Gud elsker verden. Verden betyr her menneskene. Alle mennesker, uten unntak. Hans kjærlighet er ikke et gjensvar på noe han så hos oss. Den har sin årsak i han, og bare der. Det er ikke en kjærlighet som er betinget av noe vi må gjøre, den har ingen heftelser ved seg.
Denne kjærligheten er så sterk og varm at han sendte det mest dyrebare han hadde, sin egen Sønn. Gud lot seg føde inn i vår verden og ble vår bror. Det står at han gav ham til oss. Sønnen er Guds gave til hvert eneste menneske. Gaver gis for at de skal tas imot. Når det gjelder denne gaven heter det at «alle dem som tok imot ham gav han rett til å bli Guds barn». Gud gav, i det ordet ligger også at han gav Sønnen for at han skulle lide og dø for våre synder.
Tro er altså ikke et intellektuelt C-moment eller en åndelig kreftanstrengelse. Verken religiøs legning eller høy IQ er forutsetninger for å kunne tro. Troen er en utrakt hånd som tar imot Guds gave. Den er tillit til Guds kjærlighet slik vi møter den i evangeliet om Jesus. Det avgjørende ved troen er at den har riktig retning. I det øyeblikk at den er rettet på Jesus, gir den oss alt det han har å gi til et menneske: Tilgivelse, evig liv og barnets rettigheter hos Gud. Mennesker som ikke har troen er allerede under dommen. Men den som tror har allerede del i evig liv.
Så enkelt – og likevel så vanskelig.