Min tro

Millionselgende ateistforfatter trenger religion

Filosofen Alain de Botton ble lettet da han forstod at religion kunne ha en plass i livet hans. Selv om han ikke tror.

«Skape sin egen religion? For en sinnssyk og spennende idé».

Det var tanken som ledet Alain de Botton til å skrive en bok om religion for ateister, slik som han selv.

– Religiøs visdom tilhører hele menneskeheten. Religion er rett og slett for nyttig, effektivt og intelligent til å bli overlatt kun til de som er religiøse, sier Alain de Botton.

Forfatteren har skrevet et titalls populærfilosofiske bøker, til salgs i 35 land. Debutboka han gav ut som 23-åring solgte i millioner. Han har fått temaer som kjærlighet, status og verdien av arbeid inn på bestselgerlistene, og er oversatt til flere titalls språk.

Og nå, religion. Strengt tatt ikke en ny religion, men han tar for seg den mellommenneskelige lærdommen han mener vi kan hente fra kristendommen, jødedommen og buddhismen. Religion fyller grunnleggende behov for kjærlighet i mennesket, mener de Botton.

Barokksang. Vi går noen år tilbake. Det er advent i universitetsbyen Cambridge. Kings College-kapellet er viden kjent for sin gotiske skjønnhet. Alain de Botton sitter under det som er verdens største viftehvelv, omgitt av forførende glassmalerier fra middelalderen. Katedralen fylles med mennesker og mektig korsang. Bachs kantater. Han kommer aldri til å glemme da han nær konverterte.

Øyeblikket, kirkerommet og musikken rørte ham så sterkt at han nesten trodde på Gud.

Kunst. Han åpner døren til kontoret sitt i London. Det har gått 20 år siden han gav ut sin første bok, men han er fremdeles en ung mann. Han tilbyr et kort «hello», men blir stående i mørket i gangen uten å hilse. Som om han har glemt at vi er her. Hvorfor han er her.

På veggen henger et stort fotografi av viftehvelvet i Kings College-kapellet.

– I 20-årene gjennomgikk jeg en slags identitetskrise knyttet til tro. Jeg har alltid vært en sekulær person, og unngått religion. Men så kunne jeg høre Bach og tenke «dette er helt utrolig», jeg skjønner det. Jeg tenker ikke på engler, men jeg blir rørt.

Den keitete velkomsten er plutselig tilbakelagt, han er igjen til stede. Og mer enn villig til å dele sitt tilsynelatende endeløse tankeunivers.

Liknende følelser utløste renessansemaleren Bellini sine Madonna-bilder, og japansk zen-arkitektur. Kunst så overveldende at den nesten syntes guddommelig. Han følte seg ambivalent, for tro kunne han ikke.

– Jeg ble lettet da jeg forstod at religion kan ha en plass i livet mitt selv om jeg ikke tror. Religioner tar for seg viktige konsepter som tid, verdier og identitet, som ikke finnes andre steder. Det fikk meg til å tenke på religion på en ny måte, forteller han.

– Men det avgjørende var å lese Auguste Comte.

Den franske sosiologen oppfant sin egen religion.

– Han var eksentrisk og gal, men også visjonær. Tekstene hans gav tankene mine struktur. Jeg innså at jeg kunne se på hva som er verdifullt med religion, uten troen.

Tårefull ateisme. De Button vokste opp i et ateistisk hjem. Han omtaler foreldrene, begge sekulære jøder, som intellektuelle og snobbete. Å tro på en gud var som å tro på julenissen. Barnslig. Dumt. En gang søsteren ymtet frampå at Gud kanskje fantes, ble hun kjeftet huden full. Hun var åtte år gammel.

– Når jeg ser tilbake forstår jeg at jeg prøvde å være det barnet foreldrene mine ville at jeg skulle være, det gode barnet. Søsteren min ble behandlet som en raring, foreldrene mine mobbet henne på ganske ondskapsfullt vis. Forholdet deres til religion var virkelig intolerant. De så på troende som voksne barn.

Oppveksten hans var rik på materielle goder, men emosjonelt fattig, ifølge ham selv. Som 8-åring ble han sendt på kostskole i England. Hjemme i Sveits ledet faren Rothschild-banken i Zurich før han etablerte sitt eget investeringsselskap. Da han døde for 13 år siden etterlot ham seg et fond på 50 millioner pund, nærmere 500 millioner kroner.

Da var de Botton 30 år gammel. Legatet er til støtte for kunstnere og andre søkere, forfatteren selv har kun tilgang til pengene i krisetilfeller. Rikdommen han omgir seg med er penger han har tjent selv, ifølge de Botton.

Faren har han beskrevet som en ond tyrann, som stort sett ignorerte sønnen sin. Han følte at han aldri forstod seg på faren, og de hadde lite kontakt.

Var det lettere å forholde seg til religion etter at faren din døde?

– Ja, kanskje det. Jeg vet at han ville vært forferdet over denne boken, han ville trodd at jeg hadde gått fra sans og samling... Så ja, kanskje dette er en bok jeg først kunne skrive etter at han forlot oss.

Gudløse behov. Forfatteren definerer ateisme som aksept for at det var mennesket som fant opp religion, for å dekke viktige menneskelige behov. Vi trenger ikke Gud, men vi trenger mange av de sosiale mekanismene som religionene utgjør.

– Noen hevder at det kun er religion som kan gi oss en moralsk ramme. Vent litt, sier jeg da, det var vi som fant opp religion. Vi må humanisere det som i utgangspunktet var menneskelig. Behovet for trøst, samhold og mening forsvinner ikke hvis du ikke tror på Gud, men disse behovene tas ikke på alvor i det moderne samfunnet. Vi har på mange måter glemt dem.

Følte du at du trengte religion og moralske retningslinjer i ditt eget liv?

– Jeg følte visse behov, ja, uten å være i stand til å tro. Jeg savner øyeblikk av institusjonalisert godhet i livet mitt. For eksempel jødenes fredagsseremoni, hvor man samles for å dele et måltid, lese i Bibelen og reflektere over uken som har gått sammen med mennesker som står en nær. Vi vil alle være gode i teorien, men vi trenger ritualer, seremonier og musikk for å praktisere verdisystemet vårt, vi trenger repetisjon. Det er religioner veldig gode på. Jeg savner et sekulært motstykke til dette.

Han mener at vi i dag forenkler det å være menneske.

– Vi tenker at lykken ligger i romantisk kjærlighet, jobb og finansielle gevinster. Det er det. Og er du syk, går du til legen. Men medisin, romantikk og jobb er ikke nok.

For tross legevitenskapens utvikling er vi fremdeles dødelige. Selv om kjærlighetsforhold er verdifulle, er vi alle mangelfulle.

– Et romantisk forhold fyller ikke den dype lengselen etter tilgivelse og godhet som bor i oss. Kristendommen forstår at kjærligheten mellom to mennesker kun er en liten del av den kjærligheten ethvert menneske faktisk trenger. Det er kun Gud som kan gi oss resten, vi får rett og slett ikke nok kjærlighet fra andre mennesker. Det er kanskje en rar idé for en ateist, men jeg kan forstå det. Vi er alle ensomme, for ingen av oss er gode nok til å elske.

Godlynt pessimisme Du vender ofte tilbake til det sårbare og ufullkomne mennesket i bøkene dine. Er det et viktig utgangspunkt for å forstå vår plass i verden?

– Ja, jeg tror det. Den moderne verden antar at vi har et evig forbedringspotensial, at teknologisk utvikling gjør oss perfekte. Religioner er mye mørkere. Buddhismen for eksempel, slår fast at alt er lidelse. Kristendommen har ideen om det syndige mennesket. Det kan virke deprimerende, men jeg tror det stemmer, og synes det er en virkelig lettelse.

Som eksempel bruker han parforholdet. Et kjærlighetsforhold mellom to mennesker som innser at de er mangelfulle, har bedre odds enn et par hvor begge partene tror de er perfekte. For de aksepterer livet som det faktisk er, og er snillere og rausere med hverandre.

– Den moderne perfeksjonismen kjennetegnes av utålmodighet. Vi lider av en kontraproduktiv optimisme. Vi knytter lykke til det vi tror er normalt, og hvis vår idé om det er å være ung og lykkelig, er det traumatisk å bli eldre. Det er veldig lett å bli distrahert i den moderne verden, lett å glemme hva som er viktig for oss. En viss pessimisme er sunt. Jeg fremmer en godlynt pessimisme.

Han gir seg noen sekunder fri fra taleflommen for å dra på smilebåndet. Så er han i gang igjen. Livet er tross alt kort. Altfor kort.

Døden. Den 43-årige forfatteren synes det er tøft å bli eldre. Aller helst ville han vært udødelig.

– Ettersom livet begynner å bli vanskeligere, innser jeg at å komme seg gjennom livet faktisk er veldig tøft. Visse problemer vil kanskje aldri forsvinne.

Livet ditt blir vanskeligere?

– Ja, for tiden renner ut, jeg kan se enden. Det er tungt å være midt i livet, for klokken tikker.

Hva er det du har det så travelt med? Hva er det du vil oppnå?

– Dypest sett vil jeg gjøre livet bedre for meg selv og andre, på enkelte områder. Jeg har et terapeutisk ønske, og er interessert i kultur i videste forstand. Hvordan kan kultur hjelpe oss å leve med enkelte problemer, med å leve sammen?

Du vil forandre verden?

– Ja, jeg vil forandre verden når det gjelder det intime selvet vårt, sjelen. Kultur har vært min religion, og i dag har kunst, filosofi og musikk overtatt religionens rolle for mange som ikke er troende. Men kultur står svakt sammenliknet med religion, som gjør dype endringer i folks liv. Religion ser mennesket i krise og vil hjelpe. Kultur ses ennå ikke på som en essensiell ressurs for hjertet. Så spørsmålet er hva jeg kan lære fra religion, hvordan jeg kan være til mest mulig effektiv hjelp.

Gud. På mange måter er det tanken på døden som driver ham. Han har helt siden videregående følt at livet er kort, at det må utnyttes til det fulle. Han beskriver seg selv som uvanlig morbid.

Hva skjer når vi dør?

– Det er absurd og tragisk at vi bare dør. Vi lever videre i minnene til de menneskene vi berørte, inntil de også dør. Alt vi kan håpe på er å gi et lite bidrag mens vi lever.

Hvordan kan du være sikker på at Gud ikke finnes?

– Mange har spurt meg om dette, noen har også sagt at de kan føles Kristus i meg. Da sier jeg «det er veldig snilt, men nei». Interessant nok spør jeg ikke meg selv det spørsmålet.

For religioner er tiltrekkende, men han klarer ikke tro.

– For alt jeg vet eksisterer Gud. Jeg bare tror ikke på ham.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Min tro