LES OGSÅ: Sanne (3) fikk sorghjelp da lillebroren døde

Stille gråt. Dagen etter ringer Dagfinn og forteller at han har tatt en smertestillende tablett. Han skal prøve å starte kampen mot Start. Det er årets siste seriekamp.

Mona bader jentene denne lørdagskvelden. Kler dem i pysj. Gruppen på tre plasserer seg i sofaen foran TV-en. De skal se pappa spille.

Etter fem minutter får Start hjørnespark. Ballen slås inn. Dagfinn tar sats og hopper. Mens han er i lufta, får han en dytt og faller forover. En lagkamerat faller oppå ham og treffer ham i nakken.

Dagfinn blir liggende urørlig på bakken.

– Min første reaksjon er å se om brystkassen hans hever seg. Jeg vil se at han puster. Så tar jeg jentene bort fra TV-en. Tapper i badekaret igjen, og setter dem der. Må bare gjøre noe. Telefonen ringer i ett sett. Jeg tar noen av dem, mange sier det vil gå bra. Men jeg vet at det er alvorlig.

Mona Enerly gråter stille hele kvelden. Først da hun har lagt jentene og strøket dem i søvn, kommer strigråten.

[ LES OGSÅ: ‘Jeg tilgir aldri min datters drapsmenn’ ]

Dødsangst. Rett før midnatt drar hun fra huset i Larkollen og inn til Ullevål Sykehus i Oslo. Hovedinngangen er blokkert av mediefolk. Hun smugles inn bakveien. Først etter seks timer får hun møte Dagfinn. Han ligger der med en svær nakkekrage. Har fortsatt FFK-drakten på. Prøver å få kontakt med henne med øynene.

– Der og da slipper den vonde magefølelsen. Jeg kjenner at jeg har ham og finner styrke i det. Jeg stryker ham over armen og sier at alt kommer til å gå bra.

Det blir noen rare dager. Mona sover i en sofa på sykehuset. Det er masse venting. Dagfinn har dødsangst da han blir koblet til respirator. Faren hans døde mens han var koblet til en slik maskin.

– Alt er bare her og nå. Jeg klarer ikke å ta innover meg hva dette betyr. Hva som vil bli konsekvensene for livet videre. Jeg tenker ikke på det. Prøver bare så godt jeg kan å stå i det som er, husker Mona Enerly.

Hun minnes også at hun tenker på hvordan hennes egen mor ble enke da hun var 33 år gammel. Også hun hadde to barn. Mona frykter at det samme er i ferd med å skje henne.

Midt i denne unntakstilstanden prøver hun å skjerme jentene. Bringe og hente dem i barnehagen. Synge godnattsanger som før.

– Men det er tomt og rart å bare være tre til middag.

Den store kjærligheten. Mona og Dagfinn var veldig unge da de traff hverandre. Hun oppgir datoen for sitt møte med den store kjærligheten uten å nøle: 19. desember 1993. Hun var 16 år og sju måneder.

– Han måtte kjempe litt for å få meg. Men han ble fort både kjæreste, bestevenn og sjelevenn. Jeg skjønte at han var en person jeg kunne støtte meg på. I løpet av de 21 årene som er gått, har jeg bare blitt tryggere og tryggere. Det kribler i magen ennå, helt klart. Det er så deilig.

– Hva tenker du om ekteskapsløftet «i gode og onde dager»?

– Jeg tenker at alle gifte får testet dette. Kanskje er jeg veldig positiv, eller så er jeg bare naiv. Men hvorfor skulle jeg gå fra mannen min, selv om han ble lam? Jeg elsker ham like høyt som før. Han har sine dårlige dager, jeg har mine. Men jeg forlater ikke dem jeg er glad i når de skader seg. Da trenger de meg enda mer.

– Skilsmisseprosenten i samfunnet tyder kanskje på at mange tenker 
annerledes?

– Det kan være mange årsaker. Mange gifter seg kanskje uten å kjenne hverandre godt nok. Eller uten å kjenne seg selv godt nok. Så er det mange som vokser fra hverandre. Andre kvier seg for å ta de tøffe samtalene. Eller de er ikke flinke nok til å se hverandre, og gi uttrykk for det. Etter ulykken har jeg skjønt at det ofte er den skadede i et parforhold som skyver den andre unna. Det kan bli for mye. Og det kan bli for lite.

– Hva har vært tøffest å takle etter skaden?

– Det er å stå på utsiden når han har det vanskelig. Jeg ser for eksempel hvor krevende det er å forholde seg til mennesker man ikke har veldig god kjemi med. Jeg kan bare gå min vei. Det kan ikke Dagfinn. Han er avhengig av hjelp hele tiden. Og det tok litt tid for meg å skjønne at jeg ikke kunne være Super-Mona hele tiden, men at vi trenger hjelp fra andre.

– Hvordan har ulykken forandret deg?

– Jeg har blitt kjent med meg selv på en annen måte. Jeg ville neppe blitt sykepleier uten denne opplevelsen. Jeg møter andre med en annen bagasje, noe som gjør at jeg klarer å gi mange følelsen av å være sett. Det var en vond bagasje for meg å få, men den har gitt meg mye positivt.

– Hvor henter du styrke fra?

– Av å være med Dagfinn, Mia og Amanda. Fra de gode verdiene min mor har gitt meg. Fra familie og venner som stiller opp. Og fra titusener av ukjente som tar kontakt. Dessuten lar jeg meg inspirere av musikk med sterke tekster. You raise me up er en av dem, den ble helt spesiell for meg en av dagene jeg kjørte hjem fra sykehuset etter å ha besøkt Dagfinn.

Rynket på nesen. Mona Enerly legger ikke skjul på at de siste ni årene har vært krevende. Hun har fått testet seg på måter hun ikke hadde forestilt seg.

– For fem år siden var jeg veldig sliten. Jeg kjente at jeg måtte ta grep. Og det gjorde jeg. Jeg har datoen for det også: 23. juni 2009. Det var et vendepunkt. Jeg bestemte meg for å begynne å jogge. Det hadde jeg rynket på nesen av før, men nå trengte jeg noe som var enkelt og fleksibelt.

– Hvordan gikk det?

– Fra den datoen jeg startet, løp jeg hver eneste dag i to år! Løpingen har vært helt fantastisk for meg. Det er min meditasjon, tankene får flyte fritt og jeg får overskudd. Det gir meg endorfinrus og en deilig dose naturopplevelse. I starten var jeg så overrasket over lykkeopplevelsen at jeg nesten følte meg litt egoistisk. Da sa jeg til meg selv: Nei, Mona, dette trenger du. Så får du også energi til å hjelpe dem som trenger deg.

– Er du en viljesterk person?

– Jeg tror det. Jeg pleier å få til det jeg har bestemt meg for.

Varme hender. Da Dagfinn ble skadet, hadde Mona en plan om å bli fotograf. Men ulykken endret på yrkesvalget hennes. Dagene på sykehuset vekket en interesse hos henne for helse som fag. Hun spurte og gravde om alt mulig. Og hun bestemte seg for å søke seg inn på sykepleierutdanning.

12. juni 2009 – hun husker datoen her også – var hun ferdig utdannet sykepleier. Det kjentes som en bragd.

– Jeg var superkry!

Hun fikk jobb på Moss sykehus. Jobbet på kirurgisk avdeling. Fikk bruke sin erfaring i møte med pårørende.

– Jeg hadde sett hvor viktig det var å være ydmyk. Man skal trå varsomt inn i det rommet som er fylt av frykt, frustrasjon, maktesløshet, sorg og sinne. Ja, man skal være profesjonell, men samtidig menneskelig. Og samtidig ærlig. Jeg syntes det var et privilegium å få lov å gjøre dagen litt bedre for den syke.

Etter hvert skjønte Mona Enerly at hun hadde evner som var veldig etterspurte. Mange ga uttrykk for at de fikk energi av henne. Noen opplevde at hun hadde varme hender. Hun innså at hun hadde en helende virkning på mange.

– Alle har en gave, kanskje dette er min? Mange er skeptiske til varme hender og synes at det er mystisk. Men de fleste av oss overfører energi til folk rundt oss på den ene eller andre måten, uten å være klar over det. Det skjer når vi trøster et gråtende barn eller gir en god klem. Den samme formidlingen av kjærlighetsenergi skjer når vi lytter til mennesker som har det vanskelig.

Bli gamle sammen. Huset til familien Enerly er fullt av små tekster med positivt budskap. Ikke en vegg er uten oppmuntrende ord, ikke en pute i sofaen uten en tekst som inspirerer. Blant alle de løftende mottoene man kan lese på toalettet, finner vi også denne:

«Fear less, hope more. Eat less, chew more. Talk less, say more. Hate less, love more. And all good things are yours».

– Hvordan er Mia og Amanda blitt påvirket av å vokse opp i et slikt hus?

– De er blitt veldig oppmerksomme, omtenksomme og omsorgsfulle. De er flinke til å snakke om ting. De har fått kjenne på hvor skjørt livet er og at pappa ikke er som alle andre. Vi har lagt vekt å være ærlige. Og å sette pris på alt det vi har.

– Er det noe du har skjønt verdien av, først etter at du mistet det?

– Ja. Det er det. Men jeg hadde opplevd store tap også før skaden til Dagfinn, så jeg visste at jeg kunne miste. Jeg tror det er en mening med at det skjedde.

– Hva er meningen?

– At folk som ikke kjenner Dagfinn, skulle få lære av ham. Han har påvirket mange og betydd mye for mange i de årene som er gått. Det gir mye mening.

– Hva tenker du om framtiden?

– At Dagfinn og jeg skal bli gamle sammen. Det er bare så godt å tilbringe hver dag sammen med ham. Han er snill, omtenksom og utrolig flott. Det siste vet jeg at han er enig i!

Kjøleskapdøren hjemme hos familien Enerly vitner om en travel hverdag. – Jeg tror jeg er en viljesterk person. Jeg pleier å få til det jeg har bestemt meg for, sier Mona Enerly.

– Jeg hadde opplevd store tap også før skaden til Dagfinn, så jeg visste at jeg kunne miste. Jeg tror det er en mening med at det skjedde, sier Mona Enerly.