Nyheter

Halv kropp, 
helt menneske

Det var den dagen hun ble skutt. Den dagen feires hvert år. Hun takker for at hun fikk livet i gave for andre gang.

Denne reportasjen ble først publisert i 22. mars 2015.

20. august 2006: Anne Grethe Solberg er hjemme hos sin eks-mann for å skrive under på skilsmissepapirene. I det hun gjør seg klar til å forlate huset, blir hun skutt. Haglladningene treffer henne i skulderen og i hoften.

En nabo ringer politiet, og beredskapstroppen redder henne.

Fem dager senere våkner hun på sykehuset. En sykepleier forteller at de har amputert armen hennes. Det hun unnlater å si, er at hoften til Anne Grethe også er ødelagt.

– Men det første jeg husker fra oppvåkningen er at mine barn sitter og holder meg i den hånden jeg har igjen. Jeg ligger stille og ser på dem en stund. Så tenker jeg: Så glad jeg er for å leve!

Hun får god tid til å tenke i ukene som kommer. Hele elleve operasjoner venter henne.

– Selv om jeg var veldig takknemlig, var jeg også veldig fortvilet. Jeg lurte på hvordan jeg skulle leve uten en arm. Ville jeg klare å gå igjen? Og hva med økonomien? Bekymringene var utallige, men de ble overskygget av takknemligheten over å leve.

Norges kuleste

Ganske fort skjønte hun at hun måtte nullstille seg. Hun ønsket ikke å gruble på hvorfor dette skjedde med henne. Hun ville se framover.

– Jeg innså at dette må jeg klare alene. Jeg ble født inn i verden alene. Jeg skal dø alene. Og jeg må takle dette alene. Denne erkjennelsen ga meg en enorm kraft.

Fra før hadde Anne Grethe Solberg et yrke hvor hun holdt lederkurs og coachet andre. Nå var det tid for å coache seg selv.

Fra sykesengen begynte hun å sette seg mål. Og de var ikke snaue:

– For å utvikle seg, må man gå utenfor sin egen komfortsone. Så jeg sa til meg selv at målet var å bli Norges kuleste dame med én arm. Det å ha et mål, gir en enorm framdrift. Det gir retning til hver dag.

Fire kilo

Drøyt tre måneder etter skuddene ble Anne Grethe Solberg utskrevet fra sykehuset. Men hun fortsatte å gå til behandlinger. En dag mens hun trente, sa fysioterapeuten:

– Du løper jo bedre enn du går!

Det viste seg at kortere og raskere skritt belastet den skadede hoften mindre enn langsomme skritt. Anne Grethe ble i fyr og flamme over oppdagelsen.

– Jeg vil løpe maraton! forkynte hun.

Løping var noe hun aldri hadde drevet med før. Hun haltet seg gjennom treningsøktene. Det var vanskelig, overkroppen roterte for hvert steg. En arm veier tross alt fire kilo. Men det var ikke snakk om å gi seg.

Sentrumsløpet på ti kilometer ble gjennomført. Datteren ble så begeistret at hun meldte moren sin på halvmaraton. Og da halvmaraton var gjennomført, ble New York Maraton neste mål. Anne Grethe fikk kontakt med Grete Waitz og dro sammen med henne og gruppen Aktiv mot kreft til Manhattan i 2010 – fire år etter skuddene.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Lidelse og eufori

På startstreken var hun mest redd for at arrangøren ville pakke sammen tidtakerutstyret og ta ned sperringene før hun kom til mål. Makstiden på de 42 kilometerne gjennom millionbyens fem bydeler var satt til sju timer.

Anne Grethe Solberg gjennomførte på 5.54.

– Jeg løp og gledet meg over hvert skritt. Det gjorde veldig vondt, ja, det var en lidelse. Men ­likevel var jeg euforisk. Jeg sa til meg selv at det er gjennom motstand man får personlig utvikling. Da kan man ikke gi opp.

– Er dette vanskelig å forklare for folk som ikke løper?

– Ja. Men tenk på dette: Når du er som mest sliten, tørst og sulten, da blir tilværelsen veldig ­eksistensiell. Du kjenner på de mest grunnleggende menneskelige livsvilkårene. Skal du takle det, må du drive selvledelse på basalnivå. Det gir en enorm tilfredsstillelse å klare det.

LES OGSÅ: Bursdagsgraven

Pågangsmot

Etter løpet i New York har Anne Grethe løpt maraton både i Oslo, Berlin og Roma. I år er det planen å være med i Amsterdam 18. oktober.

– For meg er treningen blitt en livsstil. Jeg står ikke opp om morgenen og lurer på om jeg skal trene i dag. Det er allerede bestemt. Det er bare å gjøre det. Jeg løper og svømmer – og nå har jeg også kjøpt kajakk med pedaler. Jeg føler ikke at det å ha bare en arm er noen hindring.

– Hvor får du pågangsmotet fra?

– Jeg er ikke født med det, men har utviklet det gjennom hard jobbing. Hvis jeg er sliten eller nedstemt, spør jeg meg selv: Ville alle andre i hele verden sett like svart på situasjonen som meg selv, eller finnes det alternative måter? Svaret på det spørsmålet er alltid: Det finnes alternative måter.

– Har du et eksempel på en slik måte?

– Å tenke at min skade kun er fysisk. Derfor er den enkel å forholde seg til. Å ha en psykisk lidelse ville vært et helt annet landskap. Et mye vanskeligere ett.

Anne Grethe Solberg trener med Sportsklubben Vidar. De har en løpegruppe for funksjonshemmede. Der er hun omgitt av utøvere i rullestol, blinde og døve.

– Når jeg løper med denne gjengen, ser jeg hvor sårbare vi mennesker er. Mange av oss har vært uheldige, men samtidig er vi heldige som bor i Norge, et velferdssamfunn der vi blir tatt vare på og får muligheter til å utfolde oss. Tenk hvis jeg var blitt født i Sør-Sudan? Tanken på dette gjør meg veldig takknemlig. Det er ingenting i mitt liv nå som er en krise.

Bedre rustet

Et helt menneske,­ en halv kropp. Det er tittelen på boken Anne Grethe Solberg nylig lanserte på Cappelen forlag. I denne boken forteller hun om hvordan hun har taklet slaget som traff henne for ni år siden.

– Kan man forberede seg på slike vendepunkter?

– Det viktigste er daglig takknemlighet. Og så må man leve livet sitt på en måte som gjør at man kan dø når som helst. Det er livskunst. Da må man passe på at man har en god relasjon til ­familien sin, til vennene sine. Man må leve med ærlighet, åpenhet, integritet og verdighet. Man må fylle dagene sine med innhold som gjør at man hver kveld kjenner at man har levd. Og så må man se ut over seg selv. Bidra for andre. Har man et oppdrag utenfor seg selv, visker man bort selvhøytideligheten. Men det aller viktigste er dette: Man må være en aktør i sitt eget liv. Ta regi. Ikke være redd for å bli avvist. Da er man bedre rustet hvis noe skjer.

– Hva er mer dyrebart for deg enn før?

– Livsgleden. Jeg var mer kritisk og klagende før. Jeg har fått tilbakemeldinger fra andre på at jeg har forandret meg. Jeg er blitt flinkere til å gi blaffen i ting som ikke er så viktige. For eksempel har jeg det fryktelig rotete hjemme. Men hvilken rolle spiller det?

– Hva annet er blitt mindre viktig?

– Alle bagateller. Som at jeg og barna mine ikke får sete ved siden av hverandre når vi skal fly. Jeg er blitt flinkere til å ta ting som de kommer. Noen ganger plumper jeg ut med reaksjoner jeg ikke er stolt av, og da må jeg be om unnskyldning. Barna mine gir meg kritiske korrektiver som hjelper meg til å leve foranderlig.

LES OGSÅ: På bølgelengde med døden

Supermenneske

20. august er en dato Anne Grethe Solberg feirer hvert år. Hun pleier å ta med barna sine til stillerommet på Ullevål Sykehus. Der sitter de og takker.

De første årene pleide hun også å stikke innom Beredskapstroppen med blomster på sin fødselsdag nummer to.

– Jeg overlevde! Barna mine slipper å gå til en grav. De har en mor som løper maraton. Vi gleder oss sammen.

– Hvordan blir man så takknemlig?

– Vi mennesker har stor evne til å styre vår egen innstilling. Mange sier til meg at jeg er et supermenneske. Men den kjøper jeg ikke. Det har vært hard jobbing. Jeg har gått på kurs i mindfulness, jeg mediterer, har gått i kognitiv terapi og gruppe­terapi. Jeg går til psykolog, leser selvutviklings­bøker og jeg er nesten daglig innom Eckardt Tolles The power of now. Jeg tar hvert ord inn over meg. Derfor er det for enkelt å si at jeg var så ressurssterk før ulykken rammet. Jeg tror alle har det i seg.

Da livet snudde

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter