Nyheter

Måtte finne ny vei for sorgen

Lillian Andersen mistet sitt ufødte barn. Sorgen ble så sterk at hun fant lite rom for å dele den – det ble for mye.

Hun hadde mistet et ferdig barn og var i sjokk. Spurte noen hvordan hun hadde det, kom alt uten filter.

– Folk tålte ikke mye av meg. Det ble oftest jeg som måtte trøste dem. Først slippe bomben om barnet som døde, og så redde dem ut av en situasjon de ikke taklet, sier Lillan Andersen.

For fem år siden mistet hun et barn sent i svangerskapet. Etter to år i mørke kom bildene til henne. Først dystre. Så farger og striper av håp. Det forløste en bok, et sjelens speil av sorg og håp. Hun er fotograf, og kanskje nettopp derfor ble bildene et språk for den sorgen som overveldet henne.

Tapet av barnet ble mørkt og altoppslukende. Det var umulig å ta seg sammen. Det hjalp ikke å komme seg ut blant folk.

– Vi har ingen kultur i Norge for å ivareta mennesker i sorg. Ingen gråtekoner. Ingen som står på trappa med middagsmat eller annen praktisk hjelp når du ligger nede for telling. Selv har du heller ingen redskaper til å takle kaoset, men må håndtere alt alene, sier hun.

Les hele intervjuet med Lillan Andersen i fredagsavisen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter