«Jeg så for meg at hvis jeg slapp, ville jeg gå til grunne.»

LES OGÅ DE FIRE ANDRE INTERVJUENE MED FRAFALNE:

• GUNN HILD LEM: «Det var en lettelse å bli betydningsløs»
• LEVI FRAGELL: «Har det vært et helt bortkastet liv?»
• RUDI KESSEL:«Jeg har fortsatt et kall»
• SHAKEEL REHMAN: «Ex.phil klarnet tankene mine»

I april 2003 intervjuet jeg Jon Petter Helgesen-Etnestad, en av to rappere hiphop-gruppa Evig Poesi. De ble sett på som greie, kristne rappere i et miljø som ellers var preget av helt andre verdier. Under intervjuet var Helgesen-Etnestad klar på at det ikke var noe problem.

– Vi er glad i hip-hop og glad i Gud – det er ikke noe motsetning i det! sa han.

Mørkere tone

Elleve år senere møter jeg Helgesen-Etnestad igjen. 33-åringen har fått mer skjegg og mindre hår på hodet. Han er nygift, har nytt etternavn, en datter, fast lærerjobb og rekkehus. Bare den blå Carhartt-jakken er den samme som sist. Og når vi begynner å prate, er tonen mørkere.

– Jeg har brukt fryktelig mye av livet mitt på ikke å ha det bra, sier Helgesen-Etnestad.

Det han ikke sa den gangen for elleve år siden, var at troen hans var i ferd med å rakne fullstendig. Fallet ut i det ukjente skulle bli hardt og brutalt. Og det skulle ta tid å bygge seg opp igjen.

Brennende mennesker

Helgesen-Etnestad kommer fra en familie som hørte til statskirken og Jesusbevegelsen, men som snart begynte å trekke i karismatisk retning. Da han var åtte år, flyttet de til Livets Ord i Uppsala. Helgesen-Etnestad begynte på menighetens skole.

– Det var veldig hardcore. Vi var brennende mennesker, guds menn og kvinner, som skulle redde verden. Jeg husker jeg syntes det var mye som var rart, men som liten aksepterer du alt rundt deg, sier han.

Han kaller seg selv et «nerdete barn». En som ble hundre prosent oppslukt av alt han interesserte seg for, enten det var tegneserier, historie eller musikk. Så da Helgesen-Etnestad ble overbevist om at evigheten sto på spill, tok han det veldig alvorlig.

– Samtidig er det sånn at vi mennesker klarer å holde flere tanker i hodet på en gang. Jeg har alltid hatt en liten tviler inni meg.

Etter å ha fullført barneskolen på Livets Ord, flyttet han tilbake til Tønsberg med familien.

Var ikke ærlig

Helgesen-Etnestad meldte seg inn i Ny Generasjon og Jesus Revolution, men merket at noe dro ham i en annen retning. Derfor jobbet han hardt for å holde seg til «den riktige, kristne levemåten». Han tenkte at hvis han falt fra, ville han ikke at noen skulle si «det var fordi han var ute og festet». Og ingen hadde mistanke til gutten som var både søndagsskolelærer og med i menighetens ungdomsarbeid.

Det første skuddet for baugen fikk han 11. september 2001. Helgesen-Etnestad satt på TV-stua på Romerike folkehøgskole og så flyene kjøre inn i tvillingtårnene.

– Da raknet troen på tro som noe positivt i seg selv. Jeg mener, de gutta i flyet hadde åpenbart større tro enn meg, sier Helgesen-Etnestad.

Grubleriene tiltok for alvor, men fortsatt kalte han seg en kristen. Han begynte å gå i SubChurch, og oppsøkte prester og pastorer. Hva var det de visste som han ikke visste? Han startet å studere. Sluttet å studere. Var ikke ærlig med foreldrene når de spurte hvordan han hadde det. Tankene spriket i alle retninger. Han følte han måtte velge mellom å gå fortapt før eller etter døden.

Så raknet alt.

Demningen brast

– Jeg følte jeg hang over et enormt stup, og at det bare var troen som holdt meg. Jeg så for meg at hvis jeg slapp, ville jeg gå til grunne.

Det var det han hadde blitt fortalt hele oppveksten. Uten troen, har vi ingenting. Da er det bare kaos. 23 år gammel satt han alene på rommet sitt i et kollektiv i Oslo sentrum og laget musikk. Og så våget han å tenke det: Hva om jeg ikke er troende? Hva om det ikke finnes noen Gud?

– Først var det en enorm lettelse. Så gikk det helt på trynet.

En demning av angst, sorg og depresjoner som hadde bygd seg opp gjennom mange år, brast.

– Det unner jeg ingen, sier han stille.

Nytt credo

Det varte i noen år. Helgesen-Etnestad brant mange broer. Til mennesker, egne holdninger og verdensbilder. Men han søkte ikke hjelp til å komme igjennom det før mye senere.

– Jeg skammet meg over å være så dårlig, og forsto ikke hvor syk jeg var. Jeg følte bare at det var min egen feil, og at jeg ikke hadde rett til hjelp.

Når han i dag ser seg tilbake, tror 33-åringen det voldsomme oppgjøret skyldtes oppveksten i et karismatisk miljø.

– Hadde jeg vokst opp med en annen versjon av kristendommen, er det ikke sikkert jeg hadde følt behov for å ta avstand i det hele tatt. Men i karismatiske kretser var det enten himmel eller helvete. «Er du lunken vil jeg spy deg ut av min munn», ikke sant? Nei, jeg måtte klatre ut av munnen selv, sier han.

I dag har ordet «Gud» mistet all mening for ham. Det eneste han håper å bidra til, er «å gjøre verden til et ørlite bedre sted».

– Det er deilig å slippe å ha alle svar. Jeg elsker setningen «jeg vet ikke».